Og så var det da typisk at Ingvild skulle føde midt i en snøstorm. Ifølge termin var det fortsatt tre uker igjen, og kanskje ville været da ha roet seg med bare kuldegrader, slik at det gikk an å komme seg til sykehuset. Men nei, det måtte skje nå! Selv om jeg vet i hjertet at det egentlig ikke var Ingvild som hadde det travelt, men den vesle som bodde inni henne. Det begynte å bli trangt, antakelig, og stormen som har rast i seks dager var visst ikke noe hinder for en slik liten sjel.
I sånt vær er det ingen biler som kommer seg inn til bygda vår. Veiene er snødd igjen så grundig at enkelte synker til hofta i drivene. Og snøen bare daler tett som om hele himmelen har gått opp i melstøv. Kikker jeg ut kjøkkenvinduet, ser jeg bare hvitt, og snøen fyker og svir når man våger seg ut på tunet. Det er umulig å holde øynene åpne vinden stikker som små nåler, og snøen fyker rett inn i ansiktet.
Men nettopp i dette været bestemte altså det lille nurket i Ingvild seg for å se dagens lys.
Fra morgenen av var det noe urolig over henne. Litt vondt i ryggen, og kroppen fant ikke ro. Lå hun, ble hun rastløs, reiste seg, tuslet frem og tilbake. Min mor, Else, la merke til uroa.
Ingvild, skal du føde nå, siden du slik stresser rundt?
Jeg vet ikke, mamma Else, men jeg har det rart.
La meg kjenne på magen din.
Mor min var ikke noen ekspert på kvinnefødsler det er nå helst legene som tar seg av sånt nå til dags, og barseldamene fra før i tida er det nesten slutt på. I bygda nå er det bare ei eneste gammel jordmor igjen, mens det før var så mange som tre.
Det ser ut som at magen din har sunket nå, Ingvild. Nå vil nok babyen ut.
Men mamma, det er jo altfor tidlig!
Vi styrer ikke over slikt, jenta mi. Det blir som Gud vil.
Tårer i øynene til Ingvild, hun er redd, førstegangsfødende og forstår ikke prosessen, og ingen kan forklare. Min mor selv har bare født én gutt og det var for over tjue år siden, og husker nesten ingenting.
Ingvild, jeg springer til jordmor Ragnhild. Vann setter jeg på ovnen når det koker, tar du det av. Om du orker, finn noen reine håndklær og laken, du vet hvor de ligger, forbered det du kan. Men ikke stress, og om du ikke klarer, så la det være. Da jeg skulle ha Ståle, sa Ragnhild at jeg måtte gå rundt, frem og tilbake, og puste dypt. Da går det raskere, sa hun, – forklarte mor, mens hun surret sjalet rundt skuldrene – Jeg springer innom moren din Aud også. Hold ut, jente min, Ragnhild kan dette. I gamle dager kom de fra andre bygder for å føde hos henne hun er den beste.
Mor min tok skaftet på en spade for å støtte seg på vei ut i snødrevet.
Ingvild ble alene. Hun ble enda mer redd hva om fødselen starter for alvor og det ikke er noen der? Hvordan skal Else klare seg i snøføyka, tenk om hun faller? Kommer mamma Aud seg fram? Hva skal hun egentlig gjøre nå? Alt hun har fått med seg er at hun skal gå litt og puste. Men hvordan puste når smerten plutselig skjærer så grusomt at pusten stopper halvveis?
Og Ståle, mannen hennes, han får ikke komme hjem fra byen, stengt inne av uværet, ingen busser, ingen vei. Han aner ikke at han snart blir pappa. Åh, som det verker i korsryggen!
I entreen stampet mor Aud snøen av seg og kom inn med ansiktet rødt av snødrevet.
Jenta mi! Ingvild! Else sa du skal føde.
Ja, mamma
Nå er jeg her vennen, straks er jeg hos deg. Jeg har med noen tørkede tyttebær, jeg skal koke kompot til deg. Du må ha varme og drikke Vann må kokes opp
En time senere kom mamma Else tilbake med jordmor Ragnhild, en småkrølla, energisk gammel dame. Hun undersøkte Ingvild og kom med sitt dom over saken:
Til morgenen kommer barnet.
Til morgenen? Men det er jo ikke engang middag nå, og det begynte så smått i går!
Ja, kjære, det der er tegnene. De kan komme flere dager før. Nå har åpningen såvidt begynt, bare en halv finger. Ikke hast, du føder nok i morgen. Jeg går hjem så lenge.
Kan du ikke bli her, Ragnhild? Bare du kan dette – jeg føler meg tryggere med deg.
Den gamle har sett langt over hundre barnefødsler i sitt liv og ble myk i hjertet:
Greit, jeg blir hos deg. Barnet kommer fortere når moren føler seg trygg.
Ingvild ante ikke at disse første tegnene var som vårens første blåveis velkomne, men midlertidige. Etterpå begynte “blomstene” hun ikke var forberedt på smerte som rev henne i stykker, ingen pust, ikke mulighet til å bevege seg. Lå hun, ville hun heller stå, men å gå var umulig. Bare smerte.
Mammaene hennes visste ikke råd, gikk rådville rundt, jamret og syntes synd på henne. Jordmor jaget dem ut for å stryke tøy, så de ikke skulle suse rundt og forstyrre fødselen.
Sent på natta hadde åpningen nådd fire fingre, sakte gikk det, men Ingvild var førstegangsfødende, det tar tid.
Kreftene gikk ut av henne. Da riene roet seg litt, fikk hun i seg litt mat. Ragnhild la henne ned for å hente nye krefter.
Ute raste stormen enda verre.
Klokka fire om morgenen spratt Ingvild opp. Mørkt var det ennå, Ragnhild småsnorket på stolen ved siden av.
Kjære Gud, hjelp meg, hvisket hun mot ikonene på veggen, la barnet komme snart…
Så begynte det for alvor. Ny smerte. Ragnhild sjekket fem fingre, enda et stykke igjen. Men hun ville klare det, visste jordmor.
Da det lysnet ute, var Ingvild helt utmattet, skjorta klistra seg mot kroppen, øynene var matte, håret klint til pannen.
Bare litt til, hvisket jordmor, nå er han straks her.
Bestemor, hjelp meg! Bestemor, bestemor! jamret Ingvild.
Hvem er det du kaller på, Ingvild? spurte moren, det finnes da ingen bestemor her? Hun forklarte jordmor; hun kaller oldemoren sin for ‘Bestemor’, for som liten klarte hun ikke si ‘oldemor’, bare ‘bestemor’, og slik ble det. Bestemor Sigrid elsket Ingvild høyest av alle barnebarna, det var første jenta hun fikk blant bare sønner.
Ingvild, jeg ser hodet, nå må du virkelig presse! Kom igjen, sånn pust, pust, pust med meg!
Ropende av smerte, presset Ingvild det siste hun orket, og rett i hendene på jordmor Ragnhild kom den lille til verden.
«Kanskje er dette siste gangen jeg tar imot et nytt liv», tenkte jordmor, og la forsiktig den lille på Ingvilds mage.
En gutt, Ingvild, en nydelig gutt! Hør så sterkt han skriker, han blir nok ordfører en dag, alle skal svinge rundt ham.
Ingvild gråt av glede, kysset de små fingrene. Hvordan var det mulig at slik lykke kunne kjenne plass der inne? Skulle bare ønske Ståle var her og fikk se den vakre sønnen sin. Verdens beste.
Kristian, min Kristian, hvisket hun.
Kristian? utbrøt svigermor. Du sa jo at hvis det ble gutt skulle han hete Ola!
Hvordan kan han være Ola, når han er Kristian? ler Ingvild. Kristian Stålesen.
Jordmor Ragnhild var trøtt, men fornøyd. Det er aldri mer glede i livet enn å ta imot et nytt barn, men det tar på kreftene. Snart må hun kjempe seg gjennom stormen på hjemvei.
Ingvild og lille Kristian sovnet sammen. Aud, mor til Ingvild, gjorde seg også klar til å gå hjem etter å ha vært borte fra huset sitt et helt døgn. Hun surret sjalet så det dekte både hode og hake, vinket stille til Else og gikk ut.
Stormen hadde løyet betraktelig, snøen dalte nå som små korn, kanskje ville det klarne til neste dag. Da kommer nok Ståle hjem.
Nesten hjemme stanset hun. «Jeg må stikke innom Bestemor og fortelle gladnyheten. Kanskje hun trenger noe, kanskje brødet er oppspist, selv om jeg var innom sist uke, og bestemor Sigrid spiser lite.»
Hun åpnet porten, møysommelig. Alex, mannen min, må ha vært der i går, spaden sto inntil gjerdet. Hun brøytet vei til døra, børstet av trappa og gikk inn.
Bestemor Sigrid! Bestemor! Det er Aud! ropte hun, trampet snøen av seg. Hun måtte rope; ørene til bestemor var ikke lenger hva de var.
Ingen svarte. Antakelig sov bestemor middag. Aud tok av seg kåpa, gled av støvlene, og gikk stille inn i stua.
Bestemor lå på senga, hendene foldet over brystet, i den fineste blusen hun hadde, og med et hvitt sjal over håret. Aud la merke til at hun aldri hadde sett denne kjolen før, og sjalet så nytt ut. Ved senga sto et bilde av Ingvild, en ikon av Sankt Nikolai, og en brent lysestump.
Tårene trillet da Aud lukket de gamle øynene.
Takk, Bestemor, du har hjulpet Ingvild. Hun har født en sønn. Kristian. Men det vet du nok allerede, Bestemor. kysset den gamle på kinnet. Takk skal du ha…
Nå i etterkant, sitter jeg igjen med en innsikt som er umulig å riste av seg av og til krever livet mot og tålmodighet. I de vanskeligste stundene bærer vi hverandre, gjennom snøstormer og bekymringer, og familien er det varmeste skjerfet man kan ha i vinterkulda.
