Og selvfølgelig skulle det skje midt i snøstormen at Ingrid fant ut hun måtte føde. Det var jo ennå tre uker igjen til termin, og da kunne været ha roet seg og kulda satt inn perfekt for en tur til fødeavdelingen på sykehuset i Hamar. Men neida, ungen bestemte seg for å komme akkurat nå!
Strengt tatt var det vel ikke Ingrid sin idé det var jo han inni magen som brått ikke hadde tid til å vente. Trangt der inne, sikkert, men at det i tillegg har vært snøstorm i seks dager brydde han seg ikke katta om.
I sånt vær kommer ingen bil frem til bygda. Veiene er som nedsnødde skiløyper, folk borte i bygda har måttet grave seg ned til postkassa. Og snøen holder liksom aldri opp det bare faller og blåser, som om Gud hadde mistet melsekken sin over Gausdal. Ser du ut vinduet, er alt kledt i hvitt, og det daler og virvler ned hele dagen. Skulle du være så dum å gå ut på do, får du fort ansiktet fullt av snø og orker knapt åpne øya.
Jada. Akkurat i dette været fant babyen ut han skulle se dagens lys for første gang.
Fra morgenen av følte Ingrid på noe rart. Litt vond korsrygg, og så var hun så tung at hun egentlig bare ville legge seg, men det fantes ikke en eneste god hvilestilling. Gikk rundt og svirret, og svigermor, Ragnhild, så hele krigingen.
Ingrid? Er det fødsel på gang, eller hvorfor går du rundt som en lomvi på glattisen?
Aner ikke, mamma Ragnhild, men jeg får bare ikke ro, altså.
Kom hit så jeg får kjenne på magen.
Ragnhild var ikke akkurat verdensmester på kvinnehelse det meste skulle legen ta seg av nå til dags, og jordmødre var på god vei ut av moten. I bygda var det bare gamle Astrid igjen, mens de var tre den gangen Ragnhild selv skulle føde.
Ser ut som om magen har sunket, Ingrid. Nå er det visst på tide å møte verden, den lille.
Men mamma! Altfor tidlig, jo!
Du, dette bestemmer ikke vi, vennen. Det blir som Vårherre vil.
Ingrid fikk tårer i øya. Første gang, alt var så nytt og skummelt, og ingen å spørre om råd. Ragnhild husket dessuten bare så vidt hvordan det foregikk, det var jo over tjue år siden hun fikk Lars.
Ingrid, jeg drar og henter Astrid, jeg. Jeg setter en bøtte vann på ovnen, når det koker slår du av. Hvis du orker: Let frem noen rene håndklær og laken der du vet de ligger. Bare ikke stress, hvis du ikke har krefter. Da jeg fikk Lars, ba Astrid meg rusle rundt. Gå, sa hun pust så dypt du klarer. Da får livmora opp farten. Jeg stikker innom moren din på veien også. Du klarer det her, jenta mi, Astrid kan alt som er verdt å vite. Folk kom langveisfra til henne før, alle ville føde med henne. Ei knakende god kone, det der.
Så knappet Ragnhild kåpa, tok med seg et kosteskaft å støtte seg til, og forsvant ut i snøstormen.
Ingrid ble alene igjen og grøssende nervøs. Hva hvis det begynte for fullt nå, og hun sto der uten folk? Tenk om Ragnhild ikke finner frem eller sklir og brekker lårhalsen? Eller om mamma ikke rekker å komme?
Og hva skulle hun egentlig gjøre? Bortsett fra å gå og puste, men hvordan i all verden puster man når det verker så du får lyst til å kaste deg ut vinduet?
Nei, det hadde vært så trygt, om Ståle var hjemme! Men han satt fast i Lillehammer, bussen hadde gitt opp for lengst og veiene var stengt. Han hadde ikke peiling på at han straks skulle bli pappa til enten en liten prins eller prinsesse. Herregud, så inn i granskauen vondt det var i ryggen!
Rett etterpå dundret det i gangen, og inn kom mamma, Inger-Lise, med snø i håret og bærkompott i sekken.
Jenta mi! Ingrid! Svigermora di kom og sa du skulle føde.
Ja, mamma…
Slapp av, vennen, jeg skal hjelpe deg. Jeg har med noen tørkede tyttebær, vi koker litt kompott og får i deg noe varmt. Bør vel sette på mer vann også…
Et par timer etter kom også Ragnhild og Astrid. Jordmora Astrid var bitteliten men lynrask, og hadde rynker omtrent over alt, men desto mer erfaring. Raskt undersøkte hun Ingrid og slo fast:
Dette skjer i natt, ja.
I natt!? Men… klokka er jo bare to, og jeg har bare hatt vondt siden i går!
Sånn er det, vennen. Det der var bare kroppen din som forberedte seg. Nå har åpningen begynt, men det går seint første gang. I morgen tidlig da skjer det. Jeg tusler hjemover, jeg.
Men, Astrid, bli! Du er den eneste her som har peiling, og jeg blir mye roligere når du er her.
Astrid, som hadde hjulpet så mange kvinner med å føde at hun knapt kunne huske dem alle, ble rørt.
Jaja, jeg blir en stund. Moren er rolig, da kommer ungen lettere ut også.
Ingrid hadde jo ikke anelse om at de såkalte “forvarslene” er som vårens første løvetann: hyggelige, men det varer ikke. Snart begynte smerter av et annet kaliber som om bikkja satt på innsiden og forsøkte å grave seg ut. Ikke klarte hun å ligge, ikke gå, ingenting føltes riktig. Bare vondt.
Ragnhild og mamma gikk rundt som hodeløse høns, kunne verken hjelpe eller la være. Astrid jagde dem på kjøkkenet for å stryke sengetøyet så de lot henne og Ingrid være i fred.
Mot kveld stilnet det litt. Astrid sjekket igjen: fire fingre åpning, fortsatt sakte ikke rart, førstegangsfødende og alt før er ukjent for kroppen. Ingrid var så sliten at hun knapt orket løfte et glass vann, men fikk seg en liten matbit. Astrid la henne til å sove og beordret alle andre til å også ta en pause.
Men snøstormen bare økte på ute.
Klokka fire på natta våknet Ingrid. Mørkt i stua, Astrid snorket. Ingrid kikket mot de små ikonene på kommoden.
Kjære Gud, la babyen komme snart, hvisket hun.
Og så begynte det for alvor igjen smerter så sterke at hun nesten trodde hun døde. Astrid spratt opp, undersøkte og konstaterte: fem fingre. Går sakte, men ikke unormalt første gang. Dette klarer du, vennen.
Da det begynte å lysne ute, var Ingrid helt ferdig. Skjorta klistret til ryggen, øynene tomme, håret som en høystakk.
Bare litt til, sier Astrid. Babyen er nesten her.
Bestemor, hjelp, gråt Ingrid, bestemor, vær så snill!
Ingrid, hvem snakker du til? spurte mamma forvirret. Det er ingen bestemor her. Altså, hun kalte alltid oldemor si for Bestemor da hun var lita, kunne aldri si “oldemor”. Og Bestemor Zofia var så glad i Ingrid det beste av alle hennes oldebarn, og så den eneste jenta.
Ingrid, jeg ser hodet! Kom igjen, kjære. Pu-u-ust, kom igjen… Pu-pu-pu, sa Astrid og pustet sammen med henne.
Så skrek Ingrid det hun var god for, presset og pustet alt hun hadde, og med et siste klynk kom babyen ut, rett i Astrids trygge hender.
«Kanskje er dette siste fødselen jeg tar imot», tenkte Astrid, smilende trøtt til det nye livet. Forsiktig la hun babyen på magen til Ingrid:
En gutt, Ingrid, se så fin han er. Skriker gjør han også, sikkert en kommende ordfører, tenker jeg, alle kommer til å må danse etter hans pipe.
Ingrid gråt av lykke og kysset de små fingrene. Hvordan kunne et sånt mirakel få plass i henne? Skulle bare ønske Ståle var her og så hvor vakker sønnen hans var, verdens aller fineste.
Eirik, min lille Eirik, hvisket hun.
Eirik? Men du sa jo her om dagen at han skulle hete Simen! Den svigermora, bestandig.
Går jo ikke, han ser ut som en Eirik, smilte Ingrid. Eirik Stålesen.
Astrid rydet sammen sakene sine og gjorde seg klar for å traske hjem i snøen, rimelig mørbanket og trøtt. Å ta imot et nytt liv er stas, men det suger krefter. Nå kunne hun selv trengt en lang hvil hvis bare hun kom seg hjem gjennom stormen.
Ingrid og Eirik duppet av, og Inger-Lise pakket sammen, etter å ha vært borte fra sitt eget hjem et døgn. Hun trakk sjalet godt opp til ørene, vinket diskret til Ragnhild og snek seg ut.
Merkelig, nå hadde stormen visst roa seg, snøen dalte bare som små perler. Kanskje er det slutt straks? Kanskje Ståle kommer hjem i morgen eller overmorgen. Hun nærma seg sitt eget hus, men bråbestemte seg:
«Jeg stikker innom Bestemor Zofia, må fortelle henne nyheten. Kanskje hun trenger noe brød selv om jeg var innom med det i går, dama spiser jo knapt, stabeis som hun er.»
Bestemor Zofia bodde to hus bortenfor; snart 94 år gammel og levde for seg selv, nektet å flytte inn til dem. Hun klarte seg overraskende greit i den lille tømmerstua med geitene og kattene sine, og familien var aldri langt unna hvis det var noe.
Inger-Lise fikk åpnet porten med et nødskrik så at Ståle hadde vært innom i går og satt fra seg snøskuffa ved gjerdet. Hun måkte en passasje, tråkket opp trappa og banket hardt på.
Bestemor Zofia, det er Inger-Lise! Kommer for å se til deg!
Det var ingen som svarte. Kanskje hun sov, men hun måtte rope høyt gamle damer hører ikke så godt. Snø av, støvler av, så gikk hun inn i stua, og…
Der lå Bestemor Zofia på senga, hendene foldet på brystet, og med et rent forkle og hvitt skjerf på hodet alt nytt. Inger-Lise skjønte fort at hun ikke hadde sett den kjolen før. Hun gikk bort, strøk vekk noen tårer og lukket øynene hennes varsomt.
På nattbordet lå et bilde av Ingrid, en ikon med Sankt Nikolai, og en liten, utbrent lysestump.
Takk, Bestemor, hvisket hun. Du hjalp Ingrid. Hun fikk en sønn hun kalte ham Eirik. Men du vet det sikkert allerede, Bestemor. Takk, takk…
