Og du foreslår at jeg skal løpe to kilometer med en baby for å kjøpe brød? Jeg vet egentlig ikke om du vil ha meg og Maja med deg eller ikke.
Etter at Vilde kom hjem fra sykehuset med Maja, ble vi møtt av meg, mine foreldre og svigerforeldre. Vi satt litt ved kjøkkenbordet, men etter en time hadde gjestene gått, og vi var igjen alene med den lille.
Som vanlig slapp jeg meg ned i sofaen og slo på TV, mens Vilde tok seg av kjøkkenet som hadde blitt et kaos i de fire dagene hun var borte.
Da hun var ferdig med oppvasken, matet hun Maja, og så snart hun sovnet, la hun seg selv i barnesengen for å hvile dagen hadde vært både spennende og travel.
Før hun rakk å sovne, kom det vedvarende bank på døren. Da Vilde gikk ut av barnerommet, sto gjestene utenfor, som jeg allerede hadde invitert inn.
Det var Janne min eldre søster hennes mann og to av Jans venninner, som Vilde knapt kjente.
Bror, vi kom for å gratulere deg! Jeg husker da du var liten, og nå ser dere dere er allerede far! ropte Janne.
De andre klemte meg, ga meg en hånd og kysset meg på kinnet.
Janne, vær så snill, ro deg ned, Maja har nettopp sovnet ba Vilde.
Å ikke bekymre seg! Så små er de at de knapt hører noe! Du kan sette frem maten vi har med både brus og kake. Alt fra deg, sier Janne.
Vilde satte frem restene fra middagen med foreldrene.
Det ser litt knappere ut enn jeg hadde håpet! protesterte svigermoren.
Beklager, vi hadde ikke forventet besøk. Jeg kom akkurat fra sykehuset. Så alt skyldes meg jeg har ikke styrt huset mens jeg har vært borte, forklarte Vilde.
Folk, ikke vær så strenge! Jeg har bestilt pizza tre varianter så ingen blir sulten, sa jeg.
Gjestene ble til omtrent klokken ni. Vilde sa tydelig at hun måtte bade Maja og legge henne.
Da de gikk, sa jeg til Vilde:
Du kunne vært litt høfligere. De kom for å gratulere, men du satt ved bordet med dem så lite og endte opp med å jage nesten alle bort.
Hva skulle jeg gjøre? De forsto ikke at jeg på første dag etter fødselen ikke hadde tid til gjester. De kom for å si hei men i det minste hadde de tatt med en billig ranglete leke til barnet.
Jeg minnet også om at fremover er det barnet som er viktigst i huset, ikke gjestene. Maja trenger en fast rutine. Derfor ba jeg Vilde om å ikke invitere noen på de neste tre månedene.
Hvis du vil treffe gutta, gjør det et annet sted svarte hun.
En måned gikk. Jeg jobbet, og Vilde ble hjemme med Maja.
Maja var en rolig jente, og Vilde fikk gjort det meste i huset, men hun sluttet å lage store måltider hun lagde bare noe enkelt. Jeg protesterte ikke. Livet gikk sin gang.
Men så oppsto det et problem. Det kom fra min mor, Lise Andersen, som på en eller annen måte mente at hun kunne løse det ved å belaste svigerdatteren.
Lise hadde en åtti år gammel mor, Kari, som bodde i en liten landsby omtrent hundre kilometer fra Oslo.
Kari som vi kalte “Katt” i familien bodde i et tradisjonelt gårdslandshus med alle nødvendige fasiliteter: vann fra en brønn, ved i et skur, resten på tunet. Huset lå på et ti mål stort jordstykke som Kari selv dyrket. Datteren og barnebarnene hjalp bare med å så og grave poteter, og de spiste dem gjennom vinteren.
Denne vinteren fikk Kari en kraftig forkjølelse og ble svært svak. Arbeidet på åkeren ble for tungt for henne.
Derfor bestemte Lise at Vilde skulle til landsbyen med Maja hele sommeren for å hjelpe bestemor.
Vilde trodde først det var en spøk, men Lise var helt alvorlig.
Jeg kan ikke ta moren med til byen; hagen er allerede så full. Hvem skal da hente vann? Jeg jobber selv. Jeg kan komme på helgene, men hvem skal trekke vann fra brønnen i ukedagene?
Brønnen er kun tre hundre meter unna, men å bære en full bøtte er for tungt for henne. Hun klarer bare en halv bøtte. Vet du hvor mye vann hun trenger? Til hus og til vanning. Hun må gå frem og tilbake hele dagen.
Jeg forstår ikke, Lise, foreslår du at jeg blir en vannbærer? spurte Vilde.
Du trenger ikke bære bøtter. Moren har en handlevogn som kan ta to 40-liters flasker, så du kan transportere vannet. Hun klarer ikke mer, men du kan. Å vanne og luke i hagen er ikke vanskelig.
Nei, Lise, vanning og luking ordner vi selv. Kost og jeg kjøper poteter og grønnsaker i butikken, så la de som høster, ta seg av åkeren.
Send Janne, hun jobber heller ikke, avviste Vilde.
Men Janne har to barn!
Har du noen barn selv, tror du?
Ikke sammenlign. Janne har en fem år gammel og en tre år gammel; de må tas av. I tillegg må vi hente Artem fra barnehagen hele sommeren, men han er da på vakt.
Hvem skal ta vare på Maja? Hun løper vel ikke vekk. Gi henne mat, legg henne i vognen, så kan du gå og ordne ting, sa svigermoren.
Vet du at jeg må gå til legekontoret hver måned med Maja for vaksiner?
Vi kan klare oss uten legene. Barnet er friskt, så ingen grunn til å dra til legekontoret ofte der er bare risiko for å bli smittet.
Så du må dra. Ingen andre skal dra. Og forresten har min mor oppdratt alle mine tre barn, aldri tatt en lang permisjon.
Janne har i to måneder blitt overført fra mor til far og til Vilde i fire år. Nå er moren svak, og det er på tide å hjelpe henne med gjeld.
Jeg respekterer Kari, hun har hjulpet dere mye. Men jeg skylder henne ingenting personlig. Du, Janne, Vilde og jeg har en gjeld til henne, men jeg vil ikke betale andres gjeld, svarte Vilde.
På en fredag morgen minnet Kostas Vilde om reisen:
Har du pakket? I morgen drar du til bygda.
Kostas, jeg har sagt til moren din at jeg ikke skal dra til noen bygda, og jeg tar ikke Maja med. Hva om hun blir syk? Skal jeg gå tjue kilometer til byen til fots?
Den lille bygda er så avsides at ikke engang en buss stopper der den passerer bare. Det finnes ikke engang en butikk.
Det er en butikk i nabobyen.
Og du foreslår at jeg skal løpe to kilometer med en baby for å kjøpe brød? Jeg vet ikke engang om du vil ha meg og Maja.
Da moren din ba meg om å bære 40-liters flasker, holdt du tungen i munnen. Hvordan kan jeg løfte en slik flaske når jeg selv veier femtisju kilo?
Du trenger ikke fylle flaskene helt, sa Kostas. La oss slutte å krangle. Hvis moren sier du skal dra, så drar du. Ingen andre. I morgen kommer faren rundt ti, tar dere med bilen. Så pakk i dag.
Da jeg dro på jobb, begynte Vilde å pakke. Før hun gjorde det, ringte hun til foreldrene sine.
Moren hennes hadde jobbet som sykepleier på barnes avdelingen, og hun trodde ikke første gang at Lise virkelig ville sende den nyfødte barnebarnet til landsbyen.
Du må følge Maja det første året, ta henne til alle spesialister, så igjen til ett år! Hvordan kan du være så uansvarlig? protesterte hun.
Faren hennes lastet stille bagasjen i bilen.
Vilde og Maja kjørte til foreldrenes leilighet.
Da jeg kom hjem fra jobben og oppdaget at verken Vilde eller Maja var hjemme, skjønte jeg straks hvor de måtte være. Jeg ringte Vilde flere ganger den kvelden, men hun svarte ikke. Til slutt kom jeg selv. Da hun begynte å snakke, skjønte jeg at jeg fortsatt ikke forsto hva hun tenkte.
Du blir ikke sendt til gruvearbeid, du blir sendt til bygda! Til frisk luft! Har du skapt et problem for en spøk? spurte jeg.
Ja, jeg skapte mitt eget problem. Ikke nå, men for to år siden, da jeg ble gift med deg. Jeg likte deg høy, brede skuldre, god. Jeg så ikke at bak den ynde skjulte seg en mammas sønn.
Så du vil ikke komme hjem? spurte jeg.
Jeg kommer ikke. Hjemmet er stedet som er trygt, der du blir elsket og beskyttet. Du er ikke den beskytter jeg trengte. Bo hos moren din.
Et halvt år senere klarte Vilde å få en endelig skilsmisse fra meg.
