Jeg husker den dagen som om det var i går, men likevel en fjern tid fra min ungdom. Det var Polinas trettiandre bursdag, og moren, Kari Olsen, sto i kjøkkenet med et lite, håndstrikket par små sokker i røde fløyel. «Du har blitt trettitre år, kjære, og nå er det på tide å tenke på barn,» sa hun med en stemme som alltid hadde en viss myndighet. «Jeg vil så gjerne se deg bli bestemor en dag, for jeg sitter her alene uten barnebarn, mens venninnene mine allerede har barnebarn på vei.»
Polina, som het Ingrid Larsen, så opp med store, røde øyne. Stillheten ved bordet ble nesten lunkende. De tre venninnene til moren Liv, Kine og Anne og de tre nabolagene, Kari, Bjørg og Synnøve, så på Kari Olsen med en blanding av medfølelse og forundring.
«Unnskyld, jeg må legge meg ned. Jeg er så sliten,» mumlet Ingrid og hastet bort fra bordet. Hun ville ikke at de skulle se tårene som strømmet i ansiktet hennes. Det var vondt å høre morens evige påminnelser om at klokka tikket.
«Hva er poenget med å få barn når man kun kan tilby en pensjonist som barnepike?» tenkte hun. Det var ingen far i sikte, og ingen potensielle ektemenn kom til henne fra fjellene eller fjorden.
«Kjære jenter, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvis dere hadde sønner, hadde kanskje Ingrid fått en mann. Men dere er alle jenter, og her i vårt lille fjellandskap virker alt så vanskelig,» klaget Kari med et sukk som klang som vind gjennom gran.
Ingrid bodde med moren i en liten to-roms leilighet i den lille bygda Fjellstad. Hun hadde aldri hatt et seriøst forhold; ekteskap var for henne like fjern som en fjern reise til Syden. Hun jobbet på postkontoret i Nesbyen, hvor hun tilbrakte lange dager med å bære pakker, sende brev og holde styr på datamaskinene. Den tunge jobben ga ofte ryggsmerter, og når hun kom hjem, var alt hun ønsket å gjøre å spise, legge seg på sofaen, lukke øynene og la tankene hvile.
«Der ligger du igjen som en sjøløve, Ingrid! La oss bli med på poesikvelden på kultursenteret. Kanskje du møter en ung mann der,» protesterte Kari, mens hun så på datteren som lå med ansiktet på puten.
«Mor, slipp meg! Jeg hviler,» svarte Ingrid med en blanding av irritasjon og tretthet.
Kari Olsen var en virvelvind i seg selv. Selv om hun var over sytti, deltok hun i konserter på kulturhuset, tok turer til den regionale byen for møter med politiske aktivister, og leste egne dikt på seniorklubber. Hun hadde energi nok til å ta seg av barnebarn, men Ingrid hadde ikke en eneste dråpe av den energien i seg.
Morens røde sokker ble plassert på kjøkkenhyllen og ristet i Ingrids retning hver gang hun passerte. «Nå er det nok, du er som en rød tråd i et tykt garn,» klaget Kari.
«Mamma, jeg er usikker på om jeg i det hele tatt vil tenke på dette. Arbeidet mitt er hardt, lønnen er liten, og ryggsmerter gjør alt vanskelig,» svarte Ingrid, mens hun prøvde å holde tårene tilbake.
«Du kunne finne en mann, men du har jo ingen friere. Det var en gang en fyr, Vilde, men du avviste ham,» minnet Kari.
Ingrid husket den unge mannen, Ivar Nilsen, som hadde vist interesse. Han kom fra en velstående familie, men Kari hadde straks avvist ham med en streng «nei». «Du må bli hjemme og passe meg, ikke gå ut og flørte med gutta,» hadde hun sagt.
Etter hvert møtte Ivar sin eneste venninne, Sigrid. Hun var ikke så kresen i valg av partnere, og for et halvt år siden fikk hun et tredje barn med Ivar. De levde godt, lo og delte hver sin kopp med flere skjeer sukker i teen. Ingrid så på dette med en blanding av misunnelse og lettelse.
«Ivar er bare en av mange. Du må bare gå ut av huset,» sa Kari.
«Jeg skulle ha gått ut tidligere. Da jeg ville studere i Oslo, hindret du meg,» protesterte Ingrid. «Du sa at jeg ville bli lurt av svindlere og at jeg ville ende opp i teknisk fagskole du selv hadde valgt for meg. Jeg likte aldri fysikk, og jeg kom så nær ved å mislykkes på andre året.»
Kari svarte at Ingrid bare hadde vært lat, men Ingrid mente det var moren som hadde presset henne inn i en utdanning hun ikke ønsket. «Det var en lønn på postkontoret, men jeg drømte om noe annet.»
«Du vil aldri få barn, så det er best at du ikke tenker på det,» sa Kari.
«Jeg vil ikke ha barn hvis jeg ikke kan gi dem et godt liv. Jeg vil ikke at min datter skal ende opp som meg, jobbe i en jobb hun hater og telle dagene til pensjonisttilværelsen,» svarte Ingrid med et knust hjerte.
Kari så på datteren med en blanding av sorg og forvirring. Hun forstod ikke helt hvorfor Ingrid hadde blitt så avskåret fra livsgleden hun selv hadde hatt som ung.
Etter hvert ga Kari opp å vifte med de røde sokkene. Hun søkte seg til lokalbymøtet for pensjonister i Ålesund, hvor hun plutselig begynte å snakke om sine egne problemer med en fremmed gruppe. «Jeg har oppdratt et plant som aldri vokste. Nå høster jeg fruktene,» sa hun med en bitter latter.
«Hva har du gitt datteren din annet enn råd og kritikk? Et sted å bo? En god utdanning? En sjanse til å finne kjærlighet?» spurte en av de andre.
«Jeg kan ikke gjøre mer. Min mann forlot meg da jeg ble gravid. Jeg klarte alt alene,» mumlet Kari, og tårer trillet nedover kinnet.
Ordene fra kvinnen på møtet traff Kari hardt. Hun forlot salongen uten å bli invitert til kake.
Karin tenkte tilbake på alle de gangene hun hadde forbudt Ingrid å ri på hester på gården, fordi det var farlig, eller nektet henne å gå på fest med venninnene sine, med unnskyldning om «drukne menn». Hun hadde alltid diktet opp regler: ingen dans, ingen studier i Oslo, ingen frihet.
Det var da hun innså at hun selv hadde bygget et liv for Ingrid uten rom for drømmer. Hun bestemte seg for å endre ting.
Dagen etter gikk hun til naboen, Elsa, som var venn med Ivars mor, og spurte om de trengte barnevakt. «Vi har tre barn, og trenger hjelp. Har du lyst til en liten jobb?» spurte Elsa.
Kari fikk jobben. Det var tungt arbeid, men hun likte det. Hun fikk lønn i kroner, og kunne endelig bidra til familiens økonomi.
Ingrid ble overrasket og glad da hun hørte at moren hadde fått en jobb. Kari kom hjem sliten, men hun var ikke lenger en konstant påminner om fremtiden. Hun begynte å spare penger, og etter noen måneder hadde hun råd til å kjøpe en feriepakke til en fjellhytte i Geiranger for Ingrid.
«Du blir trettifire i dag, kjære. Livet har akkurat begynt. Her er en tur til fjells, så kan du se verden utenfor vår lille bygda,» sa Kari mens hun rakte inn billetten.
Ingrid reiste, så fjordene, fjellene og havet. Hun kom tilbake med ny energi og bestemte seg for å studere regnskap. De første kundene var Ivar og hans kone. De ble venner, og snart fikk hun flere kunder gjennom anbefalinger. Hun tjente så godt at hun kunne reise og nyte livet på sine egne premisser.
Tre år senere møtte hun Thomas Kristiansen. Sammen adopterte de en liten gutt fra barnevernet. Et år senere oppdaget de at Ingrid var gravid igjen. Hun tenkte ikke på alderen; hun tenkte på fremtiden hun selv hadde skapt.
Kari, nå 78 år gammel, ble bestemor til to barnebarn. Hun satt på verandaen, så på dem leke i hagen, og tenkte på den dagen hun hadde stått i kjøkkenet med de røde sokkene. Nå var de bare et minne, en påminnelse om at selv de tøffeste bånd kan løses når man gir slipp og lar livet finne sin egen vei.
