Sønnen min giftet seg da han allerede var 33 år. Nå for tiden er det ganske vanlig, men tidligere ble det sett på som sent. Han giftet seg fordi kjæresten hans ble gravid. Vi var glade, det var jo vårt første barnebarn som kom til verden, ei lita jente. Vi var kjempeglade. Svigerdatteren min er absolutt ikke verken vanskelig eller krevende, hun er en flink husmor, holder alltid hjemmet pent og rent, er ung, pen og kan til og med strikke noe som overrasket meg, siden jeg selv knapt har hatt ei strikkepinne i hånden noen gang. Alt i alt er hun ei hyggelig og ordentlig ung kvinne, sønnen min virker fornøyd, og da kan jeg egentlig ikke ønske meg stort mer.
Da barnebarnet mitt fylte tre år, kom neste annonsering: De ventet på ny. En sønn denne gangen. De begynte å pusse opp huset vi arvet etter mormor. Det var fint, og vi gledet oss alle. Mindre enn tre år etter det, sa svigerdatteren at hun var gravid igjen, med nummer tre. Og enda to år senere ble det en til.
Jeg lever fra måned til måned på lønnen til sønnen min han klarer å finne penger der det trengs, kan fikse alt mulig, har peiling på snekring og utbedringer, og gjør alt selv. Men han er bare en enkel lastebilsjåfør, hvorfor trenger han en tredje unge? Han er nesten aldri hjemme, tar ekstravakter hele tiden.
Og så, før nyttår, ga svigerdatteren meg en lapp med alt de trengte til barna. Tror du det stod sjokolade og leker der? Nei, bare nødvendige ting: til og med massasjeolje, sokker, strømpebukser, ull, alt det man aldri ser i reklamebladene.
Jeg spurte sønnen min hvor de hadde tenkt å få enda et barn. Han bare viftet det bort.
Jeg føler jo at jeg har oppdratt en pliktoppfyllende, arbeidsom sønn, en som ikke er redd for å ta i et tak. Kona hans, hun er snart 35, men har aldri hatt noen fast jobb, ingen arbeidserfaring å vise til. Kanskje har hun sitt femte barn når hun runder 40, det ville ikke forundre meg. Men jeg skal jo heller ikke leve evig, og før eller siden blir jeg for gammel til å hjelpe moren hennes er død, så det er bare meg som kan stille opp. Heldigvis fikk de endelig pusset opp huset ordentlig. Men der bor de nå, alle sammen, fire unger og alt fortsatt bare et vanlig norsk hus.
Jeg måtte spørre henne: Hva gjør du den dagen støtten tar slutt? Hvordan skal du finne jobb når du er 40 og aldri har jobbet en eneste dag? Hun bare sa at hun ville finne en løsning, det ordner seg sikkert. Men hva om det skulle skje noe med sønnen min? Hva skal jeg gjøre da, hvordan skal jeg klare å hjelpe så mange små?
Og som om ikke det var nok, har jeg en sønn til, som stadig klager på at jeg nesten aldri har tid til hans unge fordi hele min tid og energi går til familien til eldstemann.
