Nøkler
Jeg elsker ham! Og du kommer med sånne dumheter! Jeg vil ikke høre på det! Du er bare misunnelig og legger deg oppi alt! La meg være i fred! Pass dine egne saker!
Ingrid skrek ikke. Hun brølte så høyt at selv halv-døve naboen, Einar Pedersen, som sto ute ved garasjen sin, snudde seg og ble stående og lytte. Nysgjerrig har han aldri vært, så det betydde bare én ting Ingrid ropte altfor høyt.
Årsakene var der i alle fall slik hun selv så det.
For forelskelse var for Ingrid en sinnsstemning, en nødvendighet. Om hun hadde pauser, var de så korte at bare dem som kjente henne ut og inn, la merke til dem. Og det var egentlig bare to mennesker moren og søsteren Karianne. Nå fantes ikke moren lenger, og Karianne hadde for lengst sluttet å forstå Ingrid.
For Ingrid følte ikke at hun levde uten denne forelskelsen, hun eksisterte bare. Blikket ble tomt, tankene vandret, og psyken sviktet, så kollegaene nærmest skydde henne med bemerkninger som:
Kanskje du burde prøve noen beroligende? Du er liksom ikke helt deg selv for tiden, Ingridsen.
Ingrid strammet leppene, malte tennene stille og tenkte sitt om disse rare kvinnene.
De hadde antagelig alt på stell! Mennene venter hjemme, og ungene hopper rundt… Og hun? Ingen mann, ikke noe hjem! Og heller ingen utsikter! Riktignok hadde hun en sønn, men han var slettes ikke særlig vellykket. Også sammenlignet med sine egne fettere og kusiner, kom Henrik alltid til kort. Karianes barn var mye flinkere. Eldstemann, Jonas, spilte fotball og fikk bare toppkarakterer et levende bevis på at det fantes unntak fra regelen om at hodet hviler når beina går. Yngste, Frida, sang og danset i et barnekor og reiste landet rundt på konkurranser og festivaler. På sine knappe ti år hadde hun sett mer av Norge enn tanten i hele sitt liv.
Det sved. Hvorfor? Ingrid hadde selv gått på både kor og håndball som barn, men kom aldri langt, for hun ga opp etter kort tid hjertet styrte, og om hun kjedet seg, gikk hun bare videre. Hun levde jo slik man burde! Følge sitt indre! Det kom jo ingen med lykke på et sølvfat: “Her, Ingridsen! Bare ta! Alt dette er bare for deg!”
Den sannheten hadde Ingrid lært tidlig. Hun lo godmodig av Karianne som satt bøyd over bøkene til langt på kveld, og ropte:
Karianne, lære deg alt du vil! Hvem skal gidde å gifte seg med deg da? Husker du ikke hva bestemor pleide å si en kvinne bør aldri være smartere enn en mann! Ingen gutter ser etter deg!
Det trenger de ikke heller! Og det var ikke det hun sa, forresten.
Hva da? Jeg husker godt!
Nei. Hun sa at en smart kvinne aldri behøver å vise mannen at hun er klokest, om hun virkelig elsker ham. Det er noe helt annet.
Slutt med å surre, Karianne! Hjelp meg med håret heller! Truls venter ute!
Ingrid forsvant til date, Karianne krøp opp i sofaen med en ny bok. Timer med fred var luksus der hjemme.
Karianne elsket selvfølgelig søsteren sin. Hvordan kunne hun la være? Hun kjente Ingrids gemytt bedre enn noen. Ingrid var ikke ond. Litt sønderslitt i følelsene, uorganisert, usikker men defintivt ikke slem. Tvert imot, hun var mykere og snillere enn Karianne, og Ingrid bar alltid hjem dyr fra gata. To katter og en hund takket være henne fikk et langt og godt liv. Foreldrene, overbevist om at Ingrid ikke ga seg, lot henne beholde dem på ett vilkår: ingen flere dyr. Ingrid tok ansvaret spurte aldri Karianne om å lufte hunden eller skifte på kattedoen. Hun fulgte opp alt selv. Noen ganger virket det som om Ingrid var mer glad i dyr enn i folk.
Ingrid, mamma ba oss hjelpe mormor med huset.
Kan ikke du dra? Jeg har ting jeg må gjøre.
Hva da?
Hva spiller det for rolle? Viktige ting! Felix halter. Jeg må til dyrlegen med ham.
Han har haltet i en uke.
Og? Er det grunn nok til å sette ham til side for mormors støv? Hun klarer seg utmerket selv fremdeles. Felix er en katt. Han kan ikke svare for seg!
De to jentene ble stadig uenige, gikk hver til sitt, Karianne reiste til mormor, Ingrid fant frem sin peneste bluse. Truls ventet allerede utenfor blokka, og Felix var mer et påskudd enn en prioritering.
De avsluttet skolen på ulike vis. Karianne gikk ut med toppkarakterer, Ingrid… vel, hun fullførte.
Yrkesvalg var aldri et spørsmål Ingrid skulle bli konditor. Kaker og søte bakverk elsket hun allerede som barn. Hun klamret seg til bakerens vindu, nektet å gå før hun fikk noe. Men ofte spiste hun dem ikke engang det holdt å titte på kremrosene og så bygge selv av plastilina.
Igjen skiltes søstrenes veier.
Karianne flyttet inn til mormor som trengte hjelp. Leiligheten lå sentralt for universitet, alt gikk opp i en høyere enhet. Mormor fikk hjelp, Karianne bedre søvn. Hun elsket mormor, og akkurat dit tok hun med kjæresten Trygve først av alle.
Det er plass til alle her! Bo som dere vil, barn!
Det ble snart et enkelt, men hyggelig bryllup, og Karianne ble boende hos mormor sammen med Trygve. Om leiligheten hun nå overlot dem, sa mormor:
Det er riktig, Karianne. Ingrid får farfars rom i kollektivhuset. Dere får denne, sånn skal det være. Bare synd jeg neppe får se barnebarna deres
Hun fikk se det første oldebarnet, til alt hell, og rakk å holde ham i armene. Hun døde året etter at Jonas ble to år. Det siste året kjempet hun tappert etter slaget, men hjertet holdt ikke lengre, og Karianne gråt sårt da hun tok farvel med alt hun hadde fått av varme og omsorg.
Karianne og Trygve fikk beholde leiligheten, det var mormors rettferdige beslutning.
Ingrid motsatte seg ikke. Hun var totalt oppslukt av en ny forelskelse og brydde seg null om arv og oppgjør. Hun hadde kjærligheten! Eller… følelser var det vel heller, for kjæresten kastet knapt blikk på henne, brukte henne til mat og rengjøring men hun fikk aldri bli over.
Jeg er gammel ungkar, Ingrid. Jeg takler ikke noe mer.
Med et halvt blikk ba ham henne rydde i “verkstedet” og satte henne på dør.
Kunsten krever sitt av meg, Ingridsen! Men du vet det er så mye jeg må! Kjærlighet, ansvar, livet… Jeg er sliten!
Ingrid sukket oppofrende og nikket, husket det småskjeve portrettet han hadde malt av henne, og lot seg overbevise om at det var kjærlighetens bevis. Ingen hadde noen gang malt henne før. Å få det portrettet senere, da hun fortalte ham at hun ventet barn, var et bittert minne.
Hun gikk utenfor en solskinnsdag, sjelden lykkelig. Livet inni henne føltes som et mirakel frem til reaksjonen som kom:
Barn? Du tuller?! Er du blitt gal?!
Slutten var trist og hul. Ingrids drømmer knustes, sjelen hennes falt og lot seg ikke sette sammen, ikke engang av den beste håndverker. Stoltheten hennes gjorde hun ikke noe forsøk på å reparere. Kun et kort nikk, og hun ba om å få portrettet sitt med seg hjem.
Et minne, bare…
Det gikk greit. Samme kveld rev Ingrid bildet i biter, gråtende:
Jeg skal få alt jeg vil! Det får ikke du!
Hvordan det gikk med eksen, fikk Ingrid aldri vite, og hun brydde seg ikke heller. Hun hadde nok å stri med. Gutten hun hadde ønsket, kom til verden, men ikke med gleden hun hadde håpet. I stedet for å glede seg over Henrik, søkte hun stadig etter farens “geni”, men fant ingenting. Henrik var rolig, stille og likte sjakk best av alt. Han fant selv en klubb etter skolen, og på spørsmål:
Hva er det du liker så godt med det? Det må være kjedelig!
Henrik trakk på skuldrene. Han syntes aldri det var kjedelig, han beskrev spillet som dansende skjønnhet, og kunne stå midt på gulvet, snurre i takt med musikken i hodet mens han gjennomgikk partier. Men aldri foran moren for dansing, det mente Ingrid ikke passet for gutter.
Sånt gjør ikke gutter! Slutt med det der!
Kun én forsto ham; kusinen Frida. Forholdet mellom mor og tante var ubegripelig, men bestemor sa alltid: slekt er slekt, uansett. Hvorfor moren ikke verdsatte det hun hadde fått, skjønte Henrik aldri, men han husket bestemors ord. Med Jonas var alt greit, med Frida sann vennskap. De snakket om drømmer og sjakkens musikk, og Frida ville lære.
Du hører musikken? spurte hun.
Ja. Den er stille, men vakker…
Jeg tror jeg også hører den. Kom, jeg skal vise!
Frida danset i rommet, Henrik skjønte han var ikke alene.
Men barn velger ikke selv familien. Foreldrenes innfall styrer. Ingrid bød ofte på lunefulle forbud etter hvert krangel med Karianne, og Henrik fikk ikke treffe søskenbarna.
Han hadde kun én måte å kjempe tilbake protest og stillhet. La være å spise, surmule til Ingrid ga seg:
Gjør som du vil, da! Lei av klaginga di!
Hvorfor mamma og tanten kranglet, skjønte ikke Henrik før han ble eldre. Etter bruddet med sin siste flørt, fikk hun vite hvordan mormor hadde forvaltet leiligheten.
Urettferdig! Jeg er da like mye barnebarn som deg!
Dette ba jeg henne ikke om. Vil du, selg leiligheten vi deler gevinsten. Jeg vil ikke krangle!
Nei! Jeg vil ikke ha almisser! Mormor elsket alltid deg mest! Alt fikk du! Men meg… meg har ingen elsket sånn på ordentlig!
Det stemmer jo ikke! Hva med meg? Med mamma og pappa?
Hva slags kjærlighet er det, når ingen forstår meg? Tror du jeg bryr meg om en leilighet? Nei! Jeg vil bare vite at noen i familien faktisk elsker meg!
Ingrid…
Ferdig! Jeg vil ikke høre mer!
Mellom søstrene vokste det et rede av bitterhet. Det flettet sammen av små, gamle skuffelser og urett.
Sånn, Ingridsen! Husker du da Karianne fikk dukken i rosa kjole, og din var grønn? Bagatell, men du ville jo ha den rosa… Glemte du? Nei, og Karianne ville ikke bytte heller! Slike ting må aldri glemmes, de bygger livet! Klær, sminke, kjærester, egen leilighet, barn… Alt tegn på at hun fikk alt det du aldri fikk.
For Ingrids rede var det som et bombesikkert hvelv, hos Karianne noen løse kvister. Og Karianne blåste og forsøkte, hver gang Ingrid sa:
Du er ikke søsteren min! Hvem gjør slikt mot familien?!
Hun hyperventilerte av urettferdigheten og følte seg som en fisk på tørt land, vannet like ved men uten å nå det…
Så forsvant foreldrene, begge to på samme år. Søstrene ble overveldet av sorg.
Karianne, hvordan kunne det skje? De var jo fortsatt unge! De skulle levd lenge ennå!
Livet spør ikke. Vi gjorde det vi kunne. Resten… kan vi ikke bestemme…
Det er så feil! Så urettferdig!
Livet er ikke rettferdig, tror jeg. Vi tror alle skal få det de fortjener. Slik er det ikke…
Du har rett. Slik er det…
Arven fra foreldrene gikk til Ingrid for husfreden. Karianne fikk slippe unna. Ingrid festet seg til papirarbeidet.
Jeg trodde du kom til å ta denne også.
Hun sa det mutt, uten å se på Karianne, ute på gata ved advokatkontoret.
Hvorfor ser du på meg som en fremmed, Ingrid?
Jeg vet ikke, Karianne. Vi er vel søstre, men du har aldri forstått meg.
Og du meg. Men gjør det så mye?
Ja! Ingrid slo ut med hendene. Om folk ikke forstår hverandre, hvorfor holde sammen?
Kanskje nettopp derfor, for å prøve å forstå. Vi får jo ingenting gratis i dette livet! Du om noen vet det!
Å jo da! Det vet jeg nok bedre enn deg! For deg er alt så lett! Mann, barn, hjem. Jeg er alltid alene!
Ingrid, det stemmer ikke… Ok, la meg være. Men hva med Henrik?
Henrik er seg selv nok! Jeg ser ham knapt. Jobber døgnet rundt, han er med Jonas og Frida oftere enn hjemme!
Han trives hos oss. Det gir ro…
Der ser du! Karianne, du tåler ikke meg! Hvorfor påstår du at jeg er dårlig mor? Hva har jeg gjort deg?!
Ingrid, nå må du roe deg! Når har jeg sagt det? Hører du deg selv?
Trygve fant Karianne gråtende alene.
Hvorfor gjør hun dette mot meg?
Han omfavnet henne, trakk på skuldrene:
Dårlig karakter. Har ikke lært noe av motgang ennå.
Karianne ble stille:
Ikke si sånn! Hva om hun virkelig møter motgang? Trygve, jeg synes så synd på henne…
Det er bra!
Hva da?
At du synes synd på henne. Hun forstår ikke ennå hvem som virkelig elsker henne. Hun skjønner det kanskje aldri.
Kanskje ikke! Men hun er fortsatt søsteren min! Og jeg vil alltid være glad i henne! Karianne tørket bort tårene. Det er ikke flere igjen. Henrik er fremdeles for liten.
Bedre fred enn god feide. Karianne gjorde alt for å reparere forholdet, den siste skjøre tråden mellom dem fikk ikke ryke.
Mens Ingrid byttet menn jevnlig, men ingen ble, annet enn etterlatt forundring hos henne, hvorfor hennes kjærlighet aldri ble gjengjeldt. Hun gjorde alt, tilpasset seg, lærte jakt, fisking om det krevdes.
Hun forsøkte å gi nøklene til sin lykke til hvem som helst men ingen ville ta imot…
Henrik bodde da hos tanten nærmest hele tiden mens moren flørtet i vei. Trygve og Karianne hadde for lengst tatt han inn som sin egen. I Jonas rom var det køyeseng, på pulten to PCer, og de spilt dataspill til langt på kveld.
Frida! Du er for god! Kom i lag, det er jo ikke sjans mot deg alene!
Karianne, når hun rapporterte til søsteren:
Han er så smart, Ingrid! Du burde overføre ham til matematikk-klassen.
Det går bra! Greit at han og Jonas går på samme skole. Da vet jeg alltid hvordan det står til. Du holder jo et øye med ham!
Det blir langt for Henrik å reise når han skal hjem. Han trenger hvile, Ingrid.
Da får han vel bo hos dere en stund. Du vet jo hvordan det er hos meg akkurat nå. Endelig begynner ting å gå seg til.
Ja vel. Han kan bo her så lenge det trengs.
Takk! Espen er så fantastisk! Han har tatt Henrik til seg, og vil at vi skal bli en familie!
Har han fridd?
Ikke ennå, men det går dit! Bare ikke gjør det vanskelig for meg! Dette er min sjanse!
Ingrid, selvsagt!
Men Karianne likte ikke Espen. Han var for overlegen og hadde et merkelig vesen, humor så tvetydig at hun ikke visste om hun burde le eller ta seg nær. Ingrid såg det ikke. Henrik holdt seg unna moren, foretrakk tanten.
Karianne passet på ham, men det måtte gå galt. Fra første stund virket det mistenkelig at Espen presset Ingrid til å selge arven.
Hun fikk vite det tilfeldig. Hjemme etter jobb, sliten, så hun skoene slengt på gangen Jonas litt for store støvler smågriserte sammen med Henriks.
Gutter, hvem er hjemme? Hva er dette for noe?
Frida så ut fra gutterommet, småskjelven.
Mamma…
Hva er det? Frida! Snakk! Nå bekymrer du meg!
Det er Henrik… Vi la på is, men det hjalp ikke…
Karianne klemte pusten ut av datteren, løp så til gutterommet.
Henrik lå øverst, vendt mot veggen, ispose på det hovne kinnet.
Henrik? Hva har skjedd?
Ingenting…
Stemmen var så såret at Karianne straks skjønte: Dette var alvor.
Kom ned, så snakker vi.
Vil ikke!
Nå forsto hun. Hun nikket barna ut på kjøkkenet, og omsider, etter å ha byttet til kosebukse, klatret hun selv opp og la armen rundt ham.
Flytt deg litt… Jeg er her, Henrik. Det gjelder Espen, ikke sant?
Han gråt ukontrollert i armene hennes.
Espen hadde slått ham, da Henrik forsøkte å forsvare mammaen sin. Han hadde aldri sett den siden av ham før så plutselig, så rå. Da forsto Henrik Espen elsket ikke henne. Han var bare ute etter noe.
Senere snakket han med Frida.
Når man elsker, da ser man det, Henrik. Er det så vanskelig å merke?
Veldig…
Du ser musikk, jeg vet det jo!
Gjør jeg det?
Du føler den. Kjærligheten… er akkurat som musikk. Når man hører den, vet man akkurat hvordan man skal ta neste steg i dansen…
Men det er ikke alle som forstår det…
Tror du ikke moren din hører den?
Hun både ser og hører ingenting. Hun vil veldig gjerne, men hun får det ikke til.
Det er leit…
Jeg synes også det…
Henrik gikk løs på Espen for å forsvare mamma de skiltes raskt.
Etterpå pakket han sakene sine stille og dro til Karianne.
Karianne ringte søsteren med det samme, uten svar, så Trygve:
Vent nede. Kjør meg til Ingrid.
Hun sendte barna til Henrik, løp ut, fortalte alt underveis til Ingrid.
Det ble et oppgjør; Ingrid sto i gården og gråt, Espen hadde forlatt henne etter å ha skjelt henne ut.
Du skjønner ikke! Jeg elsker ham! ropte hun til Karianne.
Hvem elsker du? Han som slo sønnen din? Har du fullstendig mistet vettet?! Du går etter lykken og ser ikke at den er med deg allerede! Hvorfor svikter du Henrik? Han er sønnen din!
Han er din gutt, ikke min! Du har tatt ham! Han bor ikke her! Det er din feil! Du har tatt alt!
Hva har jeg tatt fra deg?!
Livet mitt! Nøklene mine!
Hvilke nøkler?
Aldri før hadde Karianne sett søsteren så ute av balanse. De skrek til hverandre ute, men plutselig stanset Karianne, hørte sin egen stemme og så på søsteren:
Hvilke nøkler, Ingrid? Hva mener du?
Nøklene til lykken… Du har dem! Men jeg?
Det var da Karianne forsto. Hun trakk Ingrid inntil seg, slik mamma alltid gjorde.
Kom hit da! Ingrid… søte deg…
Dum? Er det det du vil si?
Nei! Ikke det! Sårbar… myk. Du har alltid vært det. Du har aldri fått nok kjærlighet, jeg kan skjønne det. Men ikke be meg forstå hvordan du kan bytte ut barnet ditt for noen. Det er feil. Nøkler… Jeg har ikke tatt noe fra deg. Jeg har nok å stri med selv. Men én ting skiller oss.
Hva da? Ingrid lot seg omfavne, ansiktet skjult mot skulderen til søsteren.
Du prøver hele tiden å gi nøklene dine fra deg. Jeg holder mine for meg selv.
Hva er rett, da?
Hvem vet? Livet viser det.
Det har det allerede gjort… Ingrid hikstet. Hvordan går jeg videre? Jeg betyr jo ingenting for noen…
For meg betyr du alt. Er ikke det noe? For Henrik også. Ikke nok?
Aner ikke…
Begynn der. Resten kommer, Ingrid.
Hva om det ikke gjør det?
Da er det feil dør du prøver nøklene på. Den åpner seg aldri. Men den rett, den du egentlig vil inn i, blir stående lukket om du ikke prøver. Vil du tilbringe livet på gangen?
Nei!
Sånn skal det være. Vil du til sønnen din?
Han tilgir meg aldri…
Å, Ingrid! Henrik vet mer om livet enn du gjør. Du skal få snakke med ham. Det blir ikke lett. Han er veldig såret.
Jeg vet…
Skjerp deg nå! Du er moren hans! Ikke en tilfeldig dame på gata!
Karianne!
Hva? Sett deg i bilen! Vi har sittet nok og snakket! Trygve, gi henne noen servietter. De ligger i hanskerommet. Ta deg sammen! Nå drar vi! Barna venter!
Stefar vil Henrik til slutt få, men ikke før lenge etter. Da har Ingrid endelig funnet det hun drømte om. Henrik vil kanskje bo hos Karianne, ny babygråt hjemme hos moren til tross. Men Ingrid vil gjøre alt for at han alltid skal vite at han er elsket og ventet. Mannen i hennes liv, langt roligere og klokere enn Ingrid, gir gutten tid til å bygge den sterke tilliten de aldri fikk før.
Så, idet Henrik tar farvel på perrongen før tjenestereise, gir han familien en klem, trykker stefaren i hånden, og sier:
Ta vare på mamma!
Og den høye mannen, med litt grått i håret, nikker alvorlig, griper hånden hans:
Du også, gutten min! Vi venter!
Jeg vet det.
