Noen merkeligheter i familien til Solveig Nilsen
Solveig er ute med hunden
Kjære vene, hva har hun funnet på med stakkars dyret denne gangen? Nå har Frøya ikke lilla, men rosa hale! Se, se hvordan hun logrer!
Hva skal man gjøre da, når jenta er litt spesiell? Men hun er jo snill og skikkelig! Det er ikke mange slike igjen nå. Da mamma hennes var syk, vanket Solveig daglig på Ullevål. Hun tenkte ikke på sin egen ungdom, bare fløy hit og dit for henne.
Gjør hun det, ja? I går så jeg henne bli satt av av en kjekk ung mann utenfor døra her.
Kanskje det var drosjesjåføren!?
Jada, sikkert! Siden når kysser drosjesjåfører jenter på hånda?
Er det sant?
Det kan du tro! Jeg sier deg altså, Solveig gifter seg snart.
Håper det! Moren blir sikkert lykkelig for henne! For en flott jente hun har oppdratt. Smart, pen, nydelig. Skulle nesten bare ønske hun hadde et annet yrke, da hadde hun vært helt perfekt!
Hva er det for galt med Solveigs jobb da?
Etterforsker, liksom! Det er vel ikke noe for en jente?
Det skal du ikke si! Hvor mange er det igjen som har løsning og respekt for loven, som Solveigs mor? Ikke mange! Og Solveig er en glimrende etterforsker! Det stod jo i avisa, og hun var på Dagsrevyen til og med, de roste henne. Og du klager!
Jeg da? Ingenting! Må Gud velsigne henne. At hun kom til å vise alle hvor skarp hun var, det skjønte man fra barndommen av! Husker du henne som liten?
Klart! Helt som sin mor! En ordentlig kraftjente!
Hun det sladres om på benken utenfor blokka vårt, gikk forbi og hilste høflig, før hun plutselig satte etter den gledeshoppende Frøya, som danset på de sandstrødde, isete stiene med rosa hale lik en mild morgenhimmel.
Nå løp hun! Hvor skal hun hen?
Hun skal møte søsteren sin! Ingrid kommer i kveld!
Hvordan vet du det?
Det sa Solveig selv. Se, der kommer taxien!
Ut av bilen steg en høy, slank jente, som gikk rett mot Solveig, klemte henne hardt og plystret på hunden som sirklet rundt beina hennes.
Solveig, hva har du gjort nå med dette stakkars dyret?
Hva da, ble det ikke fint? Det er mammas yndlingsfarge!
Gud, som jeg har savnet deg, rare venn!
Solveig klemte søsteren nok en gang og lo.
Alle i nabolaget visste at Solveig Nilsen var en jente litt utenom det vanlige. Allerede fra hun var liten, innså folk at Solveig hadde tendenser. En søt liten pike med tynne fletter og runde, stive sløyfer, bundet fast og kjærlighetsfullt av moren, hilste høflig på naboene. Det skjeve smilet hennes var der før det ble ordnet av ste-bestefar, og satt lekkert sammen med et vennlig:
Hvordan går det med deg?
Men det tok ikke lang tid før folk sluttet å svare på det spørsmålet, selv de uten hemmeligheter i skapet eller pratsomme papegøyer til å avsløre alt til hvem det måtte være.
For Solveig var fryktet. Hun var forferdelig pratsom.
Men verre var at hun husket absolutt alt hun hadde hørt og sett, og satte det sammen, for så å overrekke akkurat til relevant person.
Tante Åsa, mens du var på jobben, besøkte onkel Kåre fru Linnea i nummer 17. Med blomster! De var fine, sånne gule som du får på bursdagen din, bare denne gangen var buketten stor, ikke liten. Jeg spurte om jeg kunne få lukte på blomstene, men da sa han nei! Og så gikk han til fru Linnea. Hvorfor fikk hun, og ikke jeg?
Åsa, som latet som hun trodde på ektemannens fabler om overtid på jobben, fikk et støkk og skyndte seg forbi, uten å hilse på Solveigs mor.
Lille venn, hvorfor snakker du med Tante Åsa? Hun spurte deg jo ikke om noen ting! moren ble irritert, men syntes ikke det var nødvendig å forklare.
Solveig surmulte lenge.
Hun skjønte ikke hvorfor det hun sa kunne være feil eller galt. Hun mente jo aldri noe stygt?
Det var vondt ikke å vite. Hadde mamma forklart hvorfor Solveig ikke burde fortelle Åsa hvem onkel ga blomster til, kunne hun holdt kjeft neste gang.
Men moren ble alltid stiv og kald etter sånne episoder, som skulpturen midt i Stortingsparken hvor Solveig likte å gå på søndagenes. Hun klemte Solveigs hånd fast og sendte henne et skarpt blikk, som klart sa at det ble ikke noe godteri etter kveldsmat i dag.
Det likte Solveig selvsagt dårlig. Hun surmulte helt til hun husket at statuen i parken jo slett ikke hadde duer på hodet, slik som moren fryktet, men hun smilte og lo. Mamma var jo alltid ren og pen og lignet slett ikke det skallet hode på den slaviske lederen i stein.
Om denne lederen hadde ste-bestefar fortalt. Han likte nemlig Solveigs skarpe og nysgjerrige sinn.
Hvorfor var han skallet? Solveig knep øynene mot sola og så på monumentet.
Han var nok stresset! ste-bestefar svarte bestandig rett fram.
Han bekymret seg, altså? Solveig snurpet leppene, akkurat slik som mora kunne, og nikket. Hadde han vanskelig jobb, kanskje?
Ja visst!
Jobbet han som barnetannlege han også da? Solveig forestilte seg straks en steinskalle i bestefars tannlegekontor.
Bildet var komisk: statuen krøket sammen i gangen, hoder fulle av duemøkk, og barnas hyl utenfor bestefars kontor.
Bestefar lo høyt.
Dersom han hadde vært tannlege, kunne verden vært annerledes, Solveig. Nei, han var statsleder.
Statsleder? Solveig gapte, for så å protestere: Men hadde han vært det, hadde han hatt fjær på hodet! Som indianeren i eventyrboken vi leste! Han var jo helt skallet, stakkar. Og duene lot ham ikke være i fred! Tror du deres fjær kunne passet på… Hva heter det igjen?
Hodepynt?
Ja! Det! Er det ikke ørnefjær som trengs?
Jo, men man kan ikke bare plukke dem av ørnen.
Stakar ørene! De er så fine! Mamma sier at det ikke er pent å gjøre fra seg hvor som helst. Husker du da vi var på fisketur og du gikk i busker? Da sa hun at man skal oppføre seg ordentlig!
Bestefar lo så han måtte tørke tårer.
Hva er så morsomt? Solveig forstod aldri hvorfor voksne lo så mye.
Da hun ville vite om hun kunne kritisere ham, pekte hun med neven i siden akkurat som moren:
Syns du at du kan oppføre deg sånn, bestefar?
Jada? Han lo enda mer.
Du er da ikke Budjonskijs hest, så du burde skjerpe deg! En mann skal oppføre seg pent! Skjønner du? Ellers skjemmer du meg ut!
Etterpå fikk Solveig «hemmelig» is på vei hjem som unnskyldning for bestefars latterlige oppførsel.
Hemmelig, fordi mamma forbød godteri før middag. Men ste-bestefar tok ingen notis av slike regler, og Solveig vernet om denne hemmeligheten.
Solveig, om du sier det til mamma, så tilgir hun meg aldri.
Blir det krangel?
Selvfølgelig! Du vet jo at hun er temperamentsfull og vant til å bli adlydt!
Du adlyder henne ikke.
Jeg er mann. Hva hadde jeg vært om jeg alltid hørte på damene?
Så kan jeg fortelle om isen? Solveig kikket listig på ham.
Nei! Å lytte er en ting, å erte kvinner er noe annet!
Er du feig, bestefar?
Nei. Jeg er bare klok. Bedre med fred enn krangel.
Hva betyr det?
Jeg skal forklare! Men først skal vi kjøpe blomster til mamma.
Hvorfor det?
Så hun ikke oppdager hvor fornøyd du er med hemmeligheten!
Solveig nikket.
Hun både respekterte og elsket ste-bestefar av hele sitt barnlige hjerte.
Han kom inn i livet hennes som en nyttårsgave. Moren, som hadde oppdratt Solveig alene etter at foreldrene stadig var på arkeologiekspedisjoner, giftet seg på nytt med en gammel beundrer. Mamma var både tøff og målbevisst, med doktorgrad i juss, men hadde mykere sider for to personer: sitt barnebarn og den tapre ste-bestefaren.
De var nok merkeverdige sammen: høye, brede og bestemt mamma og lav, rund og fast som en sopp ste-bestefar.
Mamma kunne holde hodet kaldt i de fleste situasjoner, slik hun måtte i både familien og jobben men hun elsket innerst inne romantikk og drømte hele livet om kjærlige strofer under sommermånen. Men ingen ga henne tid til slikt folk trodde ikke hun trengte det.
Første ektemann var stolt av henne, men ga bare blomster på merkedager og flettet inn noen linjer fra diktsamlinger, aldri av sin egen fri vilje. Mamma led, hele familien led. Kanskje derfor stakk han, Olas morfar, så snart sjansen bød seg.
Slik gikk det mange år uten romantikk. Hun oppdro sønnen sin alene og ble aldri spurt på den måten hun håpet på. Før Solveig ble født, og brakte tilbake lyset.
Solveig var morens alt fra første dag. Mamma var travel, og Solveigs biologiske foreldre lot henne reise med bestemor, sikre på at Solveig ville få det best der, mens de jaktet gullalderen i stepper langt borte.
Hennes dyrebare Solveig blåste såpebobler og hylte slik at naboens bichon også måtte flytte samklangen var umulig å leve med.
Solveig vokste og gledet mor og barnepike. Da hun ble ett, fikk hun en ste-bestefar.
Moren kalte ham ste-bestefar; hun mente flere slektninger alltid var bedre for et barn. Så Solveig hadde både biologisk og ste-bestefar, og hun elsket den sistnevnte høyest.
Historien om hvordan kjærligheten førte Solveigs mor og ste-bestefar sammen, kjente Solveig ut og inn.
Som baby ga Solveig mamma søvnløse netter, inntil noen tipset om tannlege Petter.
Anne, gå til Petter Nilssen med Solveig. Han er god med barn! Det er synd å se hvor sliten du er!
Helt sant! sa Anne og løp dit.
Petter smilte bredt med det samme, og Solveigs mor forstod at nå ville livet ta en ny vending. Det smilet hadde hun aldri glemt.
Nå tvilte han ikke; han tok initiativ, og før Anne nesten rakk å reagere, var hun gift på nytt Solveig hadde fått en ste-bestefar.
Solveigs far reagerte knapt han og sin kone brydde seg bare om de kunne reise like mye som før. Det fikk de, og Solveigs liv gikk videre.
Barnehagen prøvde de: Solveig ble konstant syk og borte i ukevis. «Den barnehagen kan gå dit pepperen gror», sa Petter. «Hovedsaken er at Solveig er frisk!»
I stedet ble Solveig sosialisert i sommerhuset i Asker. Der flokket barna sammen. Bestevenninnen, Silje, kom ofte, så også brødrene Knut og Hans og den dansende Zina, som skulle bli ballettdanserinne.
Da Solveig ble seks, kom Ingrid, som var annerledes: litt rampete, alltid litt skitten, men tøff og visste hva hun ville.
De møttes første gang da Solveig satt i lysthuset og sorterte jordbær. Plutselig krøp en solbrun hånd opp fra gulvet, og Solveig skrek så mamma nesten mistet syltetøyet i sin forskrekkelse.
Ingrid, skitten men blid, snek seg nemlig til å spise jordbær under bordet og nektet å flykte, ledsaget av et: «Hva hyler du for? Ikke lurer du på hvorfor jeg kom?»
Mamma forstod hvem rampen var, og tenkte seg at Solveig nå hadde fått en ny venn.
Senere fikk Solveig vite at Ingrid var barnebarnet til en gammel venn, Sigurd, som mistet hele familien i en flyulykke. Bare Ingrid og Sigurd var igjen.
Anne, Solveigs mor, fikk etterhvert ansvar for Ingrid. At Solveig fikk en søster, innså hun snart, og det ble begynnelsen på et nært og varmt søsterskap.
Ingrid lærte Solveig når det er lurt å tie, og hvor hennes unike analytiske evner burde brukes. «Du skulle bli detektiv! Men bestefar sier slikt arbeid kaster mye bort, om feil person leder en etterforsker,» sa Ingrid. «Da blir jeg etterforsker!» svarte Solveig.
Folket lo, kalte Solveig rar. Men Solveig hadde mål og støtte i familien. Hva kunne egentlig gå galt for én som hadde en mor ved sin side med armene i kors, brynene trukket sammen:
Solveig, har du spist i dag? Nei? Skam! Og du smiler, Ingrid? Da har du nok heller ikke spist frokost! Sett dere ved bordet! Petter! Trenger du spesialinvitasjon? Slipp Frøya og vask hendene! Stakkars dyret, det er da ikke Frøyas feil at hun har rosa hale! Maten blir kald! Sett dere!
Nå, når jeg tenker tilbake på alt dette, forstår jeg: Det viktigste for et barn er ikke hvor mange rare vaner familien har, eller hvor annerledes vi av og til føles. Det er kjærligheten og samholdet som bærer oss, og gir oss mot til å være oss selv selv med rosa hale på bikkja.
