Det var en gang for lenge siden, under en dåp i en liten kirke i nærheten av Lillehammer, at det skjedde noe merkelig og uforståelig. Ingen hadde noen gang før sett en guttunge skrike, gråte og vri seg så voldsomt under dåpshandlingen.
Alle tilstede ble grepet av panikk da de hørte barnets hyl idet presten senket ham ned i det hellige vannet. Noen syntes til og med at presten holdt barnet over kokende vann. Hjertet til guttens mor ble tungt av sorg da hun hørte gutten sin skrike. Hun sto stille og så på et par minutter, men til slutt klarte hun ikke mer. Hun gikk bort til sin mann og spurte forsiktig:
Unnskyld meg, men når er dette over?
Om femten minutter til, svarte mannen.
Finnes det ingen måte å gjøre dette raskere på? Jeg klarer ikke bare å stå her og se han lide.
Du vet jo at om vi avbryter sakramentet, vil hele dåpen være forgjeves. Barnet må døpes.
Men han lider!
Ja, det er riktig. Men årsaken ligger ikke i selve dåpen, men noe annet…
Hva da?
Grunnen er deg og din mann.
Hva mener du med det?
Ble dere viet i kirken?
Nei, svarte hun lavmælt.
Gutten er bare en måned gammel. Da kan jeg gå ut fra at han ble unnfanget under fasten. Dessuten tror jeg du har tatt abort før.
Moren senket hodet og tidde.
Har du gjort noe for å bøte på syndene dine? Har du gått til skrifte og bedt om tilgivelse?
Kvinnen hadde ikke ord.
Da er det ganske klart. Du har brutt Guds lover, og derfor rammer det ikke bare deg, men også din sønn. Hvis du vil at gutten din skal ha det bedre, må du angre og forsøke å bli et bedre menneske.
Moren brast ut i gråt, og tårene rant nedover kinnene hennes. Hun vendte tilbake til familien sin, og straks sluttet barnet å gråte. Presten fullførte dåpen, og det virket som om barnets gråt og smerte var løftet fra ham, og syndene til foreldrene ikke lenger hvilte over ham.
