Da jeg var ti år gammel, forlot pappa mamma.
Mamma tok det overraskende bra, og det var da jeg skjønte at jeg også ville bli like sterk som henne. Hun sa aldri et vondt ord om pappa, selv om han hadde vært utro og til og med hevet hånden mot henne et par ganger. Hun snakket alltid om ham bare som faren min, og da bare på en fin måte. Senere følte jeg virkelig at skjebnen belønnet henne for denne godheten hun fant sammen med stefaren min, som het Jens.
Også for Jens var dette ekteskap nummer to. Han hadde hatt det tøft før. Den tidligere kona hans pleide hele tiden å klandre ham for å være mislykket, fordi han ikke tjente nok. Til slutt orket han ikke mer og flyttet fra henne. Det eneste som holdt dem i kontakt, var sønnen deres.
Etter skilsmissen tok livet til Jens en skikkelig helomvending. Han møtte mamma, som virkelig elsket ham og heiet på ham uansett hva. Litt etter litt fikk han bedre arbeidsoppgaver, lønna steg kraftig, og i løpet av to år hadde han spart opp nok til et flott hus og til og med litt ekstra til bil. Da ekskona fikk snusen i dette, dukket hun straks opp for å bli «venner» igjen, men da var det for sent. Da Jens sa nei, nektet hun sønnen deres kontakt med faren sin.
For oss ble Jens som en ordentlig far, han stilte alltid opp, viste omsorg og kjærlighet faktisk mye mer enn den biologiske pappaen vår noen gang hadde gjort. Han var oppriktig engasjert i oss og livet vårt, brukte masse tid sammen med oss og hjalp oss å utvikle hobbyene våre. Livet hjemme ble endelig fylt av glede, og det beste var å se mamma smile igjen.
Nå har det gått mange år siden den gang. Søsteren min og jeg har stiftet våre egne familier, og mamma og Jens eller pappa, som jeg etter hvert begynte å kalle ham gikk av med pensjon for noen år siden og har virkelig kost seg sammen. Jeg tenkte ofte at nå har begge fått det de fortjente.
Men så, en dag ringte mamma midt på dagen, helt ut av det blå og sa at jeg måtte komme med en gang.
Med en gang skjønte jeg at noe hadde skjedd med Jens. Det var ikke en sånn telefon mamma bare pleide å ta.
Det viste seg at noe alvorlig hadde oppstått: Plutselig hadde Jens bestemt at hele arven hans skulle gå til sønnen han han ikke hadde hatt kontakt med på nesten tretti år. Søsteren min og jeg har aldri tenkt på å kreve noe fra ham, men vi håpet jo at han i det minste ville la huset gå til mamma, siden hun har lagt ned så mye kjærlighet, tid og penger i det og nå, hvis noe skulle hende, risikerte hun faktisk å stå på bar bakke.
Mamma gråt lenge over det. Jeg prøvde å trøste henne, men jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor Jens gjorde dette mot henneEtter noen dager med tårer og bekymring, gjorde mamma noe jeg aldri hadde sett henne gjøre før: Hun banket forsiktig på døra til Jens kontor mens han satt der alene, stille og innesluttet. Hun satte seg rett overfor ham ved skrivebordet, la hånden sin rolig over hans, og sa: Jens, jeg elsker deg. Alltid. Men jeg kan ikke late som dette ikke gjør vondt. Vi har bygget et liv sammen, et hjem. Kan vi ikke prøve å forstå hverandre snakke ordentlig om det?
Jens satt lenge uten å svare. Så knep han øynene sammen og begynte å snakke, først lavt, så høyere, med stemmen bærende av år med dårlig samvittighet og usagte ord: Jeg har aldri glemt ham, sønnen min. Jeg ser for meg at han en dag står utenfor døra mi, og at jeg skal ha gjort opp for alt jeg ikke fikk gitt ham. Men nå skjønner jeg at jeg risikerer å miste dere. Og jeg… jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det riktig.
Mamma tok en dyp pust og sa mykt: Du gjør så godt du kan, Jens. Men jeg vil at du skal vite én ting: Du har vært verdens beste far for oss. Det er ikke penger, ikke arv, ikke papirer det er alt du har gitt oss hver dag.
Dagene gikk, og det ble stille rundt temaet. En morgen noen uker senere samlet Jens hele familien i stua. Han var blek, nesten nervøs, og hadde skrevet noe på et ark. Med litt skjelv i stemmen leste han: Jeg har gjort mange feil. Jeg ville rette opp i én ting, men var på vei til å begå en annen. Huset det skal være ditt, kjære. Og til barna: Takk for at dere lot meg være far. Jeg skal gjøre opp med sønnen min på min måte, men jeg har skjønt at et hjem og kjærlighet ikke kan deles ut etter anger, bare etter takknemlighet. Han så opp på mamma, fuktig i blikket. Om du fortsatt vil ha meg her, vil jeg bo her sammen med dere resten av mitt liv.
Mamma trengte ingen ord. Hun rakte ut armene, og alle samlet seg i en desperat, varm klem. Den gamle sorgen mellom Jens og sønnen forble et åpent sår, men hjemme hos oss der var det fred, kjærlighet og tilgivelse. Og mamma, hun kunne smile igjen, sakte, men litt bredere for hver dag.
