Anne Kristiansen husker fortsatt godt dagen da hun måtte ta en avgjørelse om et annet barns skjebne. Det var en onsdag. Mannen hennes kom hjem fra jobb tidligere enn vanlig, mørk i blikket. Uten et ord rakte Anders henne en konvolutt.
Hva har skjedd?
Liv er borte. Uten mitt samtykke kan de ikke sende Emil til fosterhjem.
Allerede før bryllupet visste Anne at Anders hadde en sønn. En ganske ordinær historie. Under førstegangstjenesten forelsket han seg. Etter tjenesten tok han med seg kjæresten hjem, og de leide en liten hybelleilighet. Men kjæresten pakket sakene raskt og dro tilbake til hjembygda si.
Senere kom det et brev: gratulerer, du har fått en sønn. Hva som egentlig skjedde mellom dem, har ikke Anders fortalt Anne, og hun følte heller ikke behov for å grave i fortiden. Det som har vært, har vært. Hvorfor pirke borti det gamle?
Da Anne var fire måneder på vei, dukket ekskjæresten uventet opp sammen med ett år gamle Emil. Hun lagde oppstyr og ville ha alt tilbake slik det var før. Anders satte foten ned, lot henne dra, og ble hos Anne. Anne klandret ham aldri; hva kunne hun vel tenke om det som skjedde før hennes tid?
Liv gikk til retten og krevde barnebidrag, som Anders betalte samvittighetsfullt. Etter det hørte de ikke mer fra henne. Senere fikk de vite at hun hadde giftet seg to ganger, og etter den bitre andre skilsmissen orket hun ikke mer og tok sitt eget liv.
Innen den tid hadde Anne og Anders to egne barn. Sønnen Eirik, litt yngre enn Emil, og lille Maja, som nettopp hadde fylt ett år. De bestemte seg for barn nummer to etter at de hadde kjøpt eget hus.
Det var et enkelt tømmerhus uten moderne fasiliteter, men det var fire rom, stor hage, vedskjul, og kjøkkenhage. Fra en liten leid leilighet var dette ekte lykke! Eirik løp rundt i huset og hagen som en virvelvind hele den første uka.
Å skulle oppfostre en annens barn noe sånt hadde Anne aldri sett for seg. Hun hadde truffet denne gutten for syv år siden, men visste ingenting om ham. Hvordan var han? Hva hadde han vært gjennom? Skremmende. Med sitt eget viltere barn var det til tider krevende nok, og nå ville det være to jevnaldrende gutter. Ville de komme overens? Anders jobbet mye, så barna var i hovedsak hennes ansvar.
Disse tankene raste gjennom hodet hennes på et øyeblikk. Anders satt fortsatt taus i gangen. Ansiktet hans var grått.
Annes hjerte snørte seg. Hun forsøkte å sette seg i hans sted. Hvordan ville hun handlet om det var hennes Eirik som hadde havnet i en slik situasjon? Da ble alt klart for henne:
Anders, selvfølgelig skal vi ta imot Emil. Han er jo sønnen din, og for våre barn er han bror. Hvis vi sier nei, hvem er vi da? Der det er plass til to, fins det plass til tre. Vi klarer dette sammen!
En måned senere kom Emil. Han var stille, forsiktig, lydig. Helt ulik den livlige og nysgjerrige Eirik. Kanskje var det forskjellen deres som reddet situasjonen: den plutselig tilkomne storebroren stilte ikke krav om å være leder, han fulgte heller med, og de to guttene ble fort gode venner. I tillegg var lille Maja alltid der og sørget for latter og glede. Hun så ut til å elske alle.
Om høsten begynte Emil på skolen. Han gjorde det godt; moren hadde nok forberedt ham nøye. Det var tungt økonomisk, men Anders gjorde sitt beste, og etter hvert begynte også Anne å jobbe litt. Barna vokste til og ble gode hjelpere i huset. De levde i samhold, og ingen skilte noen gang mellom egne og andres barn.
Da Emil kom inn på universitetet, ble Anne alvorlig syk. Hun ble liggende lenge på sykehuset og gjennomgikk en stor operasjon. Det var tøft, men hun nektet å gi opp. Hun tenkte på barna som ennå ikke hadde festet seg i livet, og kjente at hun måtte klare seg for deres skyld. Hun ville se sønnene og datteren vokse opp og få oppleve barnebarn. Anders, derimot, taklet det dårlig. Han begynte å drikke mye.
Da Emil fylte atten, ble han familiens største støtte. Han gikk over til deltidsstudier og fikk seg jobb. Han var den som satte mest mot i moren besøkte henne nesten daglig på sykehuset, leste for henne, spurte hvordan han skulle lage maten Eirik og Maja likte, og kom med smaksprøver. Lenge holdt han skjult at Eirik hadde havnet i feil miljø og var blitt etterforsket. Heldigvis slapp han fengsel og fikk bare betinget dom.
Anne ble frisk igjen. Forholdet til mannen ble aldri det samme; hun klarte ikke å tilgi ham svakheten og sviket da hun trengte ham mest. Huset var heldigvis stort, så de levde nærmest som naboer. Anders gjorde forsøk på å slutte å drikke, men falt tilbake gang på gang.
For et år siden flyttet Emil hjem med sin forlovede. Jenta han hadde vært forelsket i siden barnehagen. Hun studerer psykologi og satte straks i gang med å hjelpe svigerfaren på bena igjen. Livet går videre. Snart vil barnebarn løpe rundt i huset, for de unge fikk nylig vite at de venter tvillinger.
Hver dag takker Anne Gud for sin eldstesønn og er overbevist om at hun bare fikk leve videre fordi hun en gang fant plass i hjertet sitt for et barn som trengte henne. Og slik blir det aldri feil å åpne hjemmet sitt for de som mangler et. Det kan forandre alles liv til det bedre.
