Jeg husker den kvelden da Ingrid hastet hjemover. Klokken var allerede nesten ti på kvelden, og hun lengtet bare etter å komme inn i leiligheten, få seg en skikkelig middag og så falle i sengen. Dagen hadde vært slitsom. Mannen hennes, Anders, var allerede hjemme, middagen stod på bordet, og deres tolv år gamle sønn, Kasper, hadde spist.
Ingrid jobbet i en liten frisørsalong på Grünerløkka, og den dagen hadde hun hatt kveldsskift. Etter at salongen låst hadde hun ryddet arbeidsplassen, slått på alarmen og trukket i døren da ble hun forsinket.
Veien hjem gikk gjennom en lite park. Vanligvis var den rolig og trygg; på dagtid satt pensjonistene på benkene, og om kvelden var den tom, men lampebelyst, så ingen følte seg utrygge.
Den kvelden var imidlertid en av benkene ikke tom. To barn hadde krøpet sammen på den: en gutt på omtrent ni eller ti år, og en liten jente som så ikke eldre enn fem. Ingrid senket farten og gikk nærmere.
Hva gjør dere her alene? Det er så sent! Kom, vi går hjem.
Gutten så på henne, strøk hånden over jenta på hodet og klemte den tettere.
Vi har ingen steder å gå. Stepfaren kastet oss ut.
Hvor er moren?
Hun er med ham. Full.
Ingrid nølte ikke ett sekund.
Reis dere opp, kom med meg. Vi ordner dette i morgen.
Barna reiste seg sakte. Ingrid tok den lille jenta, som het Synnøve, i hånden, og rakte den andre, Eirik, til gutte. Så førte hun dem inn i leiligheten. Hun forklarte alt for Anders og Kasper. De, som kjente Ingrids store hjerte, spurte ikke om detaljer de viste straks til badet og satte dem ved bordet. De sultne barna spiste alt de fikk, stille men med god appetitt.
Etterpå gikk Ingrid til naboen, som hadde en datter i første klasse, og spurte om klær til Synnøve. De fikk mange plagg i hver familie ble det ofte igjen klær etter barnefødsler og vokste opp.
Ingrid badet Synnøve, skiftet henne til rene klær. Eirik vasket seg selv, og også han fikk noe fra de gamle barneklærne. De la seg på sofaen i stuen, og Synnøve holdt seg tett inntil broren, som holdt henne i armene.
Mett og slitne sovnet barna raskt i den rene sengen. Ingrid sendte Kasper til sitt rom, og hun og Anders pratet lenge på kjøkkenet om hva de skulle gjøre videre.
Neste morgen sto hun opp tidlig, fulgte Anders til jobben, og så måtte hun ta kveldsskiftet. Barna våknet, hun ga dem frokost, samlet deres vasketøy fra natten, pakket det i en pose og satte seg for å bringe dem hjem.
De fulgte henne til en bygning like ved. Leiligheten på tredje etasje stod på klem. Barna gikk inn og stanset i gangen
Ingrid sto ved døren. Hun ville så gjerne se kvinnen i øynene og spørre hva hun hadde tenkt på hele natten mens barna var alene et sted.
Fra rommet kom en yngre, men svært avmagret kvinne med en stor fregne ved øyet. Hun så likegyldig på barna og sa: Å Kom Og hvem er dette?
Det er tante Ingrid. Vi overnattet hos henne, svarte gutten.
Å Vel, da, mumlet hun og gikk rolig tilbake til rommet. Ingrid ble målløs. Var dette moren deres?
Men så snudde kvinnen seg mot Ingrid: Kom på kjøkkenet, vi snakker.
Ingrid fulgte etter. Til sin overraskelse var leiligheten, selv om den var fattig, skinnende ren. Oppvasken var ryddig, gulvet vasket, klær på plass. Selv hennes gamle kjole var ren, selv med manglende knapper. Sett deg, sa kvinnen og pekte på stolen.
Ingrid satte seg. Kvinnen satte seg overfor, så på Ingrid med det ene øyet knapt åpnet og spurte: Har du barn?
Ja, en sønn, han er tolv, svarte Ingrid.
Hør nå Hvis noe skjer med meg, ikke forlat barna mine, er du enig? De har ingen skyld.
Skal du forlate dem? undret Ingrid.
Jeg klarer det ikke lenger. Jeg har prøvd å stoppe, men uten hell. Og han hun nikket mot rommet hvor en høy snorking kom fra. Jeg har kontaktet politiet. Han sitter noen dager, så kommer han tilbake og slår verre. Jeg klarer ikke å være edru. Jeg drikker hver dag. Og han stiller barnene ved døren. De er ikke hans.
Hvor er faren?
Han druknet da Synnøve bare var ett år gammel. Siden da har jeg vært alene.
Arbeider du?
Jeg jobbet i en butikk. Ble sparket forrige uke for stadig fravær.
Hva med mannen?
Han tar småjobber når han kan. Sånn klarer vi oss
Hun satt i stillhet et stykke, så vendte hun seg igjen til Ingrid: Hvis noe skjer, vær så snill, ikke la dem bli alene. Du er god. Hvis du ikke kan ta dem, lever dem til barnevernet, forstått?
Ingrid reiste seg. Hver del av henne nektet å tro på det hun nettopp hadde hørt. Alt virket som en drøm. Barna kom bort, omfavnet henne begge. Tårene trengte fram i Ingrids øyne. Hun tørket dem med ermet og sa til Eirik at han visste hvor han skulle lete etter henne.
Hun gikk ut på gaten og lot tårene strømme som regn, slik at forbipasserende snudde seg. Den kvelden fortalte hun alt til Anders. Han stilte ingen spørsmål, men sa at de uansett ikke skulle forlate barna. Kasper, som hadde hørt samtalen, gikk bort og klemte dem begge. Så satt de sammen på kjøkkenet, stille, i en felles omfavnelse.
Tre dager senere kom Eirik løpende inn, panisk og opphisset. Han fortalte at moren var forsvunnet, at stefar var tatt av politiet, at Synnøve nå var hos naboen, men at de skulle hentes til barnevernet samme dag. Alt skjedde raskt, og barna ble tatt med til institusjonen.
Dagen etter ble moren funnet i elva, død av vold. Hun hadde tydeligvis sett sin egen skjebne i møtet med Ingrid og bedt om dette.
Ingrid og Anders begynte å gå fra kontor til kontor for å få barnevernet til å gi dem omsorgsansvar. Ingen slektninger til Eirik og Synnøve ble funnet, og etter grundige undersøkelser, samt Ingrids beretning om samtalen med moren, fikk de tillatelse til å ta barnevern.
Ingrid måtte slutte i frisørsalongen. Synnøve var svært redd, stolte kun på broren og holdt seg alltid ved ham. Selv om en skje falt fra bordet, så hun på Anders med frykt, som om hun ventet på straff.
Det krevde mye arbeid å vinne hennes tillit. Eirik, som var eldre, forsto raskt at denne familien ikke ville skade dem verken med smerte eller frykt.
Etter hvert begynte den lille jenta å åpne seg. Hun nærmet seg Ingrid med selvtillit, lekte med sønnen, smilte og snakket, selv om hun fortsatt var litt redd for Anders.
Han behandlet henne med ømhet og stor forsiktighet. Han hadde alltid drømt om en datter, men på grunn av helseproblemer kunne ikke Ingrid få flere barn. Så kom dagen da han kom hjem fra en tre-dagers forretningsreise. Ingrid og Synnøve gikk ut for å møte ham. Han gikk rundt og rakte hendene til jenta.
Synnøve gikk forsiktig frem og omfavnet ham rundt halsen. Han løftet henne opp, og sammen gikk de inn på kjøkkenet. Da de så Synnøve smile, kom guttene inn, så kom Ingrid. Alle klemte hverandre. De sto der i stillhet, men med varme i hjertene.
I denne familien vil alt nå bli bra.
