Eirik kom til bygda for å besøke sin tante. Han nærmet seg det kjente, gule trehuset der han hadde tilbrakt mange somrer, åpnet grinden, og på tunet sto tante Ingrid og ventet.
Hvorfor ringte du ikke? Skulle jo likt å vite at du kom, sa hun, og omfavnet nevøen sin varmt.
Jeg ville overraske deg, smilte Eirik, lyset fra vestlandssolen i blikket hans.
Tante Ingrid dekket straks på bordet. Etter middagen satte hun seg overfor ham, ansiktet ble alvorlig.
Se her, hva jeg fant i kista på kottet, sa hun plutselig, og ga Eirik et sammenbrettet, gulnet ark.
Han brettet ut papiret, og ansiktet hans forandret seg idet han leste.
Ikke tenk mer på det nå, trøstet tante Ingrid. Det er så mange år siden det der. Helsen din forandret seg nok. Og du har jo oppdratt to barn det blir ikke til av vinden, vet du?
Eirik ble denne natten hos tanten. Han fikk ikke sove. Hvordan skulle han kunne det, når dette brevet fortalte om en sannhet han aldri hadde kjent til? Da han var sju år hadde han vært alvorlig syk, og konklusjonen fra sykehuset slo fast at han aldri kunne få egne barn. Brevet var skrevet til moren, og Eirik hadde aldri hørt snakk om det.
«Kan det være feil?» tenkte han. Om dette var sant, så var hans barn egentlig ikke hans. Likevel han stolte på sin kone Astrid, og det de hadde sammen.
Mor hans døde tidlig, og faren giftet seg snart på nytt. Eirik, bare ti, begynte å overnatte oftere hos tante Ingrid som bodde i nabohuset. Hun var mors yngre søster og ble som en mor for ham.
Etter militæret dro han ikke tilbake til bygda. Han fant ikke arbeid der, og forholdet til faren hadde aldri blitt varmt. Så han fikk seg jobb som sjåfør i Bergen og bodde på hybel. Etterhvert fikk han erfaring som langtransportsjåfør og etter noen år kjøpte han sin egen leilighet.
Og så møtte han Astrid. Hun fortalte om barnet før de giftet seg, men de var lykkelige. Tre år etter datteren kom, fikk de sønnen. Da han nærmet seg førti, hadde Eirik spart nok til å slutte som langtransportsjåfør og startet sitt eget transportfirma. Han slet seg opp fra ingenting, men etter få år ga firmaet stabil inntekt.
Rett etter tantes besøk reiste Eirik til Oslo. Han måtte vite sannheten. Hos spesialisten fikk han konklusjonen svart på hvitt, slik det sto i brevet. Han kunne ikke bli far og det hadde han aldri visst. Han kom hjem som en annen.
Eirik har kommet, utbrøt Astrid glad da han kom inn døra. Skal du ha middag?
Nei, svarte han kort, og la konklusjonen på bordet foran henne.
Hva er dette? spurte hun, oppriktig forvirret.
Dette er papiret som sier jeg aldri kunne fått barn, sa Eirik rolig.
Astrid sank sammen på stolen.
Det må være en feil, Eirik…
Skal du fortsette å lyve, ser du meg aldri mer igjen.
Hun tørket tårene og begynte å forklare.
Da de var unge, hadde en klassekamerat vært forelsket i Astrid. Etter skolen var de sammen ei stund, men han gikk fra henne etter å ha møtt venninna hennes.
Det var da jeg møtte deg. Og snart fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg visste ikke sikkert om du var faren, men jeg hadde ikke annet valg enn å gifte meg med deg. Jeg våget ikke fortelle foreldrene mine om graviditeten. Ekteskapet var min redning.
Med det første barnet, kan jeg forstå, sa Eirik. Men hva med sønnen vår?
Astrid gråt, og stemmen brast.
Du var mye borte med jobben da, og en kveld møtte jeg den gamle klassekameraten igjen. Han ville at vi skulle tilbringe kvelden sammen, og jeg sa ja. Jeg angrer det bittert, Eirik, jeg har aldri klart å tilgi meg selv. Han var en forelskelse, men du… du er mitt ekte livs kjærlighet.
Eirik satt med hodet mellom hendene.
Eirik, gå ikke fra meg. Jeg klarer ikke leve uten deg, gråt Astrid.
Jeg orker ikke se deg, svarte han, og gikk ut døra uten å snu seg.
Hun løp etter han i tårer, men døra lukket seg bak ham.
Eirik kastet seg inn i jobben dag og natt, og i helgene reiste han tilbake til bygda og tanten. Nettene var verst.
Hele livet mitt er borte… Hvorfor skjer dette meg? Hvordan skal jeg gå videre nå? tenkte han søvnløst, mens natten snek seg inn gjennom vinduet.
Men morgenen etter kom andre tanker.
Tenk om jeg hadde visst det etter militæret. Da hadde jeg aldri turt å gifte meg. Da hadde jeg aldri kjent lykken over å være pappa. Alle de lykkelige stundene datteren min sine første steg, sønnens første fotballkamp… Alt det ble mitt likevel, fordi jeg ikke visste, fordi jeg fikk tro.
Søndag kom barna til bygda.
Pappa, jeg vet ikke hva som har skjedd mellom deg og mamma, men du har forlatt oss også. Vil du ikke se oss? spurte datteren da hun kom inn.
Klart jeg fortsatt elsker dere. Men mor og jeg har noen problemer, svarte Eirik.
Kom hjem igjen, pappa. Mamma gråter hele tida. Jeg er redd for henne, sa sønnen.
Slutt å være så hard, pappa. Jeg har noe å fortelle snart blir dere besteforeldre! sa datteren lykkelig.
Eirik smilte og klemte henne.
Det er gode nyheter, jenta mi.
Du blir med hjem, pappa, sa sønnen bestemt. Nok er nok. Etter så mange år sammen, skal man ikke gå fra hverandre for alt.
Greit barn, dere overtaler meg. Vi drar hjem, smilte Eirik og pakket sekken.
