27. februar
I dag opplevde jeg noe spesielt. Jeg hadde akkurat skrudd fast den siste kranen for dagen hos en eldre dame på Majorstuen og var i ferd med å dra hjem, men så ringte sjefen og ba meg ta en siste jobb på Tåsen. Det hastet visst med en kjøkkenkran som dryppet. Jeg har vært rørlegger i snart seks måneder nå, etter at jeg begynte i et lite firma her i Oslo. Vi driver med alt mulig av småreparasjoner, rengjøring og slikt.
Da jeg ringte på døren, åpnet en alvorlig gutt på kanskje ti år. Ved siden av ham stod det en lyshåret jente, antagelig noen år yngre enn ham.
Er det ingen voksne hjemme? spurte jeg, litt nølende.
Vi har egentlig fått beskjed om å ikke gå inn uten voksne tilstede.
Mamma kommer straks. Du kan bare komme inn. Kjøkkenkranen lekker, og jeg har faktisk prøvd å tette den med teip, men den blir ikke bra. Du må ikke tro vi ikke kan betale, vi har penger.
Han virket både voksen og ettertenksom, så jeg gikk inn og begynte på kranen. Kappet vannet, byttet pakning, skrudde til.
Og spisebordet står skjevt. Ene beinet vingler, og lysbryteren virker ikke, sa plutselig jenta.
Pappa ville egentlig fikset det, men han er pilot, skjønner du. Han er så sjelden hjemme, han flyr langt vekk, sa hun, og repeterte helt tydelig det moren hadde sagt.
Plutselig kom moren inn døra. Hun så ut som hun var midt i 30-åra, pen men sliten så ut som alt hun ønsket seg nå, var en rolig kveld.
Du kommer jo aldri så langt, mamma, forklarte sønnen. Du sier alltid du skal ringe rørlegger, så jeg gjorde det.
Hun betalte meg, og jenta minnet meg igjen på bordet og bryteren. Vi avtalte at jeg kom innom neste dag. Jeg rakk akkurat å stikke til henne et visittkort før jeg skulle dra. Gutten, som jeg nå visste het Henrik, fulgte meg ut for å kaste søpla.
Vi har ingen pappa som er pilot! sa han plutselig, idet vi gikk ned trappa. Mamma finner bare på det. Hun tror vi er små og ikke forstår. Hvis han fantes, hadde han vel kommet på besøk én eneste gang? Hun kjøper alle gavene selv, men sier de er fra pappa. Jeg så til og med at hun kjøpte dukken til Oda til bursdagen hennes, men hun sa den var fra pappa. Tror du det er sånn? spurte han.
Jeg svarte forsiktig at man aldri vet, kanskje pappa virkelig ikke kunne komme hjem.
Henrik bare så trist ut og svarte ikke. Tankene mine svirret lenge etter at jeg kom hjem. “Pilot”. Det ordet stakk litt i brystet mitt. For jeg var jo også pilot. Før, i et helt annet liv
Jeg bodde i Trondheim, fløy for SAS rundt om i verden. Jeg hadde ei vakker kone, men hun maste alltid om at jeg burde slutte å fly. Vi hadde aldri barn.
Så du skal leve i skyene, og jeg skal sitte hjemme og skifte bleier? Nei takk.
Til slutt flyttet svigerforeldrene til Spania, og hun dro etter dem. Jeg nektet å flytte og vi gikk hver til vårt. Jeg fortsatte å fly, helt til helsa begynte å skrante og jeg måtte pensjonere meg.
Både karrieren og timene var gode, men plutselig ble jeg pensjonist.
Jeg flyttet inn hos mamma i Lillehammer og rakk å bo der et halvt år før hun døde, helt uventet. Det ble et hardt slag. Jeg rotet meg bort i gamle kompiser og festet kanskje en måned, til hun kom til meg i drøm og så på meg med tårer i øynene.
Neste morgen kastet jeg ut alle som bodde på sofaen min og tok meg sammen. Pusset opp litt, satte i gang. Men likevel følte jeg meg ensom.
Så en dag la jeg merke til en annonse i lokalavisen småfirmaet søkte altmuligmenn med egen bil. Jeg søkte, for noe å gjøre, og litt ekstra penger er aldri feil.
Jeg likte den fleksible arbeidsdagen og at jeg kunne ta fri når jeg ville.
Neste dag sto jeg igjen utenfor døra til Henrik og Oda. Jeg trodde moren deres, som het Ingrid, hadde senvakt igjen, men hun var allerede hjemme. Jeg fikset bordet, lagde bryteren, hang opp hylla i gangen og justerte kjøkkenskapdøra.
Da jeg gikk innom badet, stanset jeg og sa:
Her trengs det egentlig en skikkelig oppussing.
Hvis du vil ta jobben, så sier jeg ja! svarte Ingrid. Vi har litt penger spart, jeg tror det skal holde til å betale deg.
Etter hvert som jeg jobbet, pratet vi mer sammen. Ingrid jobbet i barnehage.
Spis middag med oss, du har holdt på så lenge. Du må være sulten, sa hun og smilte litt usikkert.
Barna dro meg med bort til bordet, og jeg takket ja.
Det ble en lang kveld. Barna hadde lagt seg for lengst, men vi ble sittende og prate. Jeg har aldri vært så åpen med noen om livet mitt som jeg var med Ingrid den kvelden. Hun var en av de menneskene som virkelig lytter. Dyp klokskap og omsorg i blikket hennes.
Hun hadde ingen mann. Bare to barn og to mislykkede forsøk bak seg på å finne en kjæreste. “Pappa piloten” hadde hun diktet opp, og hun tenkte hun skulle forklare barna alt når de ble store nok.
Da jeg gikk, var klokken allerede tolv. Jeg sa jeg kom igjen neste ettermiddag det var fortsatt mye å gjøre.
Neste kveld åpnet Ingrid døra og ble stiv av overraskelse. For jeg kom i pilotuniform, med en bukett blomster og en bløtkake.
Pappa, pappa piloten vår er hjemme! hvinte Oda, og løp rett i armene mine.
Jeg er tilbake, men jeg kjente dere ikke igjen med en gang. Det er vel sant, Ingrid? spurte jeg med et blikk så håpefullt at det bare fantes én mulig bekreftelse.
Slik ble Ingrids lille familie til en fullverdig, glad familie.
Henrik brukte litt tid, men etter hvert trodde han på at pappaen faktisk hadde kommet hjem.
Jeg adopterte Henrik og Oda, og etter halvannet år fikk vi enda en liten gutt sammen.
Jeg tror ikke jeg noen gang har kjent så mye ro i hjertet.
Hvis du vil lese flere fortellinger fra mitt liv, legg gjerne igjen en kommentar eller et like det gir så mye inspirasjon til å skrive videre.
