Niesen min, Solveig, kom på besøk, men hun ble litt sur fordi jeg ikke ga henne mat.
Jeg bor sammen med søsteren min i to forskjellige byer. Hennes datter drømmer om å studere ved universitetet i Oslo, som ligger i min by. Hun skal bo på hybel i studentboligen, men har kommet for noen uker for å ordne papirer eller kanskje bare ta en eksamen. Jeg har ikke fulgt alle formalitetene, men jeg vet at det er helt normalt å dukke opp før opptak. Søsteren min har avtalt at Solveig kan bo hos meg en stund.
Hvem skal sette på bordet? Vi har ikke snakket om mat. Hvis moren hennes er stille om temaet, må de finne ut av det selv. Jeg ser at hun sitter og surer i stua. Jeg spør hva som er galt. Hun svarer at hun trodde jeg skulle servere henne en varm lunsj. Da sier jeg rett på sak: «Jeg skal ikke bare gi deg mat, jeg lever etter mitt eget skjema. Jeg må gå nå! Ring moren din, så kan hun overføre penger til kontoen din, så du kan kjøpe noen kjeks, boller og te. Te må du også kjøpe, jeg har gått tom for det! Kom igjen, du er jo bare 18 år!»
Mor Gerd har lenge ikke snakket med meg om livet, og hun vet ikke at da barna fløy fra redet, forsvant mannen min i ukjente retninger, og jeg kastet meg over jobben. Jeg har en skremmende timeplan, så jeg er sjelden hjemme, og energien til husarbeid har forsvunnet. Alt jeg kan tenke på er å sove litt ekstra, og så er jeg fornøyd.
Jeg har ikke tenkt å ofre noe for gjesten. Det er hyggelig å møte Solveig igjen; hun har vokst, blitt feminin, men jeg er ikke lenger den frie, spreke tanten Lena som en gang kunne lage en elefant til middag uten å tenke på tid og krefter. La henne handle selv, kutte, koke, steke og dampe. Eller enda bedre la henne kjøpe ferdigmat, så jeg ikke ødelegger både komfyren og leiligheten.
Det er ikke lett å gå fra å være den alltid hjelpsomme til å bli litt mer restriktiv, etter så mange år med fredelige relasjoner i nære kretsløp. Jeg er fortsatt vennlig: gratis rom er gitt, men uten den «magiske ingrediensen». Jeg gikk til en psykolog for tips til hvordan jeg på en kjærlig og mild måte kan forklare familie at jeg ikke lenger er så funksjonell som før. De sier jeg skal holde forventningene litt lavere sånn er livet nå, med litt mer tid til en kopp te og et rolig øyeblikk.
