Søsteren min giftet seg for fire år siden, og nå er hun mor til en gutt på tre år, som jeg er tante og fadder til. Selv er jeg 23 år, studerer ved universitetet i Oslo og jobber ved siden av, noe som gjør de frie dagene mine både sjeldne og verdifulle. Det er ikke alltid lett å balansere alt, men jeg gjør mitt beste for å sette av tid til venner og familie. Derimot er søsteren min mammaen til lille Emil arbeidsledig for tiden. Likevel bruker hun flere timer på ulike skjønnhetssalonger, noe jeg stusser over, siden mannen hennes ofte er bortreist på lange jobbreiser.
En dag spurte søsteren min om jeg kunne hente Emil i barnehagen, fordi hun hadde en frisørtime og ikke rakk å hente ham selv. Jeg sa ja, siden jeg hadde ledig tid etter forelesningene den kvelden. En uke senere kom mannen hennes hjem fra jobbreise, og da ba de meg igjen om å passe Emil, fordi de ønsket å ha litt tid alene sammen. Jeg sa ja og ble enig om å være barnevakt til klokka åtte på kvelden. Men da jeg prøvde å kontakte dem senere, svarte de verken på telefon eller meldinger. Emil satt og ventet med tårer i øynene. Først rundt midnatt kom de hjem, glade og tydelig fornøyde etter en kveld ute på byen.
Men dette var bare begynnelsen. Noen dager etter ringte de igjen, denne gangen fordi de ville feire svigerinnens bursdag. De spurte om jeg kunne ha Emil mens de var på fest, da de mente han ikke ville synes det var særlig spennende blant større barn. Jeg satte klare grenser og forklarte dem at, selv om jeg unnet dem litt frihet og hygge, måtte jeg prioritere mitt eget liv; både studiene og jobben min. Jeg minnet min søster på at hun er mor og har ansvar for sønnen sin, og at jeg må ha fokus på utdanning og arbeidet mitt. Jeg foreslo at hun tok med Emil på festen, så han kunne være sammen med de andre barna. Hun likte ikke forslaget og ble faktisk litt fornærmet. Til slutt tok jeg kontakt med moren vår for støtte, og hun sa rett ut at søsteren min var altfor avhengig av meg og ikke tok nok ansvar for sin egen gutt.
Søsteren min er fortsatt hjemme og prøver fortsatt å legge sine egne plikter over på meg. Men jeg holder fast på beslutningen min om å leve mitt eget liv og mener hun må ta vare på Emil selv.
