Neste dag henger naboen vår seg igjen over gjerdet vårt. Kona mi går bort til henne og sier at vi har mye å gjøre i dag, så vi kan ikke sitte sammen som i går. “Hva med i morgen, da?” spør Birgit nysgjerrig. “Det er det samme i morgen. Generelt ber vi deg om ikke å komme over til oss lenger.”
Ønsket mitt om å bo i byen har ikke ført til noe godt.
Kona mi har et småbruk på landet. Da svigermor og svigerfar levde, besøkte vi dem ofte. Jeg likte det godt når de dekket på ute under et digert pæretre om kvelden. Da kunne vi sitte og prate til det ble mørkt. Det var alltid slik når vi var der på besøk. Og om vinteren tente svigermor opp i ovnen. Da var det ferske boller på bordet, og hele huset luktet nydelig.
Kona mi og jeg elsket å stå på ski og ake i bakken. Men så døde foreldrene hennes. Vi solgte aldri huset. Vi hadde planer om å fortsette å dra dit like ofte som før. Men sånn ble det aldri.
Det var alltid noe annet som kom i veien. Senere sluttet vi nesten å tenke på småbruket. Livet gikk videre. Årene fløy avgårde. Sønnen vår traff ei jente og giftet seg med henne. Svigerdatteren min, Ingrid, sa ofte at hun drømte om å bo på landet, i hvert fall om sommeren.
Da mintes vi huset igjen. Jeg og kona mi dro ut dit, siden det var så lenge siden sist. Alt var som før, men huset var blitt forsømt.
Kona mi, Astrid, tok fatt på rengjøringen inne, mens jeg gikk løs ute i hagen. Jeg hadde trodd at huset ville være falleferdig etter alle disse årene uten folk, men det var det slett ikke. Etter litt rydding fikk stedet et helt nytt liv. Neste dag kom barna ut. Også de satte i gang med vask og reparasjoner. På bare en dag var huset rent og koselig. Damene lagde middag, mens jeg og sønnen min fikset det gamle hagebordet og benkene under pæretreet.
Det var da jeg merket at en kvinne sto bak gjerdet og fulgte med på oss hele tiden. Hun sa at hun nettopp hadde kjøpt nabohuset, og kom bort for å hilse på oss. Vi var jo høflige folk og ba henne på middag. Hun het Birgit. Hun fortalte at hun bodde alene, og at hun hadde kjøpt huset til datteren sin, som hadde tre barn. Birgit var nylig skilt, og det var mye hun hadde behov for å dele, men jeg sluttet etter hvert å høre etter. Plutselig kjente jeg noe ved foten min under bordet.
Jeg kikket ned og så at det var Birgit sin fot som var borte ved beinet mitt. Jeg trakk meg raskt unna, men hun prøvde stadig å berøre meg under bordet. Noe sånt hadde jeg aldri opplevd før. Jeg forsøkte å trekke meg unna uten å gjøre et nummer ut av det. Jeg ville heller ikke at Astrid skulle legge merke til det. Men Birgit pratet videre som om ingenting hadde skjedd. Barna våre hadde blitt rastløse og ville leke i hagen. Jeg ønsket bare at Birgit skulle gå hjem. Da vi ryddet av bordet, sa Astrid at Birgit var en upassende kvinne. Jeg kunne ikke si imot. Jeg nevnte ikke noe om hva hun gjorde under bordet, for jeg var flau. Jeg tviler på at dette var første gangen Birgit prøvde seg på denne måten. Neste dag hang hun igjen over gjerdet vårt, med det samme ivrige smilet. Men Astrid gikk bort til henne og forklarte at vi hadde fullt opp med arbeid og ikke kunne snakke med henne i dag.
Hva med i morgen? spurte Birgit interessert.
Det er like mye å gjøre da. Ikke kom hit mer, svarte Astrid.
Det var modig gjort. Birgit snerret lavt for seg selv en god stund, men vi brydde oss ikke om det. Jeg synes kona mi gjorde det riktige. Vi er åpne og ærlige mennesker i familien, og vi kjenner raskt om noen ikke passer inn oss imellom. Derfor lar vi Birgit være i fred.
