Hva trodde du da? mumlet ektemannen. Løj jeg da? Jeg sa jo at jeg ikke er glad i barn!
Liv pustet ut en liten gråt:
Marius, hvordan kan du ikke elske vår egen sønn? Vår egen lille forlengelse? Du kaller ham ikke engang med navn Hvem er «denne» egentlig for deg?
Den ett år gamle lilleguttungen med grøt i munnen slapp en rangle fra hånden.
Gutten stanset et øyeblikk, trakk pusten dypt og slo av en så høy hylende lyd at Livs ører dirret.
Hun sprang mot stolen, løftet gutten opp og så på mannen.
Marius fortsatte rolig å spise frokost.
Sånn, sånn, lillefisk, du har falt og falt, stammet Liv. Pappa vil løfte deg opp. Marius, vær så snill, den har krabbet bort til beina dine.
Marius senket blikket. En gul plastgiraff lå et centimeter fra foten hans, iført en hjemmestrøken tøffel.
Han dyttet forsiktig den bort med tåen og smurte brødet med smør.
Marius! brøt Liv ut. Hvorfor sparker du? Er det vanskelig å bøye seg?
Marius reiste seg stille, gikk bort til kaffemaskinen, trykket på knappen, ventet på den svarte strømmen som fylte koppen, og vendte seg så mot kona.
Jeg kommer for sent, Liv. Jeg har et møte om førti minutter, og jeg har ikke spist frokost enda.
Morgenen er alltid i kø. Ta denne rangle selv! Jeg vil ikke gå nær barnet skjorten er lys, og jeg vil ikke bli flekket av ham.
Hva har skjorten med saken å gjøre? Gutten hyler, men du later som om det er likegyldig
Han hyler tjuefire timer i døgnet, svarte Marius rolig. Det er hans underholdning: å irritere meg. Greit, jeg løper.
Han ga Liv et lite knips på kinnet og unngikk sønnens klissete armer.
Papa! ropte gutten med bredt, tannløst smil.
Marius ga ham ingen oppmerksomhet.
Ha det, ropte han og forsvant ut av kjøkkenet.
Et par minutter senere smalt døren igjen. Liv sank ned i en stol og begynte å gråte høyt.
Hvorfor er han så hard mot henne? Hva har hun gjort? Hva har gutten gjort mot faren?
Tobias, som hadde merket morens humørrus, stilnet og begynte å spre grøtrester over bordet.
Liv prøvde å roe seg ned. Ikke nok med at sønnen er opprørt.
Et plutselig minne flommet opp: rett etter bryllupet hadde Marius sagt til henne:
Liv, ærlig talt, jeg liker ingen barn. Ikke engang et lite kryp. Det skurrer meg, slurven, rotet, konstant sutring
Hvorfor skulle vi ha sånt? La oss droppe barn helt?
Hun lo da og vinket bort:
Å, slapp av, Marius. Alle menn sier sånn før de får en i armene. Instinktet våkner du ser det ikke før du har ham på fanget.
Instinktet våknet ikke, og han hatet den lille han faktisk hadde.
***
Til lunsj kom Livs foreldre. Gerd Pettersen, moren, fløy inn i leiligheten først, og bak hende slente faren, Sverre Olsen, med en eske full av nye byggeklosser.
Hvor er vår konge? Hvor er vår sjef? brølte faren fra dørkarmen. Kom hit, gå og lek med barnebarnet!
Tobias jublet, og de neste to timene var huset fylt av idyllisk lek.
Liv fikk endelig lov til å sette seg i sofaen med en kopp te, mens faren bygde tårn og moren materte barnebarnet med fruktpuré og sang små, morsomme rim.
Liv, du ser blekt ut, bemerket moren. Marius kom for sent i går?
Nei, han kom i tide, svarte Liv og så bort. Jeg er bare sliten.
Gerd strammet leppene. Hun hadde sett alt. Ingen fellesbilder med barnet, bortsett fra de som ble tatt på sykehuset da Marius så ut som en gissel.
Hun visste at svigersønnen aldri spurte om tenner eller vaksiner han viste ingen interesse for sønnen. Datteren hadde klaget flere ganger
Går han i det hele tatt inn på ham? spurte faren lavt.
Pappa, ikke start. Han har jobb, han blir sliten.
Arbeid! brølte Sverre. Jeg arbeidet på to jobber da dere vokste opp. Men du vil ikke gå inn i barnesengen? Jeg har holdt nattevakter så mor skulle sove! Og denne herren.
Sverre, ro deg, kuttet moren inn. Liv, kan du snakke med ham? Han trenger en far, et mannlig forbilde.
Jeg har sagt det hundre ganger.
Liv klemte seg selv. Hun skammet seg foran foreldrene over mannen. Og hun var klar over at hun hadde valgt en dårlig far for sønnen.
Så hva sier han?
«La ham vokse. Når han blir voksen, kan vi snakke. Inntil da er du ansvarlig».
Bare du? moren kastet av seg et håndkle. Har dere ikke laget ham med? Du har jo ikke engang vært med på prosessen!
Om kvelden, etter at foreldrene hadde dratt, sank Livs humør igjen. Marius skulle snart komme hjem, og hun måtte lage middag, rydde leker så han ikke skulle tråkke på noe og skrike.
Marius kom klokken åtte.
Hei, kastet han nøklene i skohylla. Er det noe å spise? Jeg er sulten som en ulv.
Kjøttboller i ovnen, salat på bordet, ropte Liv fra gangen, tørket hendene. Tobias har i dag sagt to nye ord: «baba» og «gi».
Fantastisk, svarte Marius likegyldig, mens han tok av seg jakken. Jeg håper «gi» ikke gjelder lønnen min? Penger forsvinner like fort som de kommer inn.
Han lo av vitsen og gikk inn på soverommet for å skifte klær. Liv stod som frosset.
Dette var ikke bare uhøflig, det var likegyldig overfor den eneste arving. Hadde barnet sagt et ord eller bjeffet, ville reaksjonen vært den samme.
***
Tobias fikk tannverk. Han hulket fra morgenen, og familien fikk lite søvn hele natten.
Liv bar ham, smurte tannkremen på tannkjøttet, skruppet på barne-TV ingenting hjalp.
Marius hadde fridag.
Han satt i stua med laptop-en, prøvde å se på en serie med hodetelefoner, men barnas gråt brøt gjennom støydempingen.
Rundt klokken to gikk Liv for å legge Tobias til ettermiddagslur. Det var hennes eneste sjanse til å puste, ta en dusj og ligge i fred.
Men Tobias motsatte seg. Han krøp som en bue, kastet smokken og skrek så høyt at lysekronen ranglende.
Døren til soverommet slo opp Marius stod i døråpningen.
Liv, hvor lenge skal du holde på? brølte han. Jeg har hørt denne konserten i fire timer! Hodet mitt sprekker!
Tobias, redd for ropet, gikk i full hysterisk krise, og Liv mistet besinnelsen:
Tror du jeg liker dette? Han har tannverk! Det gjør vondt!
Gjør noe! Stopp ham, jeg vet ikke gi ham medisin!
Jeg har gitt det! Han må sove!
Marius gikk inn i rommet og stod over kona.
Hør her, slutt å torturere ham. Han vil ikke sove, så legg ham ikke ned. La ham krype, skrike i et annet rom. Flytt ham til kjøkkenet og lukk døren!
Er du gal? Liv klarte knapt å svare. Han er bare ett år! Han kan ikke klare seg uten en daglursøvn.
Hvis han ikke får sove nå, blir kvelden et helvete. Verken ditt, mitt eller hans nervesystem vil holde.
Det er mitt problem! Ikke sov ham om dagen, så blir han trøtt om kvelden. Logisk, ikke sant?
Jeg er lei av å høre på dette sutret. Jeg vil ha ro hjemme, skjønner du? Dette drittet er nok!
Ro? Liv reiste seg sakte, med den gråtende gutten i armene. Du vil ha ro? Jeg har ikke spist i dag! Jeg kan ikke gå på toalettet uten ham!
Hvis han ikke sovner, vil jeg kollapse, Marius. Jeg trenger den timen.
Åja, så kom igjen, rullet han med øynene. Supermamma. Alle får barn, alle oppdrar, men du er den uheldigste.
La ham leke på gulvet. Gå og lag mat eller hva du trenger Han underholder seg selv.
Forstår du i det hele tatt hva du sier? stemmen til Liv vaklet. Det er din sønn. Han har vondt, tennene gjør vondt. Du foreslår at han skal sove mindre for at du skal se på serien din?
Jeg foreslår en løsning! ropte Marius. Ikke sov, ikke tving ham! Så enkelt!
Tobias gråt igjen, gjemte ansiktet mot morens bryst. Liv så på mannen med avsky.
Gå ut, sa hun lavt.
Hva? forsto ikke Marius.
Gå ut av rommet. Lukk døren.
Marius stod et øyeblikk, fnøs, og forlot rommet med et høyt smell i døren.
Etter tjue minutter sovnet den slitne Tobias endelig, pustende og svett i drømmene.
Liv gikk inn på kjøkkenet. Marius satt ved bordet, spiste en sandwich og sveipet gjennom telefonen.
Jeg ringte moren din i går, sa Liv og lente seg mot kjøkkenkanten.
Marius spente seg, la fra seg telefonen.
Hvorfor?
Jeg prøvde å finne ut hva som foregår mellom oss. Jeg spurte hvordan du var, hvordan foreldrene dine behandlet deg.
Hun fortalte at faren aldri slapp ham. Han tok ham med på fisketur fra han var tre år, leste bøker.
Du vokste opp med kjærlighet, Marius. Hvor kom dette fra?
Marius vendte seg sakte mot henne.
En gang til, gjentok han hver eneste ord, vil du klage til min mor, så krangler vi ordentlig.
Jeg klaget ikke. Jeg ba om råd.
Råd? han lo. Vet du hva hun sa til meg? At jeg er en kald stein, at jeg ødelegger familien.
Du har gjort meg til et monster, Liv. Bra jobba! Fikk du det du ville?
Er du ikke også et monster? spurte hun stille. Se på deg selv. Du bor hos oss som en leilighetskompis.
Du har aldri kalt sønnen hans med navn en hel uke. «Han», «den lille», «denne». Du hater ham?
Marius var stille.
Jeg hater ham ikke, klarte han til slutt. Jeg forstår bare ikke hva jeg skal gjøre med ham.
Han skriker, han lukter, han krever, krever, krever!
Jeg kommer hjem, og alt er rot, men jeg vil ha fred, snakke med deg, se en film.
I stedet får jeg bleier, leker overalt og ditt evige sure ansikt.
Det er midlertidig, Marius. Barn vokser
De vokser altfor lenge, Liv. Jeg advarte deg, jeg sa det ærlig: Jeg liker ikke barn. Trodde du spøkte? Eller at din store kjærlighet skulle forandre meg?
Jeg trodde du var en voksen. At «jeg liker ikke barn» og «jeg liker ikke min egen sønn» er to forskjellige ting.
Det viser seg å være det samme, reiste han seg, kastet den uspiste sandwichen i søpla. Jeg går en tur. Trenger litt luft.
Gå, vendte Liv blikket mot vasken. Gå. Vi skal ikke venne Tobias til dette.
Marius dro, og Liv ringte foreldrene. Noe måtte ordnes.
***
Senere på kvelden våknet Tobias i godt humør. Tannsmerten var borte, og han krabbet rundt på teppet, jaget etter katten som gjemte seg under sofaen.
Marius kom tilbake etter to timer. Liv reagerte ikke. Marius slapp seg i lenestolen og grep fjernkontrollen.
Tobias så på faren, smilte bredt, og krøp mot Marius buksebein. Han reiste seg, holdt fast i Marius bukse, og så ham i øynene.
Pa! ropte han og rakte frem en leketøysbil.
Liv frøs, redd for å puste. Hun så på Marius reaksjon. Marius ga et raskt blikk på sønnen, trakk på smilebåndet og vendte seg til kona:
Legg ham bort, gi meg tid til å se på TV! Hvorfor henger han seg på meg? Gå til mor og plags henne!
Liv tok Tobias i armene og førte ham til soverommet. En time senere dro hun to store kofferter ut av rommet. Marius hadde knapt tid til å bli overrasket dørklokken ringte. Foreldrene kom for å hente Liv og barnebarnet.
Livs svigermor hadde prøvd i en måned å overtale henne til å komme hjem, men hun ga seg ikke.
Etter kort tid etter flyttingen dro hun inn for å søke om skilsmisse; hun ville ikke bo med Marius lenger.
Marius kom til fornufts og prøvde å finne tid med kona og sønnen, men Liv bestemte at alt skulle løses i retten.
Tobias skal bli oppdratt av farens far bestefaren, en ekte hardtarbeidende mann i alle henseender.
