Nei. Vi har bestemt at det er best at du ikke tar med deg kona og barnet til denne leiligheten. Vi kan ikke tolerere ulempene lenge, og til slutt vil vi be dere flytte ut. Og kona di vil fortelle alle at vi kastet dere ut på gata med et lite barn.
Dagny, du ser helt forferdet ut. Hva har skjedd? spurte naboinnen.
Nikolai sa at utleieren har bedt oss flytte ut. Med en gang. Hun leide ut leiligheten til et par uten barn, og nå skal dere plutselig ha med en baby. Han vil gråte om natten, naboene vil klage, og hun vil ikke ha problemer.
Så har dere ingen andre steder å dra?
Nikolais foreldre har en treroms leilighet. Men der bor også hans yngre søster. Mine foreldre bor i en liten bygd tjue kilometer fra byen, svarte Dagny.
Dere kan vel bo hos svigerforeldrene dine en uke eller to, til dere finner en ny leilighet, foreslo kvinnen.
Nikolai har allerede sett etter. Men så snart utleiere hører om et lite barn, sier de nei.
Det er et problem. Men det er fortsatt to dager igjen mannen din finner nok en løsning.
Men Nikolai fant ingen løsning. Etter å ha ringt flere annonser og fått avslag, flyttet han bare sakene deres fra leideleiligheten til foreldrene sine.
Men foreldrene og den yngre søsteren var ikke begeistret for at Nikolais familie, og en så urolig liten beboer, skulle flytte inn.
Sønn, husk at vi ble enige før bryllupet at du og kona ikke skulle bo hos oss, sa moren. Du har selvfølgelig rett til å være på ditt gamle rom, men vi vil ikke ha fremmede i leiligheten vår.
Og Dagny er fremmed. For deg er hun kona di, men for oss er hun en utenforstående. Du valgte henne, ikke vi.
Mamma, dette er bare midlertidig, til vi finner noe passende, prøvde Nikolai å inngå en avtale.
Du vet at det ikke finnes noe mer permanent enn det midlertidige. Først blir det en uke, så en måned, og før vi vet ordet av det, blir det for alltid.
Nei. Dessuten jobber både jeg og faren din, søsteren din studerer. Vi vil alle ha ro til å slappe av. Med en baby i leiligheten blir det umulig ikke snakk for høyt, ikke se på TV, og vær klar til å våkne av babyskrik når som helst om natten.
Vi skal prøve å finne noe raskt, lovte sønnen.
Nei. Vi har bestemt at det er best at du ikke tar med deg kona og barnet hit. Vi kan ikke holde ut lenge, og til slutt vil vi be dere flytte.
Og kona di vil fortelle alle at vi kastet dere ut med et lite barn. Det vil ødelegge ryktet vårt, og jeg vil ikke at folk skal snakke dårlig om oss. Så ikke engang prøv å ta med Dagny og barnet hit. Finn en annen løsning.
Med disse nyhetene kom Nikolai til sykehuset.
Hør her, Dagny, kanskje du kan bo hos foreldrene dine med barnet litt? spurte han.
Er ikke moren din interessert i å se barnebarnet sitt? undret Dagny seg.
Jeg vet ikke, mor sa vi ikke skulle komme, svarte Nikolai.
Så flott det blir! Andre kvinner med barn blir møtt av familie blomster, gaver, glede. Men vi er som hjemløse og foreldreløse. De vil ikke engang se oss, ble Dagny fornærmet.
Om kvelden ringte hun til foreldrene sine, og da hun og sønnen skulle utskrives, kom faren hennes for å hente dem, sammen med Nikolai.
Pakk sammen, datter, ta med barnebarnet, vi drar hjem. Og du, snudde svigerfaren seg til Nikolai, ta med alle sakene til Dagny og det dere har kjøpt til barnet.
Det tok bare en halvtime å kjøre til bygda. Alt var klart for barnet: i et lite rom sto en barneseng med sengetøy med bjørner og kaniner, en kommode for babyklær og en komfortabel ammestol.
I stuen ventet et festlig dekket bord på dem. Ingen fremmede var der, bare foreldrene, bestemoren til Dagny og hennes yngre søster, Ingrid.
Under måltidet nevnte de ikke Nikolais familie, men diskuterte ivrig hva gutten skulle hete. De valgte navnet Lars.
Nikolai dro tilbake til byen etter middag og lovte å ta med Dagnys ting dagen etter.
Da han kom tilbake, ventet gode nyheter på ham.
Dagny, Nikolai, sa faren da hele familien satt rundt bordet. Din mor og jeg har snakket sammen og bestemt oss for å selge bestemorens hus og gi pengene til dere.
Vi gir det som en gave fra familien vår til Dagny. Men på én betingelse: huset vi bor i nå, går til Ingrid i testamentet. Dagny, er du enig?
Selvfølgelig er jeg enig.
Da legger jeg ut en annonse i morgen, sa faren.
Det tok tre måneder å selge huset. I mellomtiden bodde Dagny og Lars i bygda, mens Nikolai bodde i byen hos foreldrene sine, men kom til kona og sønnen hver helg.
Så gikk det halvannet måned med å finne en leilighet, ordne lån og pusse opp.
Endelig kom dagen da Dagny, Nikolai og lille Lars flyttet inn i sin egen leilighet. De brukte nesten en måned på å bli vant til det nye hjemmet, og da alt hadde funnet sin plass, holdt de innflyttingsfest.
De inviterte Dagnys foreldre, hennes venner og Nikolais kamerater. Men hans foreldre var ikke der. De fikk vite om leiligheten tilfeldig.
Da Nikolai hentet sakene sine, trodde moren hans at de bare flyttet til en ny leid leilighet.
Så du inviterte bygdefolket til innflyttingsfest, men fortalte ikke oss at du nå har egen leilighet? Du kunne i det minste bedt oss på besøk!
Vi har ikke engang sett barnebarnet vårt ennå. Dette er ikke noen måte å behandle familie på, kjefte moren på Nikolai over telefonen.
Å nekte min kone og nyfødte barn å komme hit er det familieånd? spurte han.
Men jeg forklarte deg vi er eldre, vi trenger ro, sa moren. Men nå kan vi komme på besøk?
Hvorfor?
Hva mener du, hvorfor? Lars er jo vårt barnebarn.
Mamma, sønnen vår er snart et halvt år gammel, men du fikk først lyst til å se ham nå. Rart, ikke sant?
Ikke rart i det hele tatt. Når han var liten, var det ikke noe å se på alle babyer ser like ut, svarte moren.
Jeg tror grunnen er en annen. For eksempel at dere var redde for at jeg skulle ta med familien min hjem til dere, og beskyttet deres fire vegger som en festning.
Og mens Dagny og Lars bodde hos hennes foreldre, hadde dere heller ikke lyst til å møte barnebarnet. Men nå som vi har egen leilighet, vil dere plutselig på besøk. Beklager, men vi
