Nei. Vi har bestemt at du ikke skal flytte med kona og barnet inn i denne leiligheten. Vi kan ikke holde på ubehaget lenger, og vi vil be dere om å flytte ut.
Og så skal din kone gå rundt og fortelle alle at vi jaget dere med den lille ut på gaten. Det vil ødelegge vårt omdømme, og jeg vil ikke at folk snakker dårlig om oss. Så ikke prøv å bringe Solveig og barnet hit. Finn en annen løsning.
På sykehusavdelingen merket den andre pasienten med en gang at Solveig kom tilbake fra samtalen med mannen sin med et tungt hode. Begge hadde blitt mødre for tre dager siden og skulle skrives ut overmorgen. En gledelig begivenhet! Ingen grunn til sorg.
Solveig, du ser helt tom ut. Hva er det som har skjedd? spurte den medfølende naboen.
Morten sa at leietakermannen i bygget har bedt oss om å flytte umiddelbart. Han mente at leiligheten var leid ut til et par uten barn, og at vi planla å bringe en baby inn. Han fryktet at barnet skulle skrike om natten, at naboene ville klage, og at hun ikke ville ha flere problemer.
Så dere har ingen andre steder å bo?
Morten har en treroms leilighet hos foreldrene sine, men hans yngre søster bor der også. Mine foreldre bor på en gård i bygda, omtrent tjue kilometer fra byen svarte Solveig.
Vel, dere kan bo hos svigerforeldrene i en uke eller to mens dere leter etter et eget sted foreslo kvinnen.
Morten har allerede lett, men så snart eierne får vite at en baby skal flytte inn, nekter de å leie til oss.
Det er et hinder, men vent. To dager gjenstår; kanskje du finner en løsning, Morten.
Morten klarte ikke å finne noe. Han ringte flere utleiere, fikk avslag etter avslag, og måtte til slutt flytte møblene fra den leide leiligheten til foreldrenes hus.
Foreldrene og den yngre søsteren var ikke begeistret for at Morten og hans familie skulle bo der, spesielt med et så urolig barn.
Gutten min, husk at før bryllupet vårt ble vi enige om at dere ikke skal bo hos oss sa moren. Du kan selvsagt bli i ditt eget rom, men vi vil ikke ha fremmede i vår leilighet.
Din Solveig er en fremmed. For deg er hun kona, for oss er hun en ukjent. Du valgte henne, vi valgte ikke.
Mamma, det er bare midlertidig, til vi finner et bra sted prøvde Morten å forklare.
Du vet at ingenting er mer permanent enn det midlertidige. Først er det en uke, så blir det en måned, og så blir det evighet.
Nei. I tillegg jobber både jeg og faren, og søsteren din studerer. Vi vil ha ro. Med en baby i leiligheten kan du ikke snakke høyt, du kan ikke se på TV, og du må stå opp når som helst for å trøste et gråtende barn.
Vi skal prøve å finne noe raskere lovte Morten.
Nei. Vi har bestemt at du ikke skal ta med kona og barnet inn i leiligheten. Vi kan ikke holde på ubehaget, så vi vil be dere om å flytte.
Din kone vil gå rundt og fortelle at vi jaget dere med den lille ut på gaten. Det vil ødelegge vårt rykte, så ikke prøv å bringe Solveig og barnet hit. Finn en annen løsning.
Med disse nyhetene gikk Morten tilbake til sykehuset.
Hør her, Solveig, kan du bo hos foreldrene dine med barnet en liten stund? spurte han.
Er ikke din mor interessert i å få se barnebarnet? overrasket Solveig.
Jeg vet ikke, mamma sa at vi ikke skulle komme hjem, svarte Morten.
Så bra! Andre kvinner med barn får velkomst med blomster, gaver, og glede. Vi blir behandlet som hjemløse, ingen vil engang se oss klaget Solveig.
Den kvelden ringte hun til foreldrene sine, og den dagen de ble skrevet ut, ankom faren hennes med Morten.
Kom igjen, datter, vi skal hjem med barnebarnet. sa faren. Og du, svigersønn, ta med alt som tilhører Solveig og barnet.
De kjørte til bygda på tretti minutter. Der var alt klart for den lille: et lite rom med en barnevogn, sengetøy med bjørner og kaniner, en kommode for babyklær og en god stellestol.
I stuen stod et festbord dekket til en høytidsmiddag. Ingen fremmede var tilstede, bare foreldrene, bestemor Solveig og lillesøsteren hennes, Iris.
Morten sin familie ble ikke nevnt under middagen, men de diskuterte ivrig hva gutten skulle hete. Til slutt bestemte de seg for navnet Ivar.
Morten kjørte tilbake til byen etter måltidet, lovende at han ville hente resten av tingene dagen etter.
Da han kom tilbake, ventet gode nyheter.
Solveig, Ivar sa faren da hele familien satt rundt bordet. Vi har snakket med mor, og vi vil selge bestemorens hus. Pengene gir vi til dere.
Vi gjør det som en gave fra vår familie til Solveig, men med én betingelse: huset vi nå bor i, skal ved testamentet gå til Iris. Er du enig, Solveig?
Ja, jeg er enig.
Så legger jeg ut annonsen i morgen.
Huset ble solgt på tre måneder. I den tiden bodde Solveig og Ivar på gården, mens Morten bodde i foreldrenes leilighet i byen, men kom hver helg til kona og sønnen.
Et halvannet år gikk med til å finne en leilighet, ordne lån og pusse opp.
Endelig flyttet Solveig, Morten og lille Ivar inn i sin egen leilighet. De bodde der i nesten en måned før alt var på plass, og de holdt innflyttingsfest.
De inviterte Solveigs foreldre, venninner og Mortens venner. Svigersforeldrene var ikke invitert; de hadde bare hørt om kjøpet ved en tilfeldighet.
Da Morten samlet sine ting, tenkte moren at han bare flyttet fra en leie til en annen.
Så, sønnen min, du inviterer bygdefolket til innflytting, men fortalte oss ikke at du nå har egen leilighet? Du kunne ha invitert oss også!
Vi har jo ikke sett barnebarnet ennå. Dere oppfører dere ikke som en familie, far, sa hun i telefonen.
Så du nektet min kone og vårt nyfødte barn å bo hos dere, er det så? spurte han.
Jeg har forklart dere at vi er eldre, vi trenger ro, sa moren. Men kan vi komme på besøk nå?
Hvorfor skulle vi? Ivar er vårt barnebarn.
Mamma, vår sønn er snart seks måneder gammel, men du får plutselig lyst til å se ham nå. Merkelig, er det ikke?
Ikke merkelig. Da han var så liten, var det ingenting å se på svarte hun.
Jeg tror grunnen er at dere fryktet at jeg skulle bringe min familie inn i leiligheten deres og forsvare deres vegger som en festning.
Mens Solveig bodde hos foreldrene sine, ville dere heller ikke ha blitt kjent med barnebarnet. Nå som vi har vår egen leilighet, vil dere kanskje komme på besøk. Beklager, men vi er ennå ikke klare til å ha dere her, sa Morten.
Så dere er fornærmet? spurte moren. Forresten, jeg hadde tenkt å invitere din kone og barnet til vår hytte hele sommeren.
Hvorfor plutselig? undret sønnen.
Barnet trenger frisk luft. Det er allerede varmt i byen i mai, og om sommeren blir det enda mer støvete.
Så din kone kan bo på hytta alene, uten at vi blir forstyrret, vi kommer bare i helgene.
Jeg har ferie i oktober, han i november. Vi tar ikke penger fra dere, men la Solveig så jordene, plukk agurkene så de ikke overgroer avsluttet hun.
Jeg forstår, mamma! Dere trenger en arbeidshjelp på hytta om sommeren? Nei, dere klarer dere selv. Hvis vi vil ta Ivar ut på frisk luft, vil Solveig ta ham med til foreldrene sine svarte sønnen.
Første gang moren og søsteren så Ivar var da han var to og et halvt år gammel, da de tilfeldigvis støtte på Solveig i kjøpesenteret. De så på avstand, men gikk ikke nærmere.
Slik er det med «bestemødre» og «mødre»!
Skriv i kommentarfeltet hva du synes, og gi en tommel opp.
