Er du seriøs nå? stemmen i røret skrek av raseri, nesten i høyfrekvens. Synnøve, hører du meg i det hele tatt? Jeg har ingen steder å sette dem, og du har jo fri!
Ellen tok telefonen fra øret, rynket pannen og presset den tilbake mot øret igjen, mens hun sukket tungt. Fredagskvelden hun hadde drømt om hele den slitsomme arbeidsuken, begynte å rakne i sømmene. Utenfor pisket oktoberregnet mot ruten, og på komfyren småputret en gryterett som hun hadde kokt mer av vane enn av lyst.
Jeg hører deg fint, svarte Ellen rolig, men bestemt, mens hun rørte i suppen med en øse. Jeg har allerede sagt nei. Jeg har en avtale på lege i morgen, og så vil jeg bare sove litt. Dette er min eneste fridag på to uker, jeg har krav på å ha den i fred.
Hun har en legeavtale! fnyste svigerinnen. Jeg kjenner legene hennes. Sannsynligvis skal hun på massasje eller få neglene gjort. Og jeg er ikke på noen fest, jeg må på NAV for å ordne noen papirer, køene er kilometre lange. Hvor skal jeg ha tvillingene? De kommer til å ødelegge alt!
Nettopp, Synnøve. De ødelegger alt. Og hvis de kan rive ned en offentlig institusjon, tenk på leiligheten min som bare ble pusset opp for en måned siden sa Ellen og slo av komfyren, så seg tungt på en krakk. Pål har sist gang merket veggene i gangen med en tusj. Du sa: «Det er bare barn, det vil gå over». Det gikk ikke over. Vi måtte legge ny tapet.
Å herregud, sånn er jeg med tapeten! skrek Synnøve. Jeg har jo beklaget! Dessuten lovet Sverre at du skulle hjelpe. Han er jo broren min, tross alt!
Ellen lukket øynene. Ja, selvfølgelig. Sverre den godhjertede, alltid imøtekommende broren som aldri klarte å si nei til lillesøstera. Synnøve utnyttet dette til fulle, presset på med skyldfølelse og familiebånd som på et slitt piano.
Sverre lovet, så bli enige med ham, avbrøt Ellen. Men husk at han også er borte til kvelden i morgen, han må til verkstedet med girkassen sin. Så hvis du tar med barna, må de sitte ved døren.
Du du er bare så egoistisk! ropte Synnøve og kastet røret i gulvet.
Ellen la telefonen på bordet og gned tinningene. Stillheten på kjøkkenet føltes skjør. Hun visste at dette bare var starten på en storm.
Et halvtime senere snurret nøkkelen i låsen. Sverre kom inn, dryppet av regnet, livlig og rød i kinnene.
Mmm, suppe! ga han et lite kyss på Ellen. Synnøve, hvorfor er du så sur? Skjedde det noe på jobb?
Ellen helte en skål med suppe, la på rømme og skivet brød. Da mannen satte seg og begynte å spise, sa hun:
Søsteren din ringte.
Sverres skje stoppet i luften. Han smilte skamfullt, forsto med en gang.
Å ja, Synnøve Hun sa at hun må løpe av sted i morgen. Lenn, tenkte hun, kan du passe dem? Det er bare et par timer. Guttene har blitt litt eldre, de er ikke så små lenger. Sett på en tegnefilm, gi dem nettbrettet så er det rolig.
Sverre, Ellen så ham rett i øynene, et par timer hos Synnøve blir alltid en hel dag. Sist hun dro “på en liten ærend” i butikken, kom hun tilbake etter seks timer med cocktailduft og ny frisyre. Jeg var da opptatt med å vaske katten fra leire og redde vinylsamlingen din fra tvillingens frisbee.
Hun gikk litt for langt sist gang, ja, mumlet Sverre. Men nå trengs det virkelig. Hun er alene med dem, det er tungt. Mamma ringte, hun har høyt blodtrykk, kan ikke ta dem.
Jeg har ikke høyt blodtrykk! Jeg har en nervøs tikknapp som snart kommer, Ellen begynte å koke. Jeg er hovedregnskapsfører, rapportperioden er i sluttfasen. Jeg kommer hjem og faller i sengen. I morgen er min dag. Jeg vil ligge i badekaret, lese en bok og ikke snakke med noen. Jeg har ikke hyret en barnepasser. Synnøve har en eksmann, barnebidrag, hun kan leie en babysitter for en time. Hvorfor skal vi være redningsvest hele døgnet?
Sverre la fra seg skjeen. Appetitten forsvant.
Lenn, det er jo familien. Skjønner du ikke? I dag hjelper vi, i morgen blir vi hjulpet.
Hjulsens? svarte Ellen med en bitter latter. Når var sist vi fikk hjelp? Da vi flyttet og spurte Synnøve om å passe katten en dag, sa hun hun var allergisk. Men hun hadde ingen allergi, hun ville bare ha sofaen fri for pels. Da jeg fikk influensa og spurte moren din om medisiner, sa hun hun var redd for å bli smittet. Sånn er det med deg, Sverre.
Sverre satt stille, med bollen foran seg. Han visste at Ellen hadde rett, men den gamle vanen med å være den gode sønnen og broren var hugget inn i ham.
Greit, mumlet han. Jeg snakker med henne. Vi kan ikke.
Ellen nikket, selv om hun ikke trodde han kom til å holde ordet. Resten av kvelden gikk i anspent stillhet. Sverre skrev meldinger på telefonen, sukket tungt, men nevnte ikke saken igjen.
Lørdag morgen startet ikke med fuglekvitter eller solskinn, men med en insisterende dørklokke. Ellen, som akkurat hadde våknet og gjespet i sengen, så på klokken. Ni om morgenen.
Hvem kan det være? mumlet hun, selv om hun allerede visste svaret.
Sverre, som hadde hoppet opp fra sengen, trakk på seg joggebukse i hast.
Jeg vet ikke, sikkert feilnummer, mumlet han, unngikk Ellen blikk.
Dørklokken ringte igjen, høy og irriterende. Så ringte telefonen hans.
Ja, Synnøve? han tok opp, med en skyldig blikk til Ellen. Vi hadde jo avtalt Jeg skrev til deg Synnøve, sånn går det ikke!
Fra høyttaleren kom så høye rop at Ellen kunne forstå hvert ord, selv fra andre rommet.
Jeg vet ingenting! Jeg er allerede ved inngangsdøren! Jeg har en bestilling, kan ikke avlyse! Hent barnebarna dine, ikke vær en svamp! Jeg ringer mamma, hvis du ikke åpner!
Sverre så hjelpeløst på Ellen.
Lenn Hun er allerede her. Hva gjør jeg? Lar dem stå ute?
Noe knuste i Ellen. Den tynne tålmodigheten hun hadde bygget opp gjennom årene. Hun reiste stille, gikk inn på badet og lukket døren på klem. Hun skrudde på kranen på fullt, så hun ikke mannen som gikk i tøffelklær mot dørklokken og trykket på knappen.
Fem minutter senere var leiligheten i full kaos. Fottrinn på gulvet, barnestemmer, noe falt i gangen og ropte.
Onkel Sverre, har du godteri?
Hvor er katten? Vi vil ha en katt!
Åh, hva lukter her? Jeg vil ikke ha grøt!
Ellen stod foran speilet, påførte krem. Hendene skalv. Hun hørte Synnøve gi instruksjoner i gangen:
Hent dem klokka fem. Jeg har lagt i mat, men sjekk om du vil ha pannekaker. Gi dem ikke for mye søtsaker, Pål har diett. Jeg må løpe, klem!
Døren smalt igjen. Synnøve fløy ut med problemene sine.
Ellen gikk ut av badet, kledd i jeans, genser, lett sminke, skulderveske. I gangen var kaos. De fem år gamle tvillingene, Pål og Mats, hadde rotet rundt i skoskapet og prøvde å ta på Ellens støvler. Sverre løp rundt dem med forvirret uttrykk.
Lenn, hvor skal du? spurte han.
Jeg sa jo det, svarte hun rolig, gikk forbi de spredte skoene. Jeg har planer. Lege, så en tur, så kanskje en film.
Hva mener du? Sverres øyne ble store. Hva med meg? Hva med dem? Jeg må på verksted, time klokken elleve! Jeg kan ikke flytte, køen er to uker frem!
Det er dine problemer, kjære, sa Ellen, tok frakken fra knagen. Og problemene til søsteren din. Dere blir enige, dere ordner det. Jeg har sagt nei i går.
Lenn, du kan ikke gjøre sånn! ropte Sverre, panisk. Jeg klarer dem ikke alene, og bilen må repareres! Sitt til lunsj!
Onkel Sverre, jeg er tørst! ropte en av tvillingene, dro i buksen hans.
Mats knipset meg! skrek den andre.
Ellen så på rotet, på mannen som så ut som han kunne falle i hjel, og følte en merkelig letthet. Medfølelsen som tidligere fikk henne til å bli og rydde opp for andre, var borte.
Nøkler til garasjen står på kommoden, hvis du skal kjøre med dem, kastet hun. Ingen mat i kjøleskapet, jeg har ikke laget noe. Bestill pizza. Jeg er ferdig.
Hun gikk ut av leiligheten og smekte døren, for å stenge rop og klager.
Ute hadde regnet sluttet, blek høstsol skinte. Ellen trakk pusten dypt, følte seg som en rømt fange fra en straffekoloni. Telefonen i vesken vibrerte. Det var svigermoren, Ingrid.
Ellen tenkte et øyeblikk, men slo den på lydløs. I dag ingen samtaler.
Dagen gikk overraskende bra. Hun besøkte en manuellterapeut som justerte den verkende ryggen. Deretter satt hun på en koselig kafé, drakk en cappuccino med tykk skum og leste en bok, uten å bli avbrutt av rop om hvor er sokkene mine? eller hva skal vi ha til middag?. Hun så en lett komedie på kino og lo høyt.
På vei hjem var det mørkt, rundt ni om kvelden. Hjertet slo litt raskere av uro hvordan gikk det med dem? Hadde de ødelagt leiligheten helt?
Leiligheten var uvanlig stille. Sko lå fortsatt i gangen, på kjøkkenet lå en åpen pizzaboks og tomme brusflasker. I stua, på sofaen, blant spreke puter og leker, sov Sverre med TV-en på mutti.
Ellen gikk inn på soverommet. Tvillingene var borte. Synnøve hadde nok tatt dem.
Hun skiftet til nattklær, lagde seg en kopp te og satte seg på kjøkkenet. Telefonen vibrerte. Tjue ubesvarte fra svigermoren, fem fra Synnøve, ti fra mannen, og en haug med sinte meldinger i chatten.
«Du er en skamløs!» skrev Ingrid. «Du forlot mannen i en sånn situasjon! Sverre fikk høyt blodtrykk! Hvordan kunne du gjøre sånn mot familien?»
«Takk for hjelpen, søster», sendte Synnøve sarkastisk. «Jeg kom en time før planlagt fordi du ødela mine planer. Jeg forventet ikke sånn sabotasje.»
Ellen slettet meldingene uten å svare.
Sverre kom inn på kjøkkenet, så sliten ut som om han hadde ryddet kullvogner. Håret var bustete, mørke ringer under øynene.
Jeg kom, mumlet han uten å bli sint, men med irritasjon. Vet du hva som skjedde?
Jeg vet, nikket Ellen mens hun drakk te. Derfor dro jeg. Har du vært på verkstedet?
Hvilket verksted! ristet han på hånden, fylte seg med vann. Jeg måtte avlyse. De ropte, slåss, sølte cola på sofaen forresten må vi fjerne flekken. Jeg prøvde, men bare spredte den.
Ellen så på ham over koppen.
Sånn, ser du? sa hun. Tenk om det hadde vært meg. Jeg ville ha følt meg brukt.
Mamma ringte, sa Sverre og så ned på bordet. Hun var sint. Hun sa at jeg ikke respekterer dere. Synnøve sa at hun ikke vil ha henne i huset før jeg sier unnskyld.
Jeg? Unnskylde? hevet Ellen øyenbrynene. For hva? For at jeg ikke lot deg sette deg på halsen? La oss være ærlige. Synnøve har ikke dratt til NAV for papirer. NAV er åpent til lunsj på lørdag, og hun kom inn klokken ni og skulle hente dem klokken fem.
Hvor vet du det? spurte Sverre irritert.
Fordi jeg ikke var lat, jeg kikket på sosiale medier. Søsteren din la ut en story klokken ett fra kjøpesenteret. Hun var med venninner, drakk noe fargerikt, og skrev: Jentene slapper av. Jeg kan vise deg.
Sverre stivnet. Ansiktet hans ble rødt.
Så shopping? han mumlet. Jeg trodde hun hadde papirene
Ellen tok frem telefonen, viste skjermbilde av Synnøves selfie med et glass champagne og to venner. Tiden på bildet: tre timer siden.
Sverre så lenge på skjermen, såret.
Det er han sukked. Jeg sverget at hun hadde en vanskelig mor og onde ansatte.
Ja, akkurat, sa Ellen og la fra seg telefonen. Så jeg kommer ikke til å be om unnskyldning. Og neste gang mamma eller søsteren din roper, forklar dem selv. Eller skal jeg vise bildet til Ingrid?
Ikke til mamma, sa han raskt. Hun blir bare mer stresset. Jeg snakker med Synnøve. Seriøst.
Han reiste seg, gikk bort til Ellen og ga henne en klønete klem.
Unnskyld, Lenn. Jeg er en idiot. Jeg trodde jeg måtte hjelpe, men jeg var sågal.
Vi tar en renserijobb for Synnøve, sukket Ellen, lente hodet mot hans mage. På hennes regning, selvfølgelig.
Søndag gikk i dødstilhet fra slektningene. Ingen ringte. Sverre snakket knapt med moren, avviste enhver samtale om Ellen.
Synnøve prøvde noen ganger å bruke den gamle triks ringe broren på fredag kveld med en sorgfull stemme. Men nå la Sverre på høyttaler, så på Ellen og sa: «Synnøve, vi har planer. Lei en barnevakt». Telefonen på den andre enden skrek så høyt at den nesten brakk.
Ellen visste at alle i familien fra tredje generasjon trykket på hennes rygg. Hun var nå den store skurken i sagaen, egoistisk, en som rev familiebåndene.
Men på lørdag morgen, da hun våknet i roen i sin egen leilighet, lagde seg en kopp kaffe og visste at ingen ville hoppe på sofaen eller tegne på veggene. Hun tenkte: å være «nummer én i fienden» er ikke så ille. Det er prisen for frihet og egenverd. Og hun var klar til å betale den.
En dag møtte hun på gaten naboen Marit, som også kjente til familiedramaet.
Lenn, hvordan kan du være så hard? Blod er blod. Du burde være mildere. Kvinners oppgave er å tåle og glatte ut kantJeg smilte, tok et siste dypt pust og gikk videre med hodet hevet.
