Å, jeg kunne aldri klart det. Mennesket blir jo bare en grønnsak. Man kan jo få fullstendig panikk av å ta seg av sengeliggende! Slike folk burde plasseres på egne institusjoner! Og ikke se sånn på meg! Hvorfor skal vi gå rundt og være så milde hele tiden? Dyr blir jo avlivet, liksom, og ingen gjør noe nummer ut av det. Men vi skal være de humanistene. I visse land tar de visst gamle folk med opp i åsen og lar dem bli der, langt fra folk. Og forresten… Antonine ville akkurat fortsette da Lyngbjørg avbrøt henne:
Tone, du burde da skamme deg for å si slikt! Det er jo mora vår! Hvilken ås tenker du på? Har du blitt gal?
For det første, det er ikke vår mamma, det er deres. Hun er mor til mannen min, og det, må du innrømme, utgjør en viss forskjell. For det andre til og med hvis det var min egen mor, hadde jeg gjort det samme hvis hun ble sånn. Lyngbjørg, ærlig talt, det er jo greit å ta seg av småbarn. De er jo søte! Men når en voksen blir hjelpeløs? Unnskyld meg, og alt lukter ille også! Og det finnes ikke håp! Ja, jeg skulle faktisk spørre deg. Hva med leiligheten til mora di nå? Nå som du har tatt henne til deg? Den bare står der. Jeg syns vi burde selge mens prisene er høye. Vi trenger pengene mer, Vaard skal jo studere, og Petter vil gifte seg. Strengt tatt, vi har mer bruk for den leiligheten. Du fikk barn sent, når kommer datteren din til å flytte ut, egentlig? Hadde du vært ordentlig, hadde du avslått til fordel for broren og… Antonine rakk ikke å snakke ferdig.
Lyngbjørg! Lyngbjørg, er du her, jenta mi? lød det svakt fra rommet.
Gå, Tone. Mamma har våknet, sa Lyngbjørg og ga henne et lite dytt mot døra.
Hodet dundret, mamma hadde det ikke bra og Lyngbjørg hadde ikke fått sove på tre døgn. Men tanken snek seg inn: “Tenk om hun har hørt samtalen? Så skamfullt…”.
Hun gikk inn på rommet. Måtte åpne vinduet. Lukta var tung, kvalmende. Men mamma frøs hele tiden. Hun pakket henne inn i sjalet. Ved lyden av fottrinn snudde mamma seg, løftet seg litt i sengen. Rettet på håret sitt. Lyngbjørg så på hendene hennes. Arbeidshender, store som svømmeføtter, men med tynne håndledd. Årer som små flettede mønstre. Hun gned urolig på teppet med fingrene. Øynene stirret hjelpeløst mot et punkt. Mamma så ingenting. Noen sier det kan bli litt syn tilbake på det ene øyet, men Lyngbjørg tvilte. Hun gikk bort, skiftet sengetøy. Matet henne. Mamma krøllet seg sammen og sovnet. Og Lyngbjørg løp videre til legen. Ville spørre, få råd. Hodet var bomull, hun ville bare flykte.
Hun klaget lenge. Det var ingen fremgang, det var så tungt. Legen, en myndig fyr med skjegg, fylte ut papirene kjapt, det var lang kø utenfor. Han løftet blikket, sliten.
Mye å gjøre om dagen, skjønner jeg… begynte Lyngbjørg og snakket seg bort.
Mer enn nok. Og leger er det for få av. Hadde jeg bare hatt en kur å helle på flasker og dele ut til alle, ville køen vært mye mindre og færre syke også, smilte han lett.
Og hva er det for et middel? Finnes det? spurte Lyngbjørg håpefullt.
Ungdommen. Hvorfor ble du plutselig trist? Det er jo slik det er. Du er sliten, klager. Det skjønner jeg. Men har din mor noen gang klaget? Var du syk da du var liten? Stelte hun deg om natta? doktoren tok av seg brillene.
Lyngbjørg sukket. Minnene rullet opp bilder. Hun var åtte år og lå syk. Mamma løftet henne, bar henne rundt. Det var tungt for henne, men hun gjorde det uansett. Lagde te, hentet tyttebær. Midt på natta fikk Lyngbjørg lyst på saft, og mamma forsvant ut. Kom tilbake med bær hvor hun fikk dem fra, ingen vet. Utpå morgenen gikk feberen ned. Lyngbjørg sovnet, mamma dro på jobb. Hun hadde alltid flere jobber, for at datteren skulle ha det beste.
En gang, i desember, sto de foran et butikkvindu. Der var en kjole sølvgrå, glitrende. Mamma så på den beundret den. Så snudde hun seg, strøk Lyngbjørg over kinnet og de fortsatte, kjøpte kåpe og støvletter til datteren. Ingenting til seg selv. Det var også en kake, vakker, hvit og rosa. Liten, riktignok, men i de tider fantes ikke slike kaker ofte. Lyngbjørg spiste nesten hele selv. Mamma fikk bare litt krem på toppen. Hun så skyldig på mamma som bare trakk henne inntil seg og sa: det går fint, jenta mi. Vi skal nok få flere kaker etter hvert.
Barn vokser opp, glemmer hvor mye foreldrene slet for dem. Var ikke du hjelpeløs engang? Nå er det din mor som er det. Hva tenker du å gjøre med henne? Jeg skjønner, du er utslitt. Men se for deg, unge dame: hvis moren din plutselig var borte. Du fikk tid, kunne sove om natta. Ville du vært glad da? legen hadde fått en hard kant i stemmen.
Nei… altså… Vi gjør som du sier. Unnskyld at jeg reagerte slik. Jeg kommer tilbake! Lyngbjørg løp ut fra kontoret.
Hun var rød i kinnene. Hva holdt hun egentlig på med? Og så, hvis mamma ble borte hva da? Nei, det går ikke. Hun klarer seg ikke uten mamma. Enda hun er voksen selv, og har en datter. Det er mamma som er alt!
Hvor mange ganger hadde ikke Lyngbjørg grått mot mammas knær? Når noe skjedde, holdt hun det ut med sammenbitte tenner, men inni hodet hennes surret det én tanke: “Det går over. Så kan jeg komme hjem til mamma. Hun trøster, forstår, sier hva jeg skal gjøre.” Telefonen ringte. Jakob, broren.
Hva er det? Tone var her allerede. Skal du ha leiligheten? Bare ta alt, jeg orker ikke mer mas. Mamma elsker deg! Spør etter deg hele tiden. Husker du den gangen du var syk, tre måneder? Hvem tok seg av deg da? Hvorfor er du stille? Det var mamma! Hun dro hele lasset alene! utbrøt Lyngbjørg før hun la på.
Hun tråkket gjennom vannpytter uten å merke dem, tårene rant nedover kinnene. Hun gikk forbi en butikk. Der i vinduet en kjole, akkurat som den mamma ønsket seg den gangen. Lyngbjørg kastet seg mot utstillingen.
Det er bare igjen i denne størrelsen. Den passer ikke deg, den er for liten, mumlet ekspeditøren.
Jeg vet det! Pakk den inn. Den er til mammaen min. Hun er slank. Jeg ser jo at den ikke passer meg, svarte Lyngbjørg, og tørket nesen.
Ekspeditøren blunket forvirret. Kjolen… Den var så fin. Hun kjøpte også en kake, akkurat som den fra barndommen hvit og rosa. Mamma kom ikke til å se den. Det fikk være. Hun skulle fortelle hvor vakker kaken var.
Hun tok trappene to og to. Døren gikk opp. Hun hørte datteren synge. Lyngbjørg gikk inn. Der satt Tiril, strøk bestemor på håret og sang en barnesang. Og mamma smilte.
Lille Lyngbjørg har kommet. Du bør legge deg, barn. Du blir så sliten, vennen min. Jeg har slitt deg ut, mumlet mamma og strakte hånden ut, rørte på hodet for å finne ut hvor Lyngbjørg sto.
Hun fikk en klump i halsen. Pusten gikk ikke. Alle får prøvelser, men det er ikke alle som består prøven. Lyngbjørg hadde nesten feiget ut.
Mamma! sa hun og la seg ned med hodet i hendene hennes.
Det er det. Følelsen. Når foreldrene lever, er vi barn. Uten dem foreldreløse, uansett alder. 10, 20, 30, 40, 50, 60 spiller ingen rolle. Alle trenger en mamma.
Mamma, jeg har kjøpt kjole til deg. Sånn som den i vinduet den gangen. Sølvgrå. Og kake. Nå skal vi kle oss pent og drikke te. Du blir så vakker! sa Lyngbjørg og begynte å ordne håret til mamma.
Hun kjente på kjolen, smilte sjenert. Mamma ble pyntet, Lyngbjørg la håret hennes, Tiril hentet parfyme, sminket leppene, satt på vannkokeren.
De mimret, drakk te. Lyngbjørg tenkte: Så vakker mamma er! Ansiktet så fredelig, snilt ut. Det er ikke mange som har slike ansikter igjen. De forsvinner med den generasjonen. Hun hadde aldri klaget, aldri stønnet av vondt. Da banken det på døra. Broren Jakob sto der, med blomster og en ananas.
Ananas, altså, Jakob! Hvorfor drasse med den? utbrøt Lyngbjørg.
Mamma ville smake en gang, men vi hadde ikke råd da. Nå kan jeg kjøpe så mange du vil. Unnskyld, Lyngbjørg. Og ikke hør på Tone, hun er en hissig dame. Mor skal få leve lenge! Jeg vil ikke ha noen kvadratmeter. Når hun er sterkere, flytter hun til meg, så kan vi bake sammen som før! svarte Jakob.
Han kom inn og roste mammas kjole. Mamma lo, sjenert. Som om hun aldri hadde vært syk.
Etter dette fikk Lyngbjørg en ny hverdag. Hun forestilte seg sterkt, til det skar i brystet: hvis mamma ikke var der mer. Nå kjempet hun for hver dag hun fikk sammen med henne, med alt hun hadde.
Jeg var alltid redd for å komme hjem og oppdage at mamma ikke var her lenger. Hun ble som et lite barn; jeg badet henne, flettet håret, og hvisket: Bare lev! I hvilken som helst form, bare vær her! sa hun til familien.
Lyngbjørg jaget bort håpløsheten og sorgen. Hun prøvde å le mer. Fortalte morsomme historier. Hun sa til mamma at snart skulle hun opp og stå igjen. Gjorde hver dag til en liten fest blåste opp ballonger med Tiril, sang karaoke. Mamma elsket jo å synge og hadde en dyp, sterk stemme, ble med selv.
Lyngbjørg, er det noe gult på deg? spurte mamma en dag.
Lyngbjørg slapp kluten fra hendene. Hun hadde på seg en gul kjole med små blomster.
Ser du litt nå, mamma? Takk, kjære Gud! Å, mamma! ropte Lyngbjørg og kastet seg om henne.
Litt etter litt, med støtte fra veggen, begynte mamma å gå igjen. Det var den største gleden for Lyngbjørg. Byttet hun leilighet? Nei, hun lot ikke mamma flytte tilbake de skulle bo sammen, hele tiden. Man vet aldri.
Tre jenter skal bo her: jeg, du og Tiril. Vi har så mye å rekke! Du skulle jo lære meg å bake, formene står klare. Jeg svir alltid bollene, skjønner ikke hvorfor. Jakob skulle komme, Kyssa henne.
Bror kom, stor og sterk, snart to meter. Mamma kalte ham “lille bjørn”. Tok mor med ut i gården, satt henne på benken, satte seg ved siden av. Lyngbjørg koste seg, så hvor fin mamma så ut ny kåpe, fin lue. Som en dukke.
Og for første gang følte Lyngbjørg ro. En fot etter den andre, alt kan ordnes. Bare lev, mamma. La meg høre stemmen din hver dag. For i deg er styrken. Slik en blomst ikke kan klare seg uten sol og vann, visner bort i mødre er vann, sol og varme.
Hva kan man ønske seg? At mødres hjerter alltid slår. At de får mer omtanke og overraskelser fra barna. En bukett markblomster en grå dag, en kjole selv om den aldri tas i bruk. Men hver kvinne blir glad for en kjole. Uansett alder. En flaske parfyme.
Og de viktigste ordene, man må si dem mens de lever:
Jeg elsker deg, mamma. Bare vær her for alltid, mamma! Du er det beste i livet mitt.
