Nattlig slekt og roens pris
Ikke nå igjen, mumlet Solveig og stirret ned i vasken full av såpevann.
Kjøkkenklokka visste nådeløst «01:15». Boligen var stille. Fra rommet innenfor hørte jeg lillesnuppa Astrid puste tungt i søvne. I soverommet lå Marit, og drømte sikkert allerede. Lampen over kjøkkenbordet kastet en dempet, gul ring over koppen med kald kamillete.
Dørklokka rev stillheten i to. Lang, insisterende, kort pause imellom akkurat nok til å få den hjelpeløse tanken «vær så snill, kan det ikke vente til en annen gang» til å fødes.
Fra soverommet lød Marits søvnige, men gjenkjennende, hvisk:
Er det ham igjen?
Jeg tørket hendene på morgenkåpa, stanset gjespen den jeg gjerne ville bruke som et signal til verden: «jeg sover, la meg være» og gikk mot døren. På veien kjente jeg på en låst følelse: irritasjon, og samtidig en slags dårlig samvittighet for nettopp å være irritert. Og en tretthet som tynget som et vått teppe.
I dørøyet så jeg den velkjente silhuetten. Breiskuldret, gammel skinnjakke, sixpence skjødesløst plassert bakpå hodet. Svigerfar, Per Johansen, halvveis vendt mot døra. Den ene hånden hvilte mot veggen, i den andre klemt inntil siden: en stor pappeske.
Ved føttene hans var det en pose fra Rema, den grønne logoen jeg visste betydde havrekjeks. Alltid de samme kjeksene.
Jeg åpnet.
Solveig! Per strålte som om det var høylys dag. Dere er våkne? Flott! Jeg skal bare stikke innom i ti minutter.
God kveld, Per Johansen, svarte jeg, og forsøkte å smile. Det er natt, bare så du vet det.
Natt og natt, fnyste han. Natta er jo nesten barn, jeg også, så lenge beina bærer. Skal du ikke slippe inn en gammel gubbe? Jeg har med… skatt.
Han løftet opp esken. På lokket hang en falmet lapp: «8 mm Film». I hjørnet var det en gammel kulepenn-inskripsjon: «1978. Nyttår. Hjemme». Esken luktet støv, gamle skap og noe fra det livet jeg bare har sett på svart-hvitt bilder.
Fant den, kan du tro! sa Per og smatt inn i entreen før jeg rakk å si «kom inn». Den lå hos naboen på hemsen. Jeg sa: «Den er min!». Han gjenkjente Lindas håndskrift, sa han.
Navnet på avdøde Linda, Pers kone gjennom femti år, døde for ti år siden, fylte gangen som et ekko.
Marit kom til syne i døråpningen, knep øynene sammen i lyset. T-skjorta var utvasket, joggebukse på, håret rufsete.
Pappa… det er langt på natt.
Joda! svarte Per med et glimt. Beste tiden å minnes. Du klager, sønn? Da jeg var på din alder, var dette bare starten på dansen.
Jeg kjente hvordan alle hans energiske ord dirret i tinningene som lyden av en gammel mobil på glassbord. Men tanken poppet likevel opp: «Han er ensom. Det er mørkt der hjemme hos ham. Kanskje han er litt redd.»
Kom på kjøkkenet, sa jeg, og prøvde å skjule sukket. Men vi må være stille, Astrid sover.
Klart det, svarte Per, mens han skrudde av jakka med lette skritt. Jeg skal være som en mus.
En mus, tenkte jeg, som ringer på som en brannbil.
***
På kjøkkenet måtte Per alltid ha stolen nærmest radiatoren. «Ryggen liker ikke trekk», pleide han å si. Jeg satte en kopp foran ham, tente for te-automaten som på nattåpent hotell.
Marit satte seg motvillig på skrå. Klokka snek seg mot «01:27»… Per så ut som om han først nå virkelig våknet opp.
Hva er det i boksen? spurte jeg.
Vår egen film, forkynte Per høytidelig. 8 mm-smalfilm. Gammel og seig, det er deg, Marit, og deg som liten, Viktor. Og juletre, salater, og tante Kari, hun med den nesa… han lo. Det er historie.
På veggen gikk sekundviseren calypso «01:29»… Per så ikke sliten ut, bare spent.
Da Linda levde, åpnet vi alltid døra… plutselig fortalte han. Uansett hvor sent, var alle velkomne. «Om noen kommer seint, betyr det at de virkelig trenger det,» pleide Linda si.
Marit nikket stille.
Pappa, skal du vise filmen eller bare snakke om den? Jeg mener… for det er jo derfor du tok den med?
Ja, ja! Per gliste. Men prosjektor har jeg ikke lenger. Kanskje dere har en?
På 50 kvm i Oslo leilighet, midt i mellom en flygel og en trykkpresse? svarte jeg ironisk.
Per hørte aldri ironien.
Vi ordner det! Vi går til en sjappe, får filmene over på data. Programutvikleren vår her, han ordner det sikkert. Og i mellomtiden forteller jeg episodene!
Så fortalte han. Om den første fotoapparatet, sommeren på hytta, om Linda som lo da nysnøen dalte ned skjorta. Minnene hans rant som varm kaffe fra en blå termos. I stemmen hans var ikke spor av natt. Det var som om han levde etter minner ikke etter ur og klokker.
Jeg hørte mer på følelsen enn ordene. For inne i hodet sang en monoton refreng: «Opp klokka sju, Astrid i barnehagen, levere rapport, øyne limt igjen…»
***
En stille hvislende lyd fikk meg til å se opp.
I døra til kjøkkenet stod Astrid, liten i pysjamasen med rosa stjerner og bustete hår, gnikket seg i ansiktet med en neve.
Mamma… hvisket hun, fanget i dørkarmen.
Lille venn, hvorfor er du våken? spurte jeg, reiste meg og tok henne på armen.
Jeg… må drikke, gjespet hun. Og… jeg så bestefar i drømmen igjen.
Per lyste opp.
Der, se barn kjenner slekta, sa han fornøyd.
Astrid så på ham med et slør i blikket, halvt inne i drømmeland.
Du besøker meg hver natt, sa hun alvorlig. Du banker og banker. Men jeg får ikke lukket døra… For håndtaket er varmt.
Jeg kjente det lå et islag i magen. Marit rynket pannen.
Hva slags drømmer er det her da? spurte hun lavt.
Det er ikke mareritt, svarte Per trygg. Det er barnebarnets sjel som fanger bestefarens.
«Eller stillhet…», tenkte jeg, men sa bare:
Astrid, sov nå, bestefar kommer tilbake senere…
I natt? sjekket Astrid.
Jeg møtte blikket til Per. Hans øyne var undrende, nesten barnslige.
På dagen også, Astird, sa jeg mykt. Det er faktisk bedre.
Hun hikstet og krøp helt inntil.
Marit tok henne tilbake på rommet, la henne varme under dyna og jeg låste blikket på klokken i gangen den snek seg mot to. Hun strøk Astrid over håret og tenkte: «Det blir alltid slik. Hans ti minutter blir til en time med kjeks, te, tunge blikk og værbitt søvnmønster.»
Stillheten i leiligheten var likesom delfinstøy. Tålmodigheten nærmet seg sin ende…
***
Og så… midt på natta igjen, klaget Marit til telefonen bare uken før. – Ingen blygsel. Som om vi har døgnåpent kaffebesøk.
Lise, hennes gamle studiekamerat, sukket megetsigende.
Solveig, min medlidenhet. Huset ditt er besatt av eldregenerasjonens nattedemon.
Du ler, sukket Marit. Jeg mener alvor. Jeg får ikke sove fordi jeg stadig lurer: «ringer han igjen?». Og han gjør jo det! Hver gang: bare «ti minutter».
Et nattlig ritual, lo Lise. Spillet hardcore, stå opp, koke te, hør på monolog og får kjeks i premie.
Marit flirte selv.
Alltid de samme havrekjeksene, grønn pakke og greier. Jeg orker ikke mer.
Ble det symbolsk, mumlet Lise. Gi ham en alarm lagt inn for besøksgrense.
Hva mener du?
Ring ham selv klokka ett i natt!
Det er jo slemt, kniste Marit.
Beklager, jeg spøker. Men sånn egentlig: du må si fra. Hvis ikke tror han at det virkelig er greit for dere.
Han er svigerfar, Lise. Han er alene etter Linda døde, Viktor er hans eneste sønn… hvordan si: «ikke kom om natta»? Han har høyt blodtrykk og hele fortiden klistret til soverommet sitt…
Men du har også puls, Solveig. Og barn. Og arbeid. Å sette grenser er ikke ondsinnet! Det er omsorg for deg, og faktisk også for ham.
Marit ble stille. Grensene var vonde. For hun hadde lært at en god svigerdatter skal tåle.
***
Første gang Per kom på nattebesøk, var et halvt år etter Lindas bortgang.
Da trodde jeg alt skulle være «en gang». Sorg var som regn, det kom gjerne om nettene.
Jeg og Marit lå i senga, mørket var absolutt, bare et lite strøk nordlys fra gata. Stillheten ble til tretthet, til søvn. Plutselig ristet dørhammeren.
Hvem er det nå? Marit spratt opp.
Dørklokka skar, desperat, nesten fortapt. Marit hastet ut, jeg etter, i bare boxeren.
Der stod Per. Krøllete genser, barhodet, øynene blanke.
Unnskyld… sa han, men gikk inn uten invitasjon. Jeg klarte ikke… det er så tomt.
Han luktet tobakk og kald høstluft. I hånden: havrekjekspakken.
Pappa, har noe skjedd? Trykket?
Nei, veivet han bort. Jeg måtte bare få se dere.
Jeg kjente klumpen i halsen. Husket Lindas begravelse, Pers sammenkrøkte hender rundt lua. Og blikket til noen uten koordinater.
Vi ga ham te på kjøkkenet. Per sa knapt noe, utenom:
Hun elsket å ta te om natta…
Hendene skalv når han brøt kjeksen.
Jeg så pakken i butikken i dag. Vi ble kjent over kjeksen, oss to. Hun lo, «ta du, jeg passer figuren». Jeg kjente jeg måtte gifte meg.
Jeg husket ikke irritasjon, bare medfølelse.
Kom når du vil, Per, sa Marit, slapp ham ut på morgenkvisten. Vi er her.
Og det tok han bokstavelig. Per kom alltid når han virkelig trengte det. Hans «trengte det» var helst etter midnatt.
Så kom det neste besøk, og neste på natten, alltid.
***
Når jeg forsøkte å snakke med Marit om dette, trakk hun bare på skuldrene.
Du vet, han har alltid vært nattmenneske. Han satt ofte oppe om natta med bok og kaffe, da jeg var liten…
Men da satt han i sitt eget hus, skjøt Marit inn. Nå bruker han vårt.
For ham er dette huset… en forlengelse. Han er alene. Særlig om natta er det ille.
Jeg er også redd, sa Marit ærlig. Fordi jeg ikke får sove. Fordi Astrid våkner. Fordi jeg får hjerteklapp av dørklokka.
Og jeg kunne ikke svare. For mellom ham og meg, oss og ham, var det som om fortid og plikt lå som en usynlig mur.
En natt orket ikke Marit lenger. Hun ble liggende under dyna, later som hun sover. Jeg gikk selv. For alle var vi trette utover natten.
Etter en halvtime hørte jeg lavmumling. Nysgjerrighet overvant trettheten jeg snek meg ut på kjøkkenet.
Per satt alene, Viktor var sikkert gått og lagt seg. En bunke gamle bilder på bordet, skinnet fra lampen skar som en scene.
Linda… dette er deg, hvisket han, snudde bildet. Med den kjolen sa du at jeg kom til å elske deg mindre hvis du la på deg. Og jeg var dum og sa ingenting tilbake… Skulle ha sagt, du er jo…
Nye bilder, nye minner.
Han snakket med seg selv. Bønn i halvstemte ord: «La meg få beholde en dør åpen et sted, vær så snill.» Jeg ble stående i døra og følte ikke bare irritasjon, men nådetone av omsorg som bare gjorde alt enda vanskeligere.
***
En gang valgte jeg å tulle det bort.
Det var tidlig sommer, natten varm, vinduet på soverommet halvåpent. Klokken ringte på dør rutine. I stedet for å skynde meg, tok jeg på meg min blomstrete silkeslåbrok og den gule sovemasken jeg fikk av Lise i bursdag. Flyttet masken opp i pannen, så jeg kunne se og åpnet døren som skuespiller på revy.
God natt, Per velkommen til nattkinoen «Hos Johansen».
Per brølte av latter.
For en sprelsk ungdom! Jeg trodde alle på deres alder la seg kl.22.
På kjøkkenet fant jeg frem helt ny kaffe, trommet på den gamle kjøkkenklokken for å sørge for at vi ikke sovner.
Vi kan innføre «midnattskaffe» som tradisjon, sa jeg. Men dessverre gjelder fortsatt alarmen kl.06.
Så lenge det er noe å minnes, fnyste Per. I gamledager reiste vi Nattog, Viktor. Vogn, te i glasskopp, folk ble familie på tur. Beste samtaler var alltid om natten.
Så sa han:
I livet finnes dører som er verdt å la stå åpne i tilfelle noen virkelig trenger det.
Jeg bet meg i leppa. Men svarte bare tørt:
Det finnes også vinduer som er greit å la være lukket så man ikke blir forkjølet.
Som vanlig skjønte ikke Per dobbeltbunnen. Han fortalte og fortalte, så jeg kjente både tretthet og oppdemmet frustrasjon boltre seg i kroppen.
***
En natt åpnet jeg ikke døra.
Astrid hadde feber, jeg var søvnløs. Akkurat da jeg fikk henne til å sove, ringte det på. Viktor var på vakt, bare jeg og Astrid hjemme. Jeg ble sittende i sengen, stiv som en stokk. Ringeklokka insisterte: én gang, to ganger, så stillhet.
Jeg talte til hundre, to hundre. Hjertet hamret. En slags skadefro stemme inni meg hvisket: «Der! Du åpnet ikke. Og ingenting forsvant.»
Neste morgen fant jeg Rema-posen ved dørmatten, fuktig av nattluft, med kjeks oppi. Og en barnlig lapp: «Sovnet. Ville ikke vekke. P.»
Ingen bebreidelse. Bare posen. Jeg kjente både dårlig samvittighet og sinne: «Hvorfor skal jeg få dårlig samvittighet for noe så grunnleggende som søvn?»
***
Etter enda et nattlig besøk føltes huset som en klam, våt genser. Astrid ble forkjølet, hun hadde løpt barbeint ut på kjøkkenet mens Per underholdt. Høy feber, natt med hosting. Marit fikk mørke ringer under øynene, så ut som hun ikke hadde sovet på ukevis.
Da hun kom hjem fra arbeid, satt hun seg tungt, og det revnet inni henne.
Jeg orker ikke mer, sa hun rolig.
Hva mener du? Jeg satte på tekjelen.
Jeg orker ikke leve etter hans natteskjema. Det er som å ha en tebar på nattevakt. Vi har barn, jeg har jobb. Jeg føler ikke at dette er vårt hjem lenger.
Jeg skulle til å svare at «han er jo faren min», men hun stanset meg:
Jeg vet. Jeg hører det alltid: «Han er far», «han er alene», «han har det vondt». Men hvem er jeg da? Jeg er kone, mor, menneske, og jeg har også grenser. Det er aldri noen som spør hvordan jeg har det.
Det stakk i meg. Hun fortsatte:
I kveld, når han kommer, snakker vi sammen. Uten spøk, uten «ti minutter». Jeg sier jeg trenger natten min egen natt.
Du vil forby ham å komme?
Jeg vil at han besøker oss på dagtid, helst før ni. Jeg utelukker ham ikke jeg utelukker ham fra natten.
Jeg sukket tungt.
Han kan bli såret.
Vel, jeg er allerede såret på begge dere. For at jeg i et år lot som om det var greit. Mine «okei» har blitt små kapitulasjoner.
Plutselig var alt krystallklart også for meg.
Greit, sa jeg. Vi tar det sammen.
***
Da jeg så filmen Per kom med den kvelden skjønte jeg alt.
«Familiens nyttår 1979» sto det med blått blekk. Per satte esken på bordet med et barns stolthet.
Se! Jeg fant den. Et helt liv i denne boksen!
Men kan vi prate litt først? sa Marit.
Om hva da? Han forsøkte å spøke. Skal vi ikke først glede oss?
Hun skjøv koppen mot ham.
Per Johansen, vi er virkelig glade du fant filmen, og for at du kommer. Men det er noe vi må ta opp…
Nå? På natten? Han gliste usikkert.
Om natt, sa Marit bestemt. Du kommer ofte, nesten alltid sent. For deg er natta tid for minner. For oss sårt tiltrengt søvn. Viktor og jeg arbeider. Astrid skal i barnehage. Vi går på felgen hver gang vi våkner midt på natta.
Per rynket pannen.
Forstyrrer jeg virkelig så mye?
Viktor grep ordet:
Du forstyrrer ikke. Du betyr masse for oss. Men dette tar kreftene våre. Spesielt Marit… og Astrid.
Marit så opp:
Jeg er redd for hvert anrop etter ti. Jeg klarer ikke slappe av. Astrid sier hun drømmer om at noen prøver å komme inn, og håndtaket brenner.
Per vekslet blikk.
Jeg tenkte det var som før. Døra var alltid åpen, vi tok te på natta og lo. Kom noen, da trengte de det virkelig…
Og vi trenger søvn like mye, svarte jeg rolig. Vi stenger ikke fordi vi ikke er glad i deg, men fordi vi også må ta vare på barnet vårt og oss selv.
En lang stillhet senket seg. Per så på hendene sine.
Så… dere ønsker ikke at jeg skal komme?
Jo! la Marit raskt til. Bare ikke midt på natta. Kom dag, kveld, før ti. Ring på forhånd. Da kan vi rekke å lage te og gjøre det koselig!
Viktor sa:
Pappa vi vil gjerne ha deg på besøk. Men vi må leve livene våre også.
Per sa nesten ikke noe på en stund. Ettertenksomt:
Jeg så aldri at det var så tungt for dere. Jeg glemte at tiden bremser bare for én…
Jeg kjente hvordan noe inni meg ga slipp.
Han var ikke noen skurk. Bare en bestefar, stanset av sorg, der natten var eneste åpne tid.
Vi ser gjerne filmen. Bare ikke i natt. Lørdag klokken to, alle sammen. Da lager vi te, kjeks, nyttårsminner.
Per nikket mot esken.
Men… om natta… skulle det skje noe…
Da skal vi alltid være i telefonen. Men ikke til hverdags, svarte jeg.
Viktor nikket.
Pappa, jeg vil følge historiene dine men ikke bare som en halvvåken zombie. Jeg vil kjenne at vi har en hverdag sammen.
Per smilte svakt.
Gammel tulling, mumlet han. Trodde aldri «ti minutter» kunne bli så mye…
På et år blir det mye, svarte Marit mykt.
Han trakk pusten.
Greit… la oss ha visning på lørdag. Nå går jeg.
Jeg følger deg ut, sa Marit.
Han rotet lenge med jakka, slet ut tiden.
Solveig, hvis jeg ringer sent…
Da tenker jeg at det er noe galt. Men jeg åpner ikke alltid. Jeg er også et menneske.
Han nikket, og det var kanskje respekt i det.
***
Lørdagen kom, og Solveig hadde klart å låne en gammel 8 mm-prosjektor gjennom bekjente. Stuen var omgjort til improvisert kinosal, med laken på veggen festet med tegnestifter.
Per satt nærmest. Han holdt esken som en skatt. Astrid klatret opp på fanget til Marit med en sliten kanin. Viktor sleit med kabler, men til slutt summet gammelmaskinen til live.
En svak rekke bilder lyste på veggen: Ung kvinne i bomullskjole Linda strålte, Per nybarbert med mørkt hår, barna små og runde.
Klippet viser juletrebord, mandariner, ansjos og lenker av smålamper. Kameraet panorerer til et håndskrevet skilt på døra: «Vårt hjem er alltid åpent. Også om natta. For oss selv».
Ordene stakk.
Per hulket stille.
Det var Linda selv, hvisket han. Hun mente det.
På filmen åpner Linda døra, vinker noen inn: «Kom inn da!» Lys, latter, småkaos. Klokka: «01:05». Underteksten på filmen: «Her er hjem. Åpne dører.»
Per tørket tårene, skuldrene ristet.
Astrid sovnet i Solveigs armer, varm og rolig.
Filmen viste Linda som tørket oppvask, Per kysset henne på kinnet, lille Viktor spinner rundt treet.
Dette var ikke bare uvane, tenkte jeg. Det var Pers desperate forsøk på å hente natten for å kjenne gleden igjen ikke for å trenge seg inn.
***
Da filmen tystnet, ble rommet dempet blått. Astrid kurret i søvne.
Per gned ansiktet.
Tilgi meg, hvisket han. Jeg mente å gjøre det… godt. Jeg føler meg ikke lenger alene her. Men la oss prøve å åpne dørene på dagtid.
Noen dager etter gikk Solveig til butikken. Hun la ikke bare havrekjeks i kurven, men også en sølvfarget termos svart fjelldekor. «Varmer i åtte timer», sto det. Hjemme pakket hun kjeks, termos og en ekstranøkkel på ring i eske.
På kortet skrev hun: «Per du er hjertelig velkommen hos oss, spesielt på dagtid. Termosen holder deg varm hele dagen. Nøkkelen så kan du komme når det passer. Men gi beskjed før du kommer. Vi er glad i deg. Hilsen Solveig, Viktor og Astrid».
Midt på dagen for første gang på lenge, ringte hun ham:
Hei Per! Kom til te hos oss i morgen tidlig! Bare før tolv.
Han lo, lettere nå.
Er dette offisielt? spurte han, smilende.
Det er starten på en ny tradisjon, sa Solveig. Uten natterand.
Neste dag troppet Per opp klokka ti, ringte på forhånd: «Nå er jeg på vei!». På døra pen skjorte og en bukett prestekrager.
Denne er til deg Solveig for tålmodigheten.
Og under armen en bamse med nattlue.
Og denne til Astrid en nattevakt, så bestefar ikke banker men forteller eventyr.
Nå smilte Solveig på ekte.
Kom inn! sa hun Teen er klar.
Sola kastet firkanter over bordet. Teen duftet, kjeksene knaste. Astrid omfavnet bamsen, Viktor pratet om jobben, Per om nattog og forvekslinger av natt og dag.
Dette var samme Per. Men tiden var endret. Morgen istedenfor natt. Planlagt, ikke påtrengende.
Da Astrid la seg den kvelden, sa hun:
Mamma, bestefar kom ikke i drømmen min i natt.
Hvordan var det? spurte Solveig.
Det gikk bra, svarte hun tenksomt. For han var jo her på ordentlig.
Solveig smilte i mørket.
Slik skal det være.
Klokka «01:15» den natta var huset stille. Ingen dørklokke. Solveig våknet ikke før hun var uthvilt av seg selv.
Hun hadde lært å snakke om grensene sine ikke med kjeft eller skam, men med ord. Og verden gikk ikke i grus. Svigerfar forsvant ikke ut av livet deres han bare sluttet å dukke opp midt på natten.
Og det var en liten seier for oss alle.
