Natasja kunne ikke fatte det som skjedde med henne. Mannen hennes, den eneste hun stolte på og som hun så på som sin støtte, sa plutselig: «Jeg elsker deg ikke». Sjokket var så overveldende at hun ble stående i en merkelig stilling mens han hastet rundt og pakket sakene sine. Dette var det siste hun trengte nå – bare kort tid etter at faren hennes hadde gått bort, og hun måtte ta vare på mammaen som hadde rukket å bli så grå, og søsteren som etter en alvorlig hodeskade var blitt ufør. Familien bodde i nabobyen. Sønnen hadde akkurat begynt i første klasse. I juni ble arbeidsplassen hennes lagt ned. Plutselig sto hun uten jobb – og nå uten mann. Natasja grep seg til hodet, satte seg ved kjøkkenbordet og gråt fortvilet. – Herre Gud, hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg leve? Oi, Aljosja! Jeg må jo hente ham på skolen! Hverdagspliktene tvang henne opp fra stolen. – Mamma, har du grått? – Nei, Aljosja, nei da. – Gråter du for bestefar? Mamma, jeg savner ham sånn! – Jeg også, vennen min. Men vi må være sterke. Bestefaren din var det alltid. Hos Gud har han det godt nå, ikke vær redd! Han fortjener å hvile, han hvilte aldri da han levde. – Hvor er pappa da? – Pappa? Han har sikkert reist på jobb igjen. Men hvordan er det på skolen? Man må jo leve. Han elsker meg ikke? Der får jeg ikke gjort noe. Man kan ikke tvinge noen til å elske. Hun hadde oversett noe i alt stresset. Mens Aljosja spiste middag og lekte med lekesoldatene sine, logget Natasja seg på den bærbare PC-en mannen hadde etterlatt. Hun hadde aldri gjort det før, men det var enkelt å komme inn på mailen – kun et klikk i venstre hjørne. Vova hadde ikke rukket å slette siste meldinger. Kjærligheten blomstret for fullt. Men hun var ikke elsket lenger. Ti år hadde hun vært hans «solstråle», etter åtte års kamp for å få barn ble hun også «vår mamma». Nå var alt forandret. Og til dette måtte hun venne seg. Aller først måtte hun finne seg jobb. Ingen brydde seg om hennes høyeste utdanning. Småpenger fra NAV som bidrag for arbeidsledigheten løste ingenting. Hva hadde skjedd, hvorfor hadde den ansvarlige, pliktoppfyllende mannen plutselig blitt en fremmed? Alt hun tenkte på fant bare ett svar: Han har vel mistet vettet. Huset de hadde bygget sammen stod halvferdig. Heldigvis var det tak over hodet, og det fantes et rom å bo i. – Kjære arbeid, hvor jeg trenger deg! – Natasja var klar til å bryte sammen, men hadde ikke tid. Hun måtte ha jobb! Jakten tok flere dager. Uten resultat! Førsteklassingen og det at hun nå var alene, gjorde mulighetene små. En kveld ringte fadderen Roman: – Natasja, han har ikke kommet tilbake altså? – Nei. – Vil du jobbe som lagerarbeider? – Tuller du? – Nei, skjønner jo at du sliter etter Vova. Jobben har pauser, så du kan hente gutten din eller ordne SFO. Lønn på 25 – lite, men bedre enn ingenting. Vi kommer med poteter, løk og kylling til dere i morgen. – Roman, jeg har jo høner hjemme. De gir egg og vi klarer oss! – Flott, ikke slakt dem. – Takk skal du ha. Hvordan går det med Galina? – Hun klarer seg. Hun er fantastisk. Slik var han alltid. Kona Galina hadde vært gjennom stor operasjon, fikk cellegift, og han klaget aldri, selv om alt hviler på ham. Med ham gikk det alltid bra. Natasja trakk pusten: De skulle nok klare seg. Takk Gud, Du svikter aldri, og takk for fadderen min. Jobben var grei og hun fant tid til å sitte for seg selv, gråte litt og tenke på hva som hadde skjedd. Dager, uker og måneder fløy. Etter et år merket Natasja at hun kunne spise, sove, le og glede seg sammen med sønnen. Smerten over mannens svik kom alltid tilbake når han kom for å hente Aljosja i helgene. Hun la ingen hindringer – deres forhold skulle ikke gjøre sønnen ulykkelig. Hun hadde lyst til å spørre hvorfor hun ikke holdt mål, selv om hun egentlig visste at svaret var «plutselig forelskelse i en annen». Hun husket et sitat fra en film: «Kjærligheten varer til første sving, etterpå begynner livet». For henne var kjærlighet og liv uadskillelig. Men for ham? Denne høsten var som en forlengelse av sommeren – varm, med grønne blader, barnerop i gaten og aster og krysantemer som overgikk hverandre i fargeprakten. Dagen da Natasja møtte blikket til Mikhail var ikke forskjellig fra andre – kanskje lyste solen litt klarere, kanskje musikken fra naboens vindu var litt høyere, eller kanskje tiden var inne for at to ensomme skulle møtes – slik skjebnen vil det. – Skal jeg hjelpe deg? Du kan jo ikke bære så mye alene? – Jeg er vant til det. – Det er synd når en så vakker kvinne har gjort det til vane å bære tunge løft. – Hjelper du alle vakre damer? Står du her og vokter? – Jepp, har voktet lenge, og endelig dukket skjønnheten opp. Umulig å ikke le – og de lo sammen, så man fikk tårer i øynene. – Mikhail – han rakte henne hånden, fortsatt med latter i blikket. – Natasja. – «Natasja, Natasja, en annens kone» – har du hørt den sangen? – Nei, men jeg er ikke noen kone. – Da har jeg virkelig flaks! Endelig møtte jeg drømmedamen – og hun er ledig. Har alle rundt gått fra forstanden eller blitt blinde? – Du har virkelig humor – det er bra. Men hvor seriøs er du? – Veldig. Natasja, vil du bli med på kino i kveld, prate og bli bedre kjent? – Kan dessverre ikke, må hente sønnen i SFO. – Kan ikke tro det – du har en sønn? Du er jo bare tjue! Hvilken SFO? – Jeg er 35. – Samme alder som meg! Så morsomt. Men du – ser virkelig yngre ut, det må jeg si. – Og nå? – Nå tenker jeg over det. Alle menn drømmer om å ha en sønn. Men du bare forteller at du er alene – hvor er guttens far? – Vil ikke snakke om det nå. – Skjønner. Ok, i helgen da? Kan dra på barnefilm sammen med sønnen. – I helgene møter han faren sin. – Natasja – jeg vil ikke presse deg. Men hvis du har noen timer ledig, ring meg gjerne. Her er visittkort, jeg er barnelege, hematolog. – Det er jo kjempeviktig jobb. – Og tar alt av tid, så jeg rekker aldri å «finne skjønnhetene». – Ok, Mikhail, jeg ringer, – sa Natasja, oppriktig og enkelt. – Jeg venter! For en vakker høst! Den var virkelig en gave. Myk sol som fikk bladene til å gløde, varme dager som åpnet alle byens parker, og den ømheten som sprengte gjennom all smerte og svingte dem inn i en høstdans under løvfall. Forsiktig nærmet de seg hverandre, og til sin egen overraskelse følte Natasja at hun virkelig begynte å bli glad i denne fantastiske mannen. Etter halvannen måned foreslo hun selv sjenerte «Skal vi ta en kopp te?» – Natasja, blir du sint? Jeg kommer ikke hjem til deg. Det som skjer nå er så viktig for meg, jeg må ta det på alvor selv. Stoler du på meg? De neste helgene reiste de til en naturpark der Mikhail hadde leid et hus, som et lite slott. Inne var det ryddig og koselig, men Natasja så bare Mikhails store brune øyne og forsvant inn i hans favn. Hun ante ikke at nettopp det, det aller innerste mellom mann og kvinne, kunne være så søtt. – Mikhail, hvor er jeg, hva skjer med meg? Det føles som jeg dør. Jeg elsker deg så fryktelig. Hvordan klarte jeg meg uten deg? – Du er så vakker! Og jeg er så lykkelig! Etter noen måneder var det stadig vanskeligere å skille lag. – Natasja, vil du gifte deg med meg? – Mikhail, jeg har jo skilsmisse ved månedsslutt. – Og så gifter du deg med meg! Ellers stikker noen av med min jente. – Men hun lar seg ikke ta, hun vet hvem hun elsker. Mikhail, la oss droppe bryllupsfesten – bare gift oss, og ta meg med til slottet der jeg for alltid har vært din. – Ok, kjære, du bestemmer. Roman og Galina var de eneste vitnene på rådhuset. Mamma og søster sendte begeistret telegram. Siden flyttet de inn i den tomannsleiligheten Mikhail hadde leid, og sammen pusset de opp, bygde et hjem. Spesielt nøye planla Mikhail rommet til Aljosja. De hadde møttes for lenge siden, men Aljosja – som så mamma og pappa som to halvdeler av et eple – knyttet seg motvillig til Mikhail. – Natasja, du må ikke bli redd – la oss sjekke blodet hos Aljosja. Han ser så blek ut. – Det er bare fordi det har vært så tungt for ham, Mikhail. Skilsmissen gikk hardt inn – han trodde aldri det skulle skje. Jeg har lest at skilsmisse er verre for barn enn døden til en av foreldrene. – Du har rett, kloke kvinne. Jeg gikk selv gjennom skilsmisse som barn, det føltes som verdens undergang. Men vi tar blodprøve, ok, lille venn? Neste dag kom Mikhail slukøret hjem. Natasja skjønte straks: Noe var galt. – Natasja, ikke bli redd – blodprøven har endringer. Intuisjonen sviktet ikke. Jeg tar han med meg på klinikken i morgen. Det føltes urettferdig. Som om hun måtte betale dyrt for sin egen lykke. Lymfekreft. Skremmende ord! Dermed begynte et nytt liv. Natasja tok permisjon uten lønn, hun kunne ikke forlate gutten i alt dette med sprøyter og prøver. Hun holdt ham i hånden og sa bare: «Hold ut, gutten min! Du er den sterkeste jeg vet om, alltid min beste venn! Vi har aldri vært fra hverandre, og alltid skal vi være sammen!» Når hun var helt utslitt, ba Mikhail henne sove, selv om det ikke alltid ble noe søvn, ofte bare stirret hun tomt i taket. Eksmannen ringte og krevde at hun skulle flytte ut av det halvferdige huset. – Jeg tar vare på gutten selv. Han får komme til meg i sitt eget hjem. – Du burde komme og besøke ham heller. – Kan ikke nå, drar på jobbreise. Mikhail strøk henne over skulderen: – Natasja, vi klarer oss. Ikke tenk på fortiden. – Det er sårt – jeg tjente jo gode penger og alt gikk inn i huset. Mikhail, skal jeg virkelig tenke på å bli kastet ut nå? – Ikke tenk på det. Tenk bare på Aljosja – gi ham all din kraft. Jeg ordner alt. Jeg har alltid drømt om familie – Gud vet det, han tar ikke dere fra meg! – Mikhail, hvordan er prøvene? – Vi gjør alt – dårlig nå. Natasja gråt stumt. Aljosja måtte ikke vite at det gikk dårlig. – Onkel Misha, hva er galt med blodet mitt? – Skjønner du, i blodet har vi røde og hvite båter. Dine slåss akkurat nå. – Hvem vinner, da? – Foreløpig de hvite. – Hva skjer videre? – Hjelp de røde. – Mamma, ta meg med bort – jeg er så sliten. – Natasja, jeg har tenkt det samme – la oss ta med Aljosja til slottet vårt. Det er fint vær, og han kan gå i skogen. Våren kom med blomstrende busker og trær. Sammen vandret de i skogen, var glade for hvert eneste blad og blomst, men noen ganger stivnet Aljosja i konsentrasjon. – Hva er det, gutten min – føler du deg dårlig? – Ikke forstyrr, mamma. Jeg har sjøslag! Ferien gikk fort. Sønnen forvandlet seg: friskere, rosere i kinnene. – Mamma, hvor er pappa? – På jobbreise, vennen. – Igjen? Ok da. Tilbake på klinikken ble det tatt nye prøver. Laboratorielederen kom selv: – Mikhail Leonidovitsj, hvor har du vært med sønnen din? – Her i naturparken, ikke langt unna. Hvorfor? Hva sier prøvene? – Alt ser bra ut. Han har fått remisjon – fin blodstatus! Mikhail løp jublende til rommet. – Aljosja, hva har du gjort? Du er bedre, vennen! Ikke gråt, Natasja. Han blir frisk. Hva gjorde du, gutten min? – Pappa, husker du båtene du fortalte om? Jeg vant sjøslag etter sjøslag, med de røde båtene!