Nina Steinsdatter, jeg skal ikke bo med sønnen din, så si det til ham sa Sigrun. Og hvem skal du bo med? Hvem trenger du med barnet? Jeg ser ingen kø med prinsesser på andre siden av hagen mumlet svigermoren.
Sigrun pakket datterens eiendeler. Det hun behøvde, la hun i en sliten ryggsekk kun det mest nødvendige. Resten kunne hun ordne senere.
Bevegelsene var rolige og metodiske hun plasserte Livs varme vinterjakke i sekken, tenkte . Deretter la hun ned de små skoene en ekstra.
Hun gråt ikke lenger, hun tenkte ikke på å miste håpet den søvnløse natten hadde gitt henne nok tid til å ta en beslutning: hun og Kjell måtte skilles.
Hun hørte ham komme hjem. Han kikket inn på soverommet, og da han ikke fant henne der, brøt han opp døren til barnerommet. Sigrun latet som om hun sov.
Om morgenen, da Kjell skulle på jobb, stod han foran Livs rom. Han stanset, nølte, men turte ikke gå inn han utsatte samtalen med kona til kvelden.
Ingen samtale ville finne sted, for Sigrun ville om en halv time ha tatt en drosje og tatt med toåringen Liv til foreldrene sine.
Etter gårsdagens hendelser ville hun verken snakke med eller se Kjell igjen.
Hun var vant til at han kom under flue hver fredag, men i går var det onsdag. Videre hadde hun om morgenen bedt Kjell om å komme hjem tidligere og sitte med Liv mens hun møtte en venninne Vilde hadde lovet å finne en fjernarbeidsjobb til henne.
Hun nølte med å overlate Liv til ham i den tilstanden, og ringte til Vilde for å flytte møtet. Kjell likte ikke det:
Hvem ringer du? Hvilket møte er du i ferd med å avtale? brøt han ut mot Sigrun.
Jeg snakker med Vilde. Vi har avtalt å møtes, men jeg kan ikke la deg være alene med Liv.
Hvorfor ikke?
Se deg i speilet hvem ser du? Gå og sov videre du har jobb i morgen, sa Sigrun og gikk mot kjøkkenet.
Stopp! ropte Kjell og grep henne i hånd. Hva er så ille med at jeg er sliten? Det er bare fredag, Vitsk har bursdag. Du tror du er en prinsesse! Jeg bestemmer selv når jeg kommer hjem. Forstått?
Sigrun prøvde å frigjøre hånden:
Slipp meg! Det gjør vondt! Du har blitt gal!
Hun rykket i armen, Kjell vaklet og nesten falt.
Å, sånn er du! hylte han, og knyttet straks neven mot hennes kinn.
Sigrun famlet etter ansiktet. Kjell, som tydeligvis ikke forventet sin egen brutalitet, slapp taket og prøvde å si noe. Hun vendte seg bort og gikk mot datteren.
Du tror du er en prinsesse! ropte han igjen og stormet ut av leiligheten.
Svigermoren hadde kalt Sigrun en prinsesse. Den unge kvinnen likte ikke Nina Steinsdatter fra første stund.
Enogtyve år, og hun sitter fortsatt fast hos foreldrene. Jeg studerer! Da jeg var i hennes alder, hadde jeg allerede ett barn og et annet på vei.
Mann, hus, hage, gårdsarbeid! Og hun studerer! Prinsesse! Du kommer til å slite, Kjell. Jeg ville ha valgt en enklere kvinne!
Sigruns foreldre var heller ikke begeistret for svigersønnen.
Sigrun, hvor er du på vei? Kjell er ikke den siste mannen på jorden! Har du forelsket deg? Så møt ham, dere kan bo sammen, men du vet at jeg er imot det.
Ikke slå deg ned med en gang! Tenk deg: er du klar for å dele livet ditt med ham? Se på familien hans først. Så ta en beslutning.
Det var Sigrun som ga seg selv svaret. Etter seks måneder innså hun at valget hun hadde tatt, ikke var riktig. Hun kunne ha gått. Men først var det pinlig å innrømme at foreldrene hadde rett. Dessuten hadde hun håp igjen.
Livs ankomst endret ikke Kjell. Han fortsatte å mene at alle huslige plikter og omsorg for barnet var konas ansvar.
Syken til Liv, hennes tannfrembrudd og andre problemer, ble aldri en unnskyldning for ham når middagen ikke var klar eller leiligheten rotete.
Du klarer ikke én barn! Hvordan får de andre kvinner alt gjort? Du legger deg for å sove når jeg drar på jobb!
Det er umulig å finne tid til å gå i butikken og lage middag på en dag, sa han til Sigrun.
Liv får tenner, hun blir vrien, og jeg kan ikke lage mat med henne i armene. Jeg bestilte levering. Kan du koke pølse i dag? Eller pass på Liv, så lager jeg middag.
Ingen rosa briller var igjen. Sigrun tenkte stadig mer på at moren hadde rett da hun advarte henne mot å gifte seg hastig og å undersøke Kjells familie nærmere.
Flere ganger hadde hun nesten løpt fra ham, men Kjell lovet å endre seg, og hun trodde på ham.
Likevel, etter gårsdagens slag, da han første gang rakte hånden mot henne, skjønte Sigrun at hun ikke kunne tåle mer.
Det var pinlig foran foreldrene, men hun ville ikke leve med en mann som ikke skammet seg for å slå en kvinne. Hun ville heller ikke at Liv skulle vokse opp under slike forhold.
Moren så fra vinduet da en drosje stoppet foran huset, og datteren steg ut med Liv i armene.
Kåre, se, Sigrun er kommet med pakkene. Hjelp meg å bære sekken, sa hun til mannen.
Da Sigrun gikk inn i leiligheten og tok av de mørke brillene, oppdaget foreldrene: venstre øye var hovent, med en stor blåmerke under.
Er det Kjell?! overrasket moren.
Sigrun nikket.
Jeg ordner dette med ham nå, ropte faren mot døren.
Pappa, nei, la ham være, avbrøt datteren. Jeg vil straffe ham på min måte. Men hjelp meg med å hente Livs seng og eiendeler fra leiligheten hans.
Faren og onkelen Sigruns eldre bror kjørte for å hente sakene, og faren tok henne til skadestua.
Hvis dere vil anmelde Kjell, hjelper ikke legeerklæringen; dere må til rettsmedisinsk institutt, forklarte onkelen.
Vi drar i morgen, sier faren, og avtaler time.
Kjell kom hjem fra jobb med en bukett til kona og en lekebil til datteren. Men huset var tomt. Det var ingen eiendeler, ingen seng for Liv.
Han prøvde å ringe Sigrun, men telefonen var av. Så ringte han svigermoren. Hun svarte:
Ja, Sigrun og Liv er hos oss. Ikke kom her, farens knyttneve er fortsatt øm. Sigrun vil selv levere skilsmissepapirene.
Kjell fortsatte å prøve å nå kona. Han ventet ved svigerforeldrenes dør, men hun svarte ikke på anropene. Når hun gikk ut for å lufte Liv, holdt hun seg kun i hagen.
En uke senere mottok Kjell papirer om skilsmisse. Da brøt en ny kamp ut: svigermoren, Nina Steinsdatter, kom til porten.
Mamma, jeg vil ikke snakke med deg, sa Sigrun.
Jeg tror vi må snakke, så får vi klarhet, svarte moren. La oss ikke invitere henne inn, Liv sover. Vi snakker ute i hagen.
Skal du egentlig gå til skilsmisse? spurte svigermoren. Hvis du ikke liker det, skriv inn papiret med en gang.
Kjell har slått meg, sa Sigrun.
Da har du gjort ham! En mann som kommer hjem under flue, ikke la ham gå i deg, vent til han sovner.
Du har gravd i forholdet, så du får en knyttneve. Så skal du gå fra ham? La barnet bli foreldreløst?
Nina Steinsdatter, jeg skal ikke bo med din sønn, så si det til ham, gjentok Sigrun.
Hvem skal du bo med? Hvem trenger du med barnet? Jeg ser ingen kø med prinsesser bak gjerdet, mumlet svigermoren.
Jeg klarer meg selv.
Da får du ikke Kjells leilighet, og ikke forvente underholdsbidrag, smilte svigermoren.
Leiligheten trenger jeg ikke. Jeg vil ha underholdsbidrag, og retten vil være på min side.
Det ble gjort: de ble umiddelbart skilt, og dommen om kroppsskade spilte inn. Underholdsbidrag ble fastsatt til fire tusen kroner i måneden, i tillegg til en sum på fire tusen kroner for Sigruns levekostnader, helt til Liv ble tre år gammel.
Fem år gikk. Første september sto en seremoniel oppvisning foran skolen: bråkete grupper av videregåendeelever og førsteklassingene med store blomster. Besteforeldrene og moren kom for å ta farvel med Livs første skoledag.
Kommer pappa? spurte jenta, vendt til moren.
Han vil helt sikkert komme. Han har ringt og sagt at han er på vei, svarte Sigrun. Der er han!
Sigrun vinket til den høye mannen som prøvde å finne dem i den fargerike mengden.
Det var ikke Kjell. For tre år siden hadde hun giftet seg med Aleksander en kollega. Nå ventet de på et nytt barn.
Kjell var fortsatt alene. Flere jenter hadde likt ham, og han hadde likt dem, men så snart forholdet ble seriøst, fikk han vite hvorfor den første kona hadde gått.
Den lille bygda var tettbundet, alle kjente alle. Kjell hadde fått kallenavnet «sofakampen» blant innbyggerne.
Kanskje en dag vil en kvinne se forbi dette, men enn så lenge har loven sin egen bølge som kommer tilbake til dem som tror den ikke finnes
Hva tenker du om dette? Del dine tanker i kommentarfeltet. Gi en tommel opp hvis historien rørte deg.
