Ingrid, ta henne! Jeg orker ikke mer! Jeg får frysninger bare av å ta i henne!
Lise skalv på hendene. Den lille jenta på fanget hennes skrek så man skulle tro veggene ville falle. Ingrid løftet niesen forsiktig opp og nikket alvorlig.
Greit. Men nå er det ditt valg. Du kommer ikke løpende med klager senere?
Nei, hvilke klager?! Bare ta henne, jeg vil ikke ha henne!
Det var bare en måned siden denne krabaten kom til verden. Fra begynnelsen hadde det vært noe merkelig med Lise under svangerskapet. Ingrid trodde det bare var svingende humør på grunn av hormonene sent i svangerskapet. Søsteren hadde vært enke i over syv år. De voksne barna hadde flyttet ut for lengst. En spontan sydentur, et uventet eventyr og så overraskende graviditet. Lise hadde aldri vært typen til å kaste seg ut i det ukjente. Først ble det sett på som en gledelig overraskelse, men etter hvert la Ingrid merke til at søsteren vekslet mellom å kjøpe babytøy i full fart og å ikke åpne munnen på ukesvis, som om hun skjulte seg bak en mur.
Rett før fødselen trakk Lise seg helt unna familie. Hun ringte verken mor, søster eller barna. Ingrid ble bekymret, og fant søsteren på fødeavdelingen, klar for å skrive under på papirene for å gi fra seg barnet.
Lise, hva er det du holder på med? Hvorfor gjør du dette?
Jeg vet ikke engang. Jeg føler ingenting. Hun er fremmed.
Hva mener du med fremmed?! Det er jo ditt eget barn!
Ikke mitt, ikke nå lenger! svarte Lise og vendte seg mot veggen.
Ingrid trommet sammen det tunge skyts: hun hentet moren deres. Lise gikk til slutt med på å ta med seg barnet hjem. Moren insisterte på at de skulle bo sammen, for å hjelpe til litt i starten, sa hun. I virkeligheten holdt familien et nøye øye med Lise. Hun stelte babyen på autopilot hun ble ikke værende i rommet lengre med datteren enn det som absolutt måtte til. Det var mormor som ga jenta et navn, tanten som bar henne rundt.
Lise, jeg tar henne. Jeg skal oppdra henne, men etter en stund hvem tror du hun kommer til å kalle for mamma?
Det bryr meg ikke. Bare det ikke er meg.
En uke senere var papirarbeidet i orden, og Ingrid ble niesen sin lovlige verge. Lise pakket kofferten og flyttet til en annen by.
Lille Åse vokste opp med fart og latter. Hun gikk tidlig, snakket tidlig og kalte Ingrid for mamma.
Tolv år fløy forbi.
Mamma! Tre sekser på prøven, og i morgen skal vi på kino med klassen!
Det klang lyst gjennom leiligheten.
Er det henne?
Ja, det er Lise. Jeg ber deg
Hei! Jeg heter Åse, hvem er du?
I døråpningen til kjøkkenet stod det en høy, storøyd jente og så forvirret fra damen ved bordet til mammaen sin, som stod kritthvit ved vinduet.
Jeg Lise. Jeg er moren din, Åse.
Jeg ba deg! Ingrid sendte søsteren et indignert blikk før hun skjøv seg bort til datteren. Åse! Jeg forklarer alt!
Det er ikke nødvendig, mamma. La oss høre. Så du sier du er moren min. Så?
Jeg er kommet hit for å hente deg. Jeg vil at du skal bo med meg.
Hvorfor det?
Du er jo datteren min.
Nei, det er jeg ikke. Jeg har bare én mamma hun der og det holder. Og deg håper jeg dette er første og siste gang jeg ser. Åse snudde på hælen og forsvant ut av rommet.
Ingrid satte seg tungt på stolen.
Så, hva oppnådde du med dette?
Foreløpig ingenting. Men jeg får viljen min, bare vent. Om jeg må, så går jeg til retten.
Hvorfor? Du ville jo ikke ha henne, du forlot henne uten at noen forstod hvorfor! Og nå, etter alle disse årene, forventer du at hun skal springe rett i armene dine? Sorry, Lise, nå syns jeg du skal reise til mamma, så snakker vi senere. Jeg må til datteren min.
Til niesen din! Lise reiste seg bestemt.
Ingrid sukket bare. Idet døra lukket seg, gikk hun bort til Åse.
Lille venn
Mamma, vent. Før du forklarer noe som helst, må jeg si noe. Jeg vet alt. Husker du at vi ryddet hos mormor i fjor? Jeg fant papirene om verge. Først ble jeg kjempesint for at dere ikke sa noe, så ville jeg treffe henne for å spørre hvorfor?. Men så skjønte jeg at jeg ikke trengte det. Du er mammaen min og jeg vil ikke ha noen annen!
Åse, jenta mi! Jeg gir deg aldri fra meg.
Jeg gir ikke fra meg meg selv heller, lo Åse. Husker du kompisen min Jakob? Ring moren hans, hun er advokat. Spesialist på familierett.
Du verden, unge dame, ikke bli voksen for fort nå. Bestemt, har du alltid vært! Men fortsatt er det jeg som er sjefen her og mamma, bare så det er sagt! lo Ingrid og klemte henne hardt. Joda, vi ringer det ordner seg.
Resten av prosessen var en salig nerveprøve og papirkaos, men dommeren lot alt bli som før. Åses ønske ble hørt hun ville hverken bo eller anerkjenne sin biologiske mor.
Søstrene sto utenfor tinghuset.
For en lettelse. Nå er dette marerittet endelig over, sa Ingrid med et tungt sukk. Hva gjør du nå?
Jeg drar, Ingrid. Skal ikke blande meg mer. Men jeg vil hjelpe. Kontoen til Åse er åpen, papirene er hos mamma jeg har ordnet alt.
Hvorfor alt dette, Lise? Og hvorfor reiste du fra henne da?
Det var aldri noe romantisk sydeneventyr, Ingrid. Ingenting sånt. Bare en mørk park og en sen kveld.
Ingrid gispet.
Og så holdt du munn? I alle disse årene?
Det var ikke noe å gjøre med det. Så jeg sa ingen ting. Jeg skjønte det ikke engang først trodde det var overgangsalderen. Da jeg skjønte det, var det for sent. Ikke fortell Åse. Hun trenger ikke vite. Det er mitt liv, ikke hennes. Kanskje hun tilgir meg en dag.
De stod stille, og så bort der Åse stod med bestemoren.
Noen ganger snur det aller verste om til det vakreste, sa Lise og tørket tårene. Hun smilte for første gang på mange år og Ingrid så på henne og smilte tilbake.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
