Ingrid, ta henne! Jeg klarer ikke mer! Det er ekkelt bare å ta i henne!
Lise skalv. Barnet hun holdt var oppslukt av gråt.
Ingrid løftet niesen sin opp og nikket stille.
Greit. Men det er ditt valg, ingen klager etterpå?
Nei, hva skal jeg klage på?! Ta henne, jeg vil ikke ha henne!
Den lille hadde ikke vært i verden mer enn en måned. Allerede tidlig i svangerskapet merket Ingrid noe rart med Lise. Ingrid trodde humørsvingningene var normale for sluttfasen av svangerskapet. Søsteren hadde vært enke i over syv år. De eldste barna var voksne og hadde flyttet hjemmefra. En tur til Skagen, en kort sommerflørt og et uventet svangerskap overrasket hele familien. Lise hadde aldri vært impulsiv av seg. I begynnelsen virket det som den kommende babyen skulle bli en glede for henne. Etterhvert begynte Ingrid å merke at søsteren enten ivrig kjøpte barneutstyr og vogn, eller isolerte seg fullstendig, kunne gå uker uten en lyd som om hun hadde gjemt seg bak en mur.
Rett før fødselen kuttet Lise plutselig all kontakt: Hun ringte verken mor, søster eller barna. Ingrid ble urolig og fant søsteren på fødeavdelingen, klar til å skrive fra seg barnet.
Lise, hva skjer? Hvorfor?
Jeg vet ikke selv. Jeg føler ingenting. Hun er fremmed for meg.
Fremmed? Du tuller! Det er barnet ditt!
Hun blir ikke mitt! Lise snudde seg mot veggen.
Ingrid grep til «tung skyts» og hentet moren deres. Etter mye om og men gikk Lise med på å ta med babyen hjem. Moren insisterte på at Lise og barnet skulle bo hos henne den første tiden «for å hjelpe til», men alle holdt et øye med Lise. Hun stelte jenta mekanisk, og hun var aldri sammen med henne lenger enn nødvendig. Navnet fikk hun av bestemoren, mens det var tanten som trillet henne rundt.
Lise, jeg tar henne. Jeg skal oppdra henne, men om en stund hvem kommer hun til å kalle mamma da?
Jeg bryr meg ikke. Bare det ikke blir meg.
En uke senere var papirene underskrevet og Ingrid ble den offisielle verge for niesen sin. Lise dro til en annen by.
Lille Åsne vokste opp og var full av liv og latter. Hun begynte å gå tidlig og snakket i vei. Ingrid var for henne mamma.
Tolv år gikk.
Mamma, i dag fikk jeg tre seksere, og i morgen skal vi på kino med klassen, ropte Åsne muntert over leiligheten.
Er det henne?
Ja, det er Lise. Vær så snill
Hei! Jeg heter Åsne, hvem er du?
I døråpningen til kjøkkenet sto en høy, storøyd jente og så vekselsvis på damen ved bordet og på sin bleke mamma ved vinduet.
Jeg jeg heter Lise. Jeg er moren din, Åsne.
Jeg ba deg! Ingrid stirret surt på søsteren og gikk mot datteren. Åsne! Jeg skal forklare alt!
Ikke gjør det, mamma. La henne snakke. Så, du sier du er moren min. Og?
Jeg kom for å hente deg. Jeg vil du skal bo hos meg.
Hvorfor det?
Du er datteren min.
Nei, ikke din. Jeg har bare én mamma, det er hun som står her. Jeg trenger ingen annen! Og deg ser jeg helst aldri igjen. Åsne snudde på hælen og gikk ut av kjøkkenet.
Ingrid sank ned på stolen, utmattet.
Hva fikk du ut av dette?
Ingenting ennå. Men jeg gir meg ikke. Om så jeg må gå rettens vei!
Hva vil du med dette? Det var du som ville gi henne bort, som ikke orket å ha henne. Ingen forsto hva du holdt på med, og nå etter alle disse årene vil du plutselig ha henne tilbake? Unnskyld meg, Lise, reis til mamma nå, så får vi snakke etterpå. Jeg må til datteren min.
Til niesen din! Lise reiste seg.
Ingrid sukket bare, lukket døra og gikk inn til Åsne.
Åsnejenta mi …
Vent, mamma. Før du begynner å forklare, må jeg si én ting. Jeg vet alt. Husker du i fjor, da vi ryddet hos bestemor? Jeg fant vergedokumentene. Først var jeg utrolig sint for at dere aldri hadde fortalt meg noe, så ville jeg møte henne for å spørre: hvorfor? Men etterhvert skjønte jeg at jeg ikke trengte det. Det er deg som er mammaen min! Andre trenger jeg ikke!
Åsne, jenta mi! Jeg gir deg aldri fra meg.
Det gjør jeg heller ikke lo Åsne. Husker du klassekameraten min, Kjetil? Ring mammaen hans, hun er advokat, spesialist på familiesaker.
Jaja, nå må du ikke bli voksen for fort, vennen min. Du ordner visst opp i alt. Men jeg er fortsatt mammaen, det må du huske. Ingrid lo og klemte jenta tett. Klart vi skal ringe. Vi ordner dette.
Det ble en tøff tid, mye nerver, møter og rettssaker, men dommeren lot alt forbli som det var. Åsnes mening veide tungt, hun nektet bestemt å bo med den biologiske moren.
Søstrene sto utenfor tingretten.
Nå er det endelig over. Ingrid sukket lettet ut. Hva vil du gjøre nå?
Jeg reiser bort, Ingrid. Jeg skal ikke blande meg mer, men jeg gir ikke opp å hjelpe. Det er satt inn penger til Åsne, papirene har mor, og jeg har gitt beskjed.
Hvorfor alt dette, Lise? Hvorfor ville du ikke ha henne fra starten?
Det var ingen sommerflørt, Ingrid. Ingenting var slik. Det var en mørk park en sein kveld.
Ingrid mistet helt pusten.
Og du snakket aldri om det? Alle disse årene, du bar det alene?
Jeg kunne ikke endre noe uansett. Så jeg tidde. Jeg skjønte ikke med en gang at jeg var gravid, trodde det var begynnende overgangsalder. Da jeg skjønte sannheten, var det for sent. Ikke si noe til Åsne hun trenger aldri å vite. Det er ikke hennes liv, det er mitt å bære. Kanskje tilgir hun meg en dag.
Ingrid omfavnet søsteren, og begge så bort til der Åsne sto sammen med bestemor.
Noen ganger kan det styggeste skjule noe vakkert, sa Lise med tårer i øynene. For første gang på mange år så Ingrid et lite smil på søsterens ansikt.
