– Når var sist gang du så deg selv i speilet? – spurte mannen. Kona overrasket med sitt svar Alexei nøt morgenkaffen mens han med et halvt øye fulgte med på Marina. Håret var samlet i en barneaktig strikk – med små tegneseriekatter på. Men Kaja i naboleiligheten var alltid så frisk og fargerik. Med den særegne duften av dyre parfymer, som hang igjen i heisen lenge etter at hun hadde gått ut. – Vet du, – Alexei la fra seg mobilen, – noen ganger føles det som om vi lever mer som naboer enn ektefolk. Marina stoppet opp, kluten stivnet i hånden. – Hva mener du? – Ingenting spesielt. Bare… Når så du sist på deg selv i speilet? Da så hun på ham. Nøye. Og Alexei skjønte at dette gikk ikke helt etter planen. – Når så du sist på meg da? – svarte Marina lavt. Pausen ble pinlig. – Marina, ikke overdriv. Jeg sier bare: En kvinne burde alltid se fantastisk ut. Det er jo bare vanlig. Se på Kaja, hun er jo like gammel som deg. – Åja, – sa Marina, sukkende. – Kaja. Noe i stemmen hennes gjorde Alexei urolig. Det var som om hun plutselig forstod noe viktig. – Alexei, – sa hun etter en pause, – la oss gjøre det sånn. Jeg flytter hjem til mamma en periode. Må tenke over ordene dine. – Greit det. Vi tar en pause – tenker litt hver for oss. Men det er ikke sånn at jeg kaster deg ut! – Vet du, – Marina hengte kluten forsiktig på kroken – kanskje jeg faktisk bør se meg selv i speilet. Og så begynte hun å pakke kofferten. Alexei satt igjen på kjøkkenet og tenkte: “Dette var jo akkurat det jeg ville”. Men han følte seg ikke glad. Bare tom. Alexei levde som på ferie i tre dager. Rolig kaffe om morgenen, gjør hva han vil om kvelden. Ingen såpeserier om kjærlighet og forræderi. Frihet, tenkte han. Ekte mannsfrihet. En kveld traff Alexei Kaja utenfor oppgangen. Hun bar poser fra Meny, på høye hæler, i en kjole som satt perfekt. – Alexei! – sa hun med et smil. – Hvordan går det? Lenge siden jeg har sett Marina. – Hun er hos mamma og slapper av, – løy han lett. – Åh, – Kaja nikket. – Vet du, noen ganger trenger kvinner en pause. Fra hverdagen, fra rutinen. Hun sa det som om hun aldri hadde kjent rutine. Som om leiligheten var selvrensende, og middagen kom av seg selv. – Kaja, kanskje vi kunne tatt en kaffe en dag? – kom det fra Alexei. – Bare som gode naboer. – Hvorfor ikke, – svarte hun. – I morgen kveld? Hele natten planla Alexei den kommende dagen. Hvilken skjorte? Jeans eller bukse? Parfyme – ikke for mye. Neste morgen ringte telefonen. – Alexei? – stemmen var fremmed. – Det er Synnøve, moren til Marina. Hjertet hoppet. – Ja, jeg hører. – Marina ba meg si fra: Hun henter tingene sine lørdag, mens du ikke er hjemme. Nøklene leverer hun til vaktmesteren. – Men vent nå, skal hun hente alle tingene sine? – Hva trodde du? – stemmen til svigermoren var skarp. – Min datter har ikke tenkt å vente hele livet på at du skal bestemme deg for om du vil ha henne. – Synnøve, jeg har jo ikke sagt noe slikt. – Du sa mer enn nok. Farvel, Alexei. Hun la på. Alexei ble sittende på kjøkkenet, stirrende på telefonen. Hva skjedde? Han hadde jo ikke bedt om skilsmisse! Bare en pause. Litt tid til å tenke. Men de hadde visst allerede bestemt alt for ham! Kaffen neste kveld med Kaja ble underlig. Hun var hyggelig, fortalte interessant om jobben i banken, lo av vitsene hans. Men da han prøvde å ta henne i hånden, trakk hun seg rolig unna. – Alexei, du skjønner – jeg kan ikke. Du er jo gift. – Men vi bor jo hver for oss, akkurat nå. – Akkurat nå. Hva med i morgen? – Kaja så ham rett inn i øynene. Alexei fulgte henne til oppgangen og gikk opp til seg selv. Leiligheten møtte ham med stillhet og lukten av singelliv. Lørdag. Alexei gikk ut av huset tidlig – han ville ikke ha scener, forklaringer, tårer. Marina skulle få hente tingene i fred. Men klokka tre på ettermiddagen holdt han ikke ut lenger. Hva hadde hun tatt? Alt? Eller bare det viktigste? Og hvordan så hun ut nå? Klokken fire ga han opp og dro hjem. Utenfor sto en bil fra deres egen by. Bak rattet – en ukjent mann på førti, kjekk, med god jakke. Han hjalp noen å laste inn esker. Alexei satte seg på en benk og ventet. Ti minutter senere kom en kvinne ut av oppgangen, i blå kjole. Mørkt hår, samlet med en vakker spenne, og lett sminke som fremhevet øynene hennes. Alexei stirret – kunne ikke tro det. Det var Marina. Hans Marina. Men helt annerledes. Hun bar den siste vesken, og mannen var med en gang på plass, hjalp henne varsomt inn i bilen, som om hun var av krystall. Nå klarte ikke Alexei mer. Han reiste seg og gikk bort til bilen. – Marina! Hun snudde seg. Ansiktet var rolig og vakkert. Ingen slitenhet – bare en slags styrke. – Hei, Alexei. – Det er… deg? Mannen bak rattet strammet seg, men Marina la hånden rolig på armen hans – som om alt var greit. – Ja, det er meg. Det er bare du som ikke har sett meg på lenge. – Marina, vent litt. Vi kan vel prate? – Om hva? – stemmen hennes var undrende – ingen harme. – Du sa jo selv: En kvinne må se fantastisk ut. Så jeg tok det til meg. – Men, jeg mente jo ikke sånn! – Alexei kjente panikken. – Hva mente du da, Alexei? – Marina la hodet lett på skakke. – Du ville ha en vakker kona, men kun for deg. En spennende kvinne, men bare hjemme. At jeg skulle elske meg selv, men ikke nok til å gå fra min mann som ikke ser meg? Han sto og lyttet, og med hvert ord kjente han en endring inni seg. – Du vet, – fortsatte hun mykt, – jeg har skjønt: Jeg sluttet å ta vare på meg selv. Ikke fordi jeg ble lat; men fordi jeg var blitt usynlig. I mitt eget hjem, mitt eget liv. – Jeg mente ikke… – Jo. Du ville ha en usynlig kone som gjør alt, men ikke forstyrrer. Og hvis hun kjeder, kan man skifte til en sprekere utgave. Mannen i bilen sa noe stille til Marina. Hun nikket. – Vi må dra, – sa hun til Alexei. – Vladimir venter. – Vladimir? – Alexei var tørr i munnen. – Hvem er han? – En som virkelig SER meg, – svarte Marina. – Vi møttes på treningssenteret. Mamma bor rett ved et. Kan du tenke deg – først i en alder av førtito begynte jeg å trene! – Marina, ikke gjør dette. La oss prøve på nytt. Jeg innser, jeg var en idiot. – Alexei, – hun så ham inn i øynene, – husker du sist du sa jeg var fin? Han sa ingenting. Han husket ikke. – Eller når du sist spurte hvordan jeg hadde det? Nå visste Alexei han hadde tapt. Ikke til Vladimir. Ikke til skjebnen. Bare til seg selv. Vladimir startet bilen. – Alexei, jeg er ikke sint på deg. Du har faktisk hjulpet meg å forstå én ting: Hvis ikke jeg ser meg selv, vil ingen andre gjøre det. Bilen dro av gårde. Alexei sto utenfor og så livet sitt forsvinne. Ikke kona – livet. Femten år, som han hadde kalt rutine, men som egentlig var lykke. Han hadde bare ikke visst det. Halvannet år senere møtte Alexei Marina tilfeldig på et kjøpesenter. Hun sto og valgte kaffebønner, leste etikettene grundig. Ved siden av henne stod en jente på omtrent tjue. – Ta denne, – sa hun. – Pappa sier arabica er bedre enn robusta. – Marina? – Alexei gikk bort. Marina snudde seg og smilte – lett, uanstrengt. – Hei, Alexei. Dette er Nadja, Vladimirs datter. Nadja, dette er Alexei, min eksmann. Nadja nikket høflig. Sjarmerende jente, student antakelig. Så på Alexei med nysgjerrighet, uten motvilje. – Hvordan går det? – spurte han. – Fint. Og du? – Helt greit. Pausen ble pinlig. Hva sier man til en eks-kone som har blitt så annerledes? De sto mellom hyllene med kaffe. Alexei så på henne. Solbrun, løs bluse, ny frisyre. Lykkelig. Ja, lykkelig. – Og du da? – spurte hun. – Din kjærlighet? – Ingenting spesielt, – sukket han. Marina så ham rett inn i øynene. – Vet du, Alexei, du leter etter en kvinne som er like vakker som Kaja, men like føyelig som jeg var. Smart, men ikke smart nok til å se at du flørter med andre. Nadja fulgte samtalen med store øyne. – Den kvinnen finnes ikke, – sa Marina rolig. – Marina, skal vi gå? – avbrøt Nadja. – Pappa venter i bilen. – Ja, selvsagt. – Marina tok kaffeposen. – Lykke til, Alexei. De gikk, og Alexei ble stående blant hyllene. Han tenkte at Marina har rett. Han lette etter en kvinne som ikke finnes. Senere samme kveld satte Alexei seg på kjøkkenet med en kopp te. Han tenkte på Marina, på hvem hun var blitt. At av og til er tap eneste måte å skjønne verdien av det man hadde. Kanskje jakten ikke handler om å finne en behagelig kone. Kanskje lykken handler om å lære seg å virkelig se kvinnen du har ved din side.

Author Fame LovingViews 9

Når så du deg sist i speilet? spurte jeg, og fikk et svar jeg ikke hadde ventet.

Jeg, Andreas, satt ved kjøkkenbordet, drakk morgenkaffen mens jeg så på Ingrid. Håret hennes var oppsatt med en liten barneaktig strikk, med tegneseriekatter på. Så annerledes enn Lise fra leiligheten ovenfor hun luktet alltid eksklusive parfymer, hadde alltid friskt smil og noe elegant med seg, selv etter hun gikk ut av heisen.

Du vet sa jeg og la vekk mobilen noen ganger føles det som vi lever som… ja, som naboer.

Ingrid stoppet opp, vaskekluten frøs i hånden hennes.

Hvorfor sier du det?

Nei, ikke noe spesielt. Bare… når så du deg sist i speilet?

Nå så hun på meg. Ordentlig. Jeg kjente at noe gikk galt allerede der.

Og når så du sist på meg? hvisket hun.

Stille. Klein stemning.

Ingrid, ikke lag drama. Jeg mener bare damer bør alltid se smashing ut. Det er jo basic! Se på Lise. Hun er jo på samme alder som deg.

Å, Lise… sa Ingrid sakte, og tonen hennes gjorde meg litt urolig. Noe i stemmen hennes avslørte at hun skjønte noe viktig.

Andreas sa hun etter en pause jeg tror jeg drar hjem til mamma noen dager og tenker litt på det du sa.

Greit, vi kan ta litt tid hver for oss. Bare så du vet, jeg kaster deg ikke ut!

Kanskje jeg virkelig trenger å se meg selv i speilet, sa hun rolig og hengte vaskekluten pent opp.

Så begynte hun å pakke kofferten.

Jeg ble sittende ved kjøkkenbordet og tenke: «Faen, er det egentlig dette jeg har gått og ønsket?» Men nå føltes det tomt, ikke frigjørende som jeg hadde håpet.

De neste tre dagene levde jeg som en ferie. Kaffe om morgenen uten stress, middag som jeg ville, ingen som ville se romantiske serier om svik og kjærlighet.

Frihet, ikke sant? Den etterlengtede mannsfriheten.

På kvelden møtte jeg Lise utenfor inngangen. Hun kom med poser fra Meny, i en kjole som satt perfekt, høye hæler som om det var fest.

Andreas! smilte hun. Hvordan har du det? Har ikke sett Ingrid på lenge.

Hun er hos mora si nå. Slapper av litt, løy jeg.

Å ja. Lise nikket medfølende. Vet du, noen ganger trenger vi damer en liten pause. Fra rutinen, hverdagen.

Hun sa det som om hun aldri rørte en vaskeklut eller lagde middag selv.

Du, Lise… kanskje vi tar en kaffe sammen en dag? Som naboer, liksom.

Det kan vi vel, hun smilte. I morgen kveld?

Hele natten lå jeg og planla dagen. Skjorte? Bukse eller jeans? Etterbarberingsvann ikke for mye.

Neste morgen ringte telefonen.

Andreas? fremmed stemme. Dette er Kjersti, Ingrids mor.

Jeg fikk hjerteklapp.

Ja, hei.

Ingrid ba meg si fra: hun kommer og henter tingene sine på lørdag når du ikke er hjemme. Nøklene legger hun igjen hos vaktmesteren.

Vent litt, hva mener du henter tingene?

Hva trodde du? stemmen hennes ble kald. Min datter venter ikke evig på at du skal bestemme deg om hun betyr noe for deg.

Kjersti, jeg har da ikke sagt noe så drøyt.

Du har sagt mer enn nok. Farvel, Andreas.

Hun la på.

Jeg ble sittende og stirre på mobilen. Hva i all verden? Jeg hadde jo ikke bedt om skilsmisse. Bare en pause. Tid til å tenke.

Men de hadde tatt valget allerede uten meg!

Kaffe med Lise var merkelig. Hun var hyggelig, snakket om jobben i banken og lo av vitsene mine. Men da jeg forsøkte å ta hånden hennes, trakk hun seg varsomt unna.

Andreas, du skjønner… jeg kan ikke. Du er jo gift.

Men vi bor hver for oss nå.

Nå, ja. Men i morgen? Hun så alvorlig på meg.

Jeg fulgte henne til døra, gikk opp til min egen leilighet. Møtt av stillhet, og duften av ensomhet.

Lørdag. Jeg gikk ut tidlig vil ikke ha drama, forklaringer eller tårer. La henne få hente tingene i fred.

Men utpå dagen ble jeg nysgjerrig og rastløs. Hadde hun tatt alt? Bare det viktigste? Hvordan så hun ut?

Klokken fire klarte jeg ikke vente mer og dro hjem.

Utenfor sto en staselig bil med lokale registreringsskilt. En fyr rundt førti, pen og velkledd, hjalp til med å bære esker.

Jeg satte meg på benken og ventet.

Etter en stund kom en kvinne ut av oppgangen. Blå kjole, mørkt hår satt opp med en vakker spenne, diskret makeup som fikk øynene til å stråle.

Jeg trodde knapt mine egne øyne. Det var Ingrid. Min Ingrid. Men annerledes.

Hun bar den siste vesken, og mannen kom straks for å hjelpe henne, varsom som om hun var glass.

Da sprakk det for meg. Jeg gikk mot bilen.

Ingrid!

Hun snudde seg. Ansiktet var rolig og vakkert. Borte var trettheten jeg hadde blitt vant til.

Hei, Andreas.

Er… det deg?

Mannen bak rattet spente musklene, men Ingrid la beroligende hånden på armen hans.

Ja, sa hun enkelt. Du har ikke sett ordentlig på meg på lenge.

Ingrid, vent vi kan snakke sammen.

Om hva? ikke sint, bare oppriktig undrende. Det var du som sa: kvinner bør se smashing ut. Så jeg tok det til meg.

Men det var ikke akkurat det jeg mente! hjertet hamret hardt.

Hva var det du ville, Andreas? Hun bøyde hodet. At jeg skulle bli flott men kun for deg? At jeg skulle være spennende men mest hjemme? Elske meg selv bare ikke nok til å gå fra en mann som ikke ser meg?

Jeg ble stående og ta imot hvert ord som snudde noe inni meg.

Vet du, fortsatte hun mildt, jeg skjønte at jeg faktisk sluttet å ta vare på meg selv. Ikke fordi jeg ble lat. Men fordi jeg var blitt usynlig. I mitt eget hjem, min egen hverdag.

Ingrid, jeg mente ikke…

Jo, du gjorde det. Du ville ha en usynlig kone som ordner alt, men aldri forstyrrer. Og når det ble kjedelig, erstatt meg med noen mer spennende.

Mannen sa lavt noe til henne. Ingrid nikket.

Vi må dra, sa hun til meg. Vetle venter.

Vetle? jeg følte munnen ble tørr. Hvem er han?

En som ser meg, svarte Ingrid. Vi møttes på treningssenteret ved mamma sitt hus. Tenk deg 42 år gammel, og jeg prøvde trening for første gang.

Ingrid, ikke dra… La oss prøve igjen. Jeg skjønner at jeg har vært idiot.

Andreas, hun så alvorlig på meg. Kan du huske sist du sa jeg var pen?

Jeg måtte gi opp. Husket ikke.

Når spurte du sist hvordan jeg hadde det?

Det stakk. Jeg hadde tapt. Ikke for Vetle, ikke for omstendigheter, men for meg selv.

Vetle startet motoren.

Andreas, jeg er ikke sint på deg. Ærlig. Du hjalp meg å forstå noe viktig: Hvis jeg ikke ser meg selv, vil ingen andre se meg heller.

Bilen kjørte vekk.

Jeg sto igjen ved inngangen og så livet kjøre av gårde. Ikke bare kona men livet. Femten år som jeg trodde var rutine, men som egentlig var lykke.

Jeg innså det ikke før det var forbi.

Et halvt år senere møtte jeg Ingrid tilfeldig på CC Vest. Hun sto og leste på kaffeposer ved siden av henne ei ung jente, sikkert studine.

La oss ta denne, sa jenta. Pappa sier arabica er bedre enn robusta.

Ingrid? gikk jeg bort.

Hun smilte varmt, uten anstrengelse.

Hei, Andreas. Dette er Emma, Vetles datter. Emma, dette er Andreas, min eksmann.

Emma nikket vennlig tilbake. Pen jente, studerte sikkert et eller annet så på meg med nysgjerrighet, men ingen kritikk.

Hvordan har du det? spurte jeg.

Fint. Du da?

Jo, det går.

Pinlig pause. Hva sier man til en ekskone som har blitt helt ny menneske?

Vi sto der mellom kaffehyllene. Hun var solbrun, i lett bluse og nyklippet hår. Lykkelig. Virkelig glad.

Hva med deg? spurte hun. Fått deg kjæreste?

Nei, egentlig ikke, sukket jeg.

Ingrid så meg rett inn i øynene.

Vet du, Andreas, du vil ha en dame som er pen som Lise, lydig som jeg var, smart men ikke for smart ikke nok til å merke at du kikker på andre.

Emma fulgte nøye med, øynene store.

Den damen eksisterer ikke, sa hun rolig.

Ingrid, skal vi gå? sa Emma. Vetle venter i bilen.

Ja, selvfølgelig. Ingrid tok pakken med kaffe. Lykke til, Andreas.

De gikk, men jeg ble stående mellom hyllene. Tenkte at hun har rett: Jeg har lett etter en umulig kvinne.

Senere på kvelden satt jeg alene ved kjøkkenbordet og drakk te, tenkte på Ingrid og hvem hun var blitt. Av og til må man miste noe for å forstå verdien av det man hadde.

Kanskje lykken aldri handlet om å finne den perfekte, behagelige kona. Kanskje alt handler om å virkelig se kvinnen man har ved siden av seg.