Når Marius kom på besøk til Ingrid, ble hun nesten barnslig av lykke. Hun ble stresset og løp rundt, pyntet seg, kastet klær bak putene klær hun hadde prøvd før han kom og dro rullene ut av håret. Etterpå løp hun på badet for å gre håret og sminke leppene sine, og kom tilbake, ordentlig pyntet og uimotståelig, for å møte ham.
Selvfølgelig var hun lykkelig! Tenk bare over det.
Ingrid er alenemor og har egentlig aldri vært gift. Hun var bare «forlovet» et par måneder med sin kjære Steinar, og plutselig reiste han fra Oslo til hjemlandet sitt, som Ingrid fremdeles ikke er sikker på hvor er. Var det Romania eller kanskje Polen? Her i byen jobbet han på markedet, men nøyaktig med hva det ante ikke Ingrid.
Så forsvant Steinar, lyset i Ingrids liv, og lot henne bli igjen, litt gravid. Bare noen uker på vei, egentlig så lite at hun knapt visste det selv. Da han plutselig sluttet å overnatte hos henne og ikke kom tilbake på over en måned, skjønte Ingrid ja, hvordan skal man si det at hun nå var helt alene.
I riktig tid fødte hun en gutt så nydelig! Men det var jo ikke rart, hun selv var vakker, og Steinar var jo pen som en prins.
Ingrid var heldig med sitt barn. Aleksander var rolig som en stein: sov hele tiden, og når han våknet, sugde han morens bryst nøye og stille. Ingrid hadde melk i fleng, kunne lett ha ammet et barn til. Og Aleksander slapp, til mors enorme lettelse, unna de vanlige småbarnssykdommene.
Hun kalte ham opp etter skuespilleren Aleksander Rognstad, fordi hun tilfeldigvis så «Krigen og freden» på TV mens hun var gravid. Der spilte Rognstad prins Andrei Bolkonsky, og han lignet litt på Steinar. Det var ingen andre alternativer for Ingrid. Sånn ble det til at gutten fikk navnet Aleksander Steinarson Rognstad. Ingrid sa det mange ganger for seg selv, og syntes det hørtes ut som musikk. Som temaet fra en gammel vise.
Lille Aleksander var som en solstråle. Når Ingrid skulle lage middag eller rydde, la hun et teppe på gulvet, satte stoler rundt det til et hjemmelaget lekehjørne, og satte Aleksander i midten. Han fikk veska hennes, noen ruller og en fille eller to, og satt og lekte i stillhet. En gang kom Ingrid inn fra kjøkkenet og så at gutten satt med hodet fast mellom to stoler han hadde nok prøvd å klatre ut men også da forsøkte han rolig å skyve stolene vekk med sine små hender uten å lage en eneste lyd.
Da Aleksander ble eldre, ble det heller ikke noe mer styr. Ingrid lot ham leke ute i bakgården. Det eneste hun ba om, var at han måtte komme bort til vinduet hennes (leiligheten lå i første etasje), hver tiende minutt og rope: «Mamma, jeg er her!» Aleksander hadde jo ikke klokke, så han kom løpende til vinduet hvert tredje minutt, og ropte helt til Ingrid vinket og svarte: «Det går bra, gutten min!» Men han sto likevel til hun smilte til ham. Først da løp han tilbake til lek og venner.
En dag ropte han sitt faste «Mamma, jeg er her» ute fra gårdsplassen, og da Ingrid tittet ut, så hun at han holdt en kattunge tett inntil seg:
Mamma, tanten ga meg den. Hun sa at den heter Torstein. Og hun sa også at du ville bli glad og at vi skal passe godt på den, sammen.
Aleksander var så ærlig i øynene da at Ingrid ikke kunne gjøre annet enn å smile. Til slutt sa hun:
Torstein vil sikkert ha litt mat. Kom inn, begge to, så får han melk.
Aleksander løp opp trappa med katten. En lykkelig gutt. Torstein, for sin del, virket ikke veldig lykkelig ennå.
Slik gikk dagene for de tre. Helt til Ingrid møtte Marius.
Han var på hennes egen alder. Aldri vært gift før. En jordnær, solid mann, fortsatt ung, som jobbet på møbelfabrikken og tjente ganske godt. Etter hvert begynte han å komme på overnatting hos Ingrid på lørdager. Han snakket lite, spiste mye, og drakk moderat. Ingrid forberedte alltid til ham en liten flaske norsk akevitt, som hun kjølte i fryseren, og serverte den i et glass av den kraftige, gamle sorten med kort stett Marius likte de glassene spesielt godt.
Denne gangen var alt som vanlig. Marius kom, hilste på Aleksander i gangen, satte seg i stua mens Ingrid gjorde seg ferdig. Så satte de seg nei, de var jo fire: Torstein lå jo på Aleksanders fang og så på TV sammen før de spiste middag.
Etter maten tok de, tradisjonen tro, en felles hvil før planen var å dra ut og gå tur i Frognerparken om kvelden.
Da Ingrid hadde lukket døra til Aleksanders rom, krøp hun sammen inntil Marius i senga, hodet hvilte på armen hans. Plutselig tok han opp temaet giftermål for aller første gang:
Jeg tror det beste er om vi bor hos deg nå i starten. Så kan vi flytte sammen når vi trenger litt bedre plass. Kanskje kan vi leie ut leiligheten min og få en ekstra inntekt? Men du, Ingrid, en ting Jeg liker ikke katter. Vi må kanskje gi bort deres Torstein
Torstein, ja, rettet Ingrid, og ble straks spent.
Ja, Torstein Vegret seg et øyeblikk, så sa han, på en måte som om det allerede var avgjort:
Og Aleksander kan sikkert bo litt hos moren min på landet. Det er så frisk luft der. Skole har de også. Vi er jo fortsatt unge, kan jo få mange egne barn sammen.
Ingrids hode på skulderen hans ble plutselig helt stivt. Ingen av dem sa noe på en lang stund. Så reiste hun seg forsiktig, famlet etter morgenkåpen, gikk til stolen der klærne hans lå, tok buksa hans, rakte ham den og sa:
Du får ta på deg buksene dine nå… De er ikke vasket, men det gjør ikke noe. Og så synes jeg du skal dra…
Hvor, da?
Til moren din, på landet. Ta deg en god pust med frisk luft der For oss tre holder det med luften i vår egen park.
