Når så du sist deg selv i speilet? spurte Espen, og jeg reagerte på en måte jeg ikke forventet av meg selv.
Espen satt og drakk den siste slurken av morgenkaffen og fulgte med på meg i øyekroken. Håret mitt var samlet i en gammel strikk, en sånn barnslig en med små kattunger på. Hvor jeg hadde funnet den, aner jeg ikke.
Men Anne fra naboleiligheten var alltid så flott, så velstelt. De dyre parfymene hennes hang igjen i oppgangen lenge etter at hun hadde gått ut. Jeg kan alltid kjenne det.
Vet du, sa Espen og la mobiltelefonen fra seg, noen ganger føler jeg at vi bare bor sammen som naboer.
Jeg stoppet opp midt i vaskingen. Kluten ble liggende stiv i hånden min.
Hva mener du med det?
Det er ikke noe spesielt. Jeg bare lurer på når så du egentlig sist deg selv i speilet?
Da så jeg på ham, litt for lenge. Espen virket plutselig usikker, som om ting ikke gikk etter planen hans.
Når så du sist på meg? spurte jeg stille tilbake.
Det ble en pinlig pause.
Ingrid, ikke vær dramatisk. Jeg bare sier at kvinner skal se bra ut. Det er jo helt vanlig! Se på Anne, hun er like gammel som deg.
Anne, ja, sa jeg, og stemmen min fikk en ny tone. Det var noe i den setningen som fikk meg til å forstå noe.
Espen, la oss gjøre sånn: jeg drar til mamma en stund. Tenker litt over det du sa.
Greit, vi kan bo litt hver for oss og tenke. Bare så du vet, jeg jager deg ikke ut!
Vet du, sa jeg og hang kluten pent på kroken, kanskje jeg faktisk burde se meg selv i speilet nå.
Og så begynte jeg å pakke kofferten.
Espen ble sittende igjen på kjøkkenet, litt paff. Jeg vet han hadde ønsket seg nettopp dette. Likevel kjentes det ikke bra, bare tomt.
De neste tre dagene levde han som om han var på ferie. Lang frokost med kaffe, på kvelden tid til alt han hadde lyst til. Ingen som så på såpoper om kjærlighet og svik.
Frihet, tenkte han. Endelig den typiske mannsfriheten.
Senere på kvelden møtte han Anne utenfor inngangen. Hun bar poser fra «Meny», på høye hæler, i en kjole som satt som støpt.
Hei, Espen! smilte hun. Hvordan går det? Har ikke sett Ingrid på en stund.
Hun er hos moren sin. Slapper av, sa han, og løy uten å blunke.
Å ja, nikket Anne forståelsesfullt. Noen ganger trenger kvinner en pause. Fra hverdagen, vet du.
Hun snakket som om hun aldri hadde vasket et gulv eller laget middag i hele sitt liv.
Anne, kanskje vi skulle tatt en kaffe sammen en dag? Som naboer.
Hvorfor ikke, smilte hun. I morgen kveld?
Espen brukte hele natta på å planlegge. Skjorte eller genser? Bukser eller jeans? Ikke for mye parfyme.
Neste morgen ringte mobilen.
Espen? sa en fremmed stemme. Det er Ragnhild, moren til Ingrid.
Hjertet hans hoppet over et slag.
Ja, det er meg. Hva er det?
Ingrid ba meg si fra: hun kommer og henter tingene sine på lørdag når du ikke er hjemme. Nøklene gir hun til vaktmesteren.
Unnskyld, skal hun hente alle tingene sine?
Ja, hva trodde du? sa Ragnhild med en ny fasthet i stemmen. Hun skal ikke gå og vente på deg resten av livet, så du kan finne ut om du egentlig vil ha henne.
Men jeg har jo ikke sagt noe sånt
Du sa nok. Ha det, Espen.
Hun la på.
Espen satt på kjøkkenet og stirret på telefonen. Hva driver de med? Han hadde jo ikke bedt om skilsmisse! Han ba bare om en pause tid til å tenke.
Nå hadde de tatt avgjørelsen for ham.
Kvelden med kaffe og Anne ble merkelig. Hun var hyggelig, snakket om jobben i banken, lo av vitsene hans. Men da han prøvde å ta hånden hennes, dro hun seg rolig unna.
Espen, du forstår vel jeg kan ikke. Du er fortsatt gift.
Men vi bor jo ikke sammen nå.
Nå ja. Og i morgen? sa Anne, og så ham rett inn i øynene.
Espen fulgte henne til døren, og gikk alene opp igjen. Leiligheten luktet plutselig av ensomhet.
Lørdag. Espen dro ut med vilje han ville ikke være hjemme under oppgjøret, ingen scener, ingen tårer. Hun skulle få hente tingene uten noe drama.
Men ved tre-tiden klarte han ikke vente lenger, nysgjerrigheten gikk ham på nervene. Hadde hun tatt alt med seg? Eller bare det hun trengte? Hvordan så hun ut?
Klokken fire dro han hjem.
Utenfor borettslaget sto en bil med lokale skilter. Bak rattet satt en fremmed mann, rundt førti, pent kledd i jakke. Han hjalp til med å bære esker ut av oppgangen.
Espen satte seg på en benk og ventet.
Etter ti minutter kom en kvinne ut i en kongeblå kjole, mørkt hår samlet med en pen spenne. Lett sminke, markerte øyne.
Espen stirret vantro. Det var Ingrid. Hans Ingrid. Men samtidig en helt annen.
Hun bar den siste vesken, og mannen kom smilende bort for å hjelpe henne med å sette seg inn. Som om hun var av glass.
Espen reiste seg og gikk mot bilen.
Ingrid!
Hun snudde seg. Ansiktet hennes var rolig og varmt. Ikke det vante, slitne blikket han var blitt så vant til.
Hei, Espen.
Er det virkelig deg?
Mannen i bilen strammet seg opp, men Ingrid la rolig hånden på armen hans, som for å vise at alt var i orden.
Det er meg, svarte hun. Du har bare ikke sett meg på lenge.
Ingrid, vent litt. Kan vi snakke sammen?
Om hva? sa hun, fortsatt rolig. Du sa jo selv at jeg burde se fantastisk ut. Nå har jeg lyttet.
Men jeg mente jo ikke Espen følte hjertet banke overraskende hardt.
Hva mente du da, Espen? At jeg skulle fikse meg, men bare for deg? Være spennende, men bare hjemme? Elske meg selv men ikke så mye at jeg går min vei fra en mann som ikke ser meg?
Ordene hennes gjorde at alt inni Espen ble snudd opp ned.
Vet du, sa hun mykt, jeg skjønte at jeg faktisk hadde sluttet å ta vare på meg selv. Ikke fordi jeg ble lat, men fordi jeg ble en usynlig person. I mitt eget hjem, i mitt eget liv.
Ingrid, jeg ville ikke det.
Jo, du ville egentlig det. En usynlig kone, som fikser alt, men aldri er i veien. Når du kjeder deg, kan du bytte til en som glitrer mer.
Mannen i bilen sa noe lavt til henne. Ingrid nikket.
Vi skal dra, sa hun til Espen. Vladimir venter.
Vladimir? Espen svelget. Hvem er han?
En mann som ser meg, svarte hun. Vi møttes på treningssenteret ved mamma. Tenk, jeg begynte med trening for første gang, i en alder av førtito.
Ingrid, ikke gå. Kan vi ikke prøve på nytt? Jeg skjønner det nå. Jeg har vært idiot.
Espen, sa hun og så meg dypt inn i øynene, når sa du sist jeg var vakker?
Espen sa ingenting. Han husket ikke.
Når spurte du sist hvordan jeg egentlig har det?
I det øyeblikket visste Espen at han hadde tapt. Ikke mot Vladimir. Ikke mot omstendighetene. Mot seg selv.
Vladimir startet bilen.
Jeg er ikke sint på deg, Espen. Ærlig. Du har lært meg noe viktig: hvis jeg ikke ser meg selv, kan ingen andre gjøre det heller.
Bilen kjørte av gårde.
Espen ble stående ved inngangen og så livet sitt forsvinne. Ikke bare kona, men selve livet. Femten år han hadde betraktet som kjedelige men de hadde egentlig vært lykken, og det skjønte han først nå.
Et halvt år senere traff han Ingrid tilfeldig på et kjøpesenter.
Hun plukket ut kaffebønner og leste nøye på pakkene. Ved siden av henne sto en ung jente, kanskje tjue.
Velg den her, sa jenta. Pappa sier arabica er mye bedre enn robusta.
Hei, Ingrid? sa Espen og gikk bort.
Hun snudde seg og smilte uten den gamle anstrengelsen.
Hei, Espen. Dette er Elise, Vladimirs datter. Elise, dette er Espen, min tidligere ektemann.
Elise nikket høflig. Pen jente, sikkert student. Kikket på Espen uten noe negativt, bare nysgjerrig.
Hvordan har du det? spurte han.
Bra. Og du?
Greit nok.
Den korte pausen mellom dem var klønete. Hva sier man til en eks-kone som har forandret seg fullstendig?
De sto ved kaffehyllene, og Espen observerte henne. Solbrun, i lett bluse, med ny frisyre. Lykkelig, rett og slett lykkelig.
Og du? spurte hun. Har du funnet noen?
Nei, egentlig ikke, sukket han.
Ingrid så på ham, alvorlig.
Vet du, Espen, du leter nok etter en kvinne som er like vakker som Anne, like tilpasningsdyktig som jeg var. Smart, men ikke så smart at hun ser hvordan du ser på andre.
Elise fulgte samtalen med store øyne.
Den kvinnen finnes ikke, sa Ingrid rolig.
Ingrid, klar? sa Elise. Pappa venter i bilen.
Ja, selvfølgelig. Ingrid tok pakken med kaffe. Lykke til, Espen.
De gikk, og han ble igjen blant kaffepakkene. Og tenkte på at Ingrid hadde rett. Han lette etter noe umulig.
Senere den kvelden satt Espen alene på kjøkkenet, helte opp te. Han tenkte på Ingrid, på hvordan hun hadde forandret seg. Av og til er tap den eneste måten man virkelig skjønner verdien av alt man mistet.
Kanskje handler lykke ikke om å finne en kvinne som gjør livet mest mulig komfortabelt. Kanskje handler det om å virkelig se henne som står ved siden av deg.
