Da du virkelig elsker noen, mister du hodet
Synnøve, skal vi flytte tilbake til bygda? Jeg klarer meg ikke i byen lenger. Vi har bodd her i tre år, men jeg føler meg fremmed. På landet er luften frisk, og tenk om du får barn der, foreslo jeg til kona mi.
Ivar, du tror ikke på det, men i går tenkte jeg også på det. Jeg vil gå tilbake til skolen, og kanskje en ny start på plass kan hjelpe oss?
Synnøve, du er min elskede, så blir det gjort!
Vi giftet oss for fire år siden. Etter at hun hadde fullført universitetet, kom hun til gården vår og begynte å undervise på den lokale barneskolen. Kjemi mellom oss blusset opp, og vi giftet oss kort tid etter.
Et år etter at vi hadde bodd sammen på gården, måtte Synnøve dra tilbake til byen fordi moren hennes ble alvorlig syk. Vi flyttet så til Oslo. Ett år siden døde moren hennes.
Vi lever fredelig sammen, elsker hverandre, men vi savner barn. Begge vil ha en liten en. Synnøve har gjort undersøkelser, men legene sier alt er normalt.
Vi pakket sammen raskt, leide en varebil og flyttet inn i huset til min mor, som bodde alene på bygda i Åsnes.
Takk og lov, ropte svigermoren, Sigrid, med armene i været, dere kom med møbler, tror dere vil bli her for alltid? Jeg har bedt Gud om dette, og nå har han svart. Rommet deres er ledig, ta det, det er plass til alle. Vi har bodd godt før, men faren din, Ivar, gikk bort for ett år siden Jeg savner ham. Så jeg ba Herren om å sende dere tilbake. Og nå
Jeg fikk igjen jobb på den lokale bilverkstedet. De tok meg imot med glede. Synnøve begynte på skolen.
God dag, fru Synnøve, hilste skoleleder Frode Pedersen. Så bra at dere er tilbake. Vi har en ledig stilling, og ikke mange vil flytte til bygda.
På fredag kveld samlet Sigrid til en fest hjemme. Hun visste at naboene, Ivars venner, Synnøve og hennes elever samt foreldre ville komme. Alle gledet seg over at kjære Synnøve var tilbake. Den mest begeistrede var Søren, som Synnøve hadde reddet fra et liv i brennevin, da hun tok ham i hånden.
Ingen i bygda trodde at Søren ville slutte å drikke, men Synnøve var sikker, og hun støttet ham. Søren stormet inn i Sigrids gårdsplass, så Ivar og hans eldre bror, ga dem begge et fast klem, og glemte å hilse ordentlig.
Ivar, er det sant? Jeg har hørt i hele bygda at dere og Synnøve har kommet tilbake. Jeg skjønner deg, du er en innfødt her, men hun er en byjente en lærer!
Vi er her for godt, svarte jeg og klappet Søren på skulderen.
Hvor er hun, Synnøve, i huset?
Jeg nikket, og han løp inn, så Synnøve, løftet henne opp, snurret med henne noen ganger og satte henne på gulvet.
Synnøve, Synnøve, hvor glad jeg er!
I døren sto jeg, lente meg mot dørkarmen og smilte.
Endelig forstår jeg. Jeg venter på dere i huset vårt. Veronika vil bli glad. Jeg må løpe hjem, jeg lovte kona mi å passe på datteren vår. Vi sees i morgen, så kom dere! vinket jeg og sprang inn.
Drikker han ikke? spurte Synnøve svigermoren.
Nei, ikke en eneste gang siden. Hun elsker vår lille pike, som nesten er to år gammel.
Hva heter datteren?
Anniken, tror du det er vanskelig å gjette? smilte Sigrid.
Anniken? Som meg?
Ikke som deg, men til ære for deg sa Søren. Glemte du at du passet på ham? Ingen trodde du klarte å gjøre ham til et menneske igjen
Neste dag dro jeg og Synnøve på besøk hos Søren. Hans kone Veronika sto og dekket bordet, og fra et lite rom kom en liten dukke med krøllete hår som Søren, blå øyne og rosasyke kinn, forsiktig frem.
Se, datter, hvem som har kommet, sa Søren, Onkelen heter Ivar, og tanten, akkurat som deg, heter Anniken.
Hei, Anniken, satte Synnøve seg ved henne og ga henne dukken.
Jenta holdt dukken tett, tok Synnøve i hånden og førte henne inn på rommet.
Sånn, Ivar, du har mistet kona, lo Søren, men hun likte vår datter. Ingen andre passer, men du har en god sjel.
Flere slektninger til Søren og Veronika kom, og rundt åtte personer satt rundt bordet. Så fløt flere bygdefolk inn, for i en liten fest kommer alle. Folk tok med kaker, syltetøy, pickles, litt brennevin og noen hadde til og med tatt med en trekkspill. Stemningen var livlig i Sørenes hus.
Søren reiste seg for å holde en skål for vår ankomst. Han løftet glasset, men drakk ikke. Alle vet at han har sluttet med alkohol for lenge siden.
Jeg skylder alt jeg har i dag til fru Synnøve, vår Anniken. Alle ser hva hun har gjort for meg i mitt tomme liv. Ja, folk snakket bak ryggen min da jeg gikk til lærerens hus: «Der går han igjen til læreren, åpenlyst, midt på dagen. Hvorfor er hun så ung, så utdannet, og hvem er hun knyttet til?» så han rundt på byfolkene og svarte: Det skjedde. Ingen forsto at mellom mann og kvinne kan det være mer enn bare sladder også ekte, ren vennskap. En vanlig menneskelig forbindelse. Samtidig hadde jeg i mitt hjerte en hemmelig kjærlighet til Veronika, som ingen kjente.
Ja, det var noe, lo de andre ved bordet. Det ble mange samtaler den gangen.
Jeg vil aldri glemme den første gangen fru Synnøve kom til meg, så på meg med et mildt smil og sa: «Søren, hjelp elevene mine med fuglehus», og insisterte på at jeg skulle holde meg edru. Jeg hadde lyst på en drink, men lovte henne å holde ordet. Jeg laget to fuglehus og tenkte at det ikke ville skade. Men så tenkte jeg: Om hun igjen ber om noe, kan jeg klare det? Jeg ble sint, men drakk ikke, fortsatte han, mens alle så på ham.
Så kom fru Synnøve til meg igjen med en ny oppgave, og jeg var glad for å kunne hjelpe. Det gikk opp som en spire. Av og til følte jeg meg så sliten at jeg nesten ga opp, men jeg stoppet, for jeg ville ikke bli sett som full. Jeg likte å være nyttig. Så hun fikk meg til å ta kjørekurs, jeg lærte, fikk jobb umiddelbart, og har dreid rattet siden den dagen. Jeg har nå et edru liv, han blunket til de som satt.
Jeg forsto først virkelig da du, Synnøve, dro til byen, at alle fuglehusrer og slikt kunne hvem som helst gjøre, men du trakk meg sakte ut av mørket, steg for steg, mot lyset. Du var min engel, Anniken, du så på meg, trodde på meg. Tusen takk, han bøyde seg mot Synnøve, og publikum klappet.
Da jeg sto på egne ben, bestemte Gud at jeg måtte gjøre alt selv. Hvis jeg kunne, ville jeg gå på egne føtter som alle andre; hvis ikke, skulle jeg krype på alle fire til min tid var inne. Jeg hadde ingen rett til å gi opp. Å, hvor jeg savnet deg, Anniken. Men på den tiden hadde jeg funnet Veronika, vi ble kjærester, hun trodde på meg også. Gjennom hennes giftermål og min datter skylder jeg Synnøve. Så nå må vi alle elske og ta vare på henne, med sitt gode hjerte og sjel. Du, Ivar, er en helt, jeg beundrer deg. Du elsker henne, og hun elsker deg. Alt blir bra.
Tiden gikk. Jeg fortsatte på verkstedet, og Synnøve jobbet med barna på skolen. En dag kom hun fra skolen bleken, beina svake, og la seg på sofaen.
Anniken, hva skjer? spurte Sigrid overrasket. Jeg har aldri sett deg ligge ned på dagen før. Er du syk?
Jeg vet ikke, bare svimmel, kvalm, føler meg rar.
Sigrid tenkte seg om og smilte.
Er du kanskje gravid, Anniken?
Nei, jeg begynner å miste håpet
Ikke gi opp, håp er alltid verdt noe, la oss gå til legen i morgen tidlig.
Synnøve dro til byen, fikk en bekreftelse fra legen.
Gratulerer, du venter et barn. Hva sa jeg?
Jeg var på vei hjem fra verkstedet, og så min lykkelige kone gå inn.
Sånn, ropte jeg, kastet meg i armene hennes. Du stråler, du trenger ikke si noe, jeg ser det på ansiktet ditt.
Senere den kvelden ble Synnøve fraktet med ambulanse til fødeavdelingen på distriktssykehuset. Jeg fulgte med. Om natten fikk hun en liten gutt. Tidlig neste morgen kom Sigrid forbi sykehuset, satte seg på benken ved barnesengen.
Mamma, alt er bra, du har født en sønn. Jeg kan ikke tro at dette skjer med meg. Jeg elsker Anniken så høyt, noen ganger blir jeg redd for hvor sterk min kjærlighet er. Jeg vil bare ha henne ved min side. Er dette normalt?
Det er helt normalt, gutten min. Når du elsker noen så fullt, mister du hodet, svarte moren med et smil.
Vi tar Synnøve og babyen hjem, jeg skal hjelpe til, tenkte jeg, mens moren så på gutten og tenkte: Utenpå er han en gutt, men inni er han fortsatt et lite barn.
Alt var vel, alle var glade. Noen måneder senere fikk Synnøve også en liten jente, og gleden var stor i hele bygda.
Jeg fullførte universitetet på fjernstudiet og er nå hovedagronom på gården. Synnøve har fått tilbud om å bli skoleinspektør, men hun vil ikke ha den stillingen.
