Da du virkelig elsker noen, mister du hodet
«Kjære Solveig, skal vi flytte tilbake til bygda? Jeg klarer ikke bylivet lenger. Det er tre år vi har bodd her, men jeg føler meg som en fremmed. Kanskje frisk luft er bedre, og du kan få barn der», foreslo Ivar mens han så på kona.
«Du, Ivar, du tror det er noe å håpe på, men jeg har tenkt på det i går også. Jeg vil satse på en stilling i den lokale barneskolen igjen. Kanskje en ny start gjør under for oss?», svarte Solveig.
«Solveig, du er min favoritt. Det er bestemt!» svarte Ivar med et glimt i øyet.
Ivar og Solveig hadde gifte seg fire år siden. Etter å ha fullført studiene på universitetet, hadde Solveig flyttet til gården deres i Lom og begynt å undervise i den lille barneskolen. Der hadde de funnet en stor, varm kjærlighet, og senere hadde de gått i bryllup.
Etter omtrent ett år på bygda måtte Solveig igjen tilbake til Oslo fordi moren hennes ble alvorlig syk. Familien flyttet dit, og for et år siden gikk moren bort.
Ivar og Solveig lever i harmoni og elsker hverandre, men én ting gnager: de har ingen barn, selv om begge lengter etter dem. Solveig har vært på undersøkelser, men legene sier alt er i orden.
De pakker raskt, leier en bil og drar tilbake til Lom, der Ivar sin mor, Sigrid, bor alene i et lite hus.
«Tusen takk for at dere kom med alt, vi trodde dette skulle være en midlertidig idé», utbrøt Sigrid, svigermoren, med en lettelse som lyste i øynene. «Rommet deres er ledig, så sett dere godt til rette. Vi har alltid trivdes her, men faren din, Ivar, gikk bort for et år siden Jeg har bedt Gud om å få dere tilbake, og nå er dere her.»
Ivar fikk igjen jobb på den lokale bilverkstedet, og ble tatt imot med et smil. Solveig begynte på den samme barneskolen.
«God dag, frøken Solveig», hilste skoleleder Frode Pettersen, «så bra at dere er tilbake. Det er ikke mange som vil flytte til bygda.»
På fredag kveld arrangerte Sigrid et lite måltid hjemme. Hun visste at naboene, Ivar sine venner og Solveigs tidligere elever og deres foreldre ville komme. Alle gledet seg over at kjære Solveig var tilbake. Mest av alt var Sondre, som Solveig hadde reddet fra et «krøllete problem» en flaske med gammel sprit som hadde holdt ham fast i en dårlig vane.
Ingen i bygda trodde Sondre ville slutte å drikke, men Solveig trodde på ham og tok ham under sin beskyttende vinge. Da Sondre kom inn i Sigrids gårdsplass, så han Ivar og hans storebror, ga dem en fast omfavnelse og glemte helt å hilse ordentlig.
«Ivar, har du hørt? Hele bygda har snakket om at dere har kommet tilbake med Solveig. Jeg forstår deg, du er en innfødt, men hun er en bylærer!»
«Vi har kommet for å bli», svarte Ivar og klappet Sondre på skulderen.
«Hvor er Solveig da?», spurte Sondre nysgjerrig.
Ivar nikket, og Sondre løp inn i huset, så Solveig, løftet henne opp, snurret rundt et par ganger og satte henne på gulvet.
«Solveig, Solveig, så glad jeg er!»
I dørkarmen sto Ivar, smilende.
«Endelig har jeg forstått alt. Jeg venter på dere, sånn som Værk og jeg. Vår Vera vil bli glad. Jeg må løpe hjem, jeg lovte kona å passe på datteren vår. Vi sees i morgen kom gjerne», ropte Ivar og sprang ut.
«Drikker han ikke lenger?», spurte Solveig svigermoren.
«Nei, ikke en gang siden den dagen. Han elsker datteren sin, er nesten to år gammel nå», svarte Sigrid.
«Hva heter hun?»
«Solveig, tror du ikke?», lo Sigrid.
«Ja, men jeg mente ikke deg», svarte Sondre. «Han glemte nok at du pleide å passe på ham ingen trodde du kunne gjøre ham til en rett mann.»
Neste dag dro Ivar og Solveig på besøk til Sondre. Hans kone Vera hadde gjort seg klar ved bordet, og en liten dukke med krøllete hår som minnet om Sondre, blå øyne og fyldige kinn, kom forsiktig frem fra et lite rom.
«Se, datteren vår har kommet», sa Sondre, «tanten heter Ivar, og du er som alltid, Solveig.»
«Hei, Solveig», sa Solveig og satte dukken i datterens hender.
Den lille piken klemte dukken, tok Solveigs hånd og trakk henne inn i rommet.
«Du har gjort en stor innsats, Ivar», lo Sondre, «vår datter liker deg, og du skjuler deg ikke lenger.»
Flere slektninger av Sondre og Vera kom, og rundt åtte personer satt rundt bordet. Så strømmet flere naboer inn, for når noen lager et måltid i bygda, kommer alle. Folk brakte kaker, syltetøy, sylteagurk, noen med øl, og noen hadde til og med tatt frem en trekkspillharmonika. Stemningen var livlig i Sondres hus.
Sondre reiste seg for å holde en skål for Ivar og Solveigs ankomst. Han hevet glasset, men drakk ikke han er jo kjent for å avstå fra alkohol.
«Jeg skylder alt jeg har i dag til Solveig Steffensen, vår Solveig. Alle vet hvilken rolle hun har spilt i mitt liv som tidligere var helt meningsløst. Folk hvisket bak ryggen min: “Der går han igjen til den unge læreren, i fulle dager, ingen skam” men de forsto ikke at mellom mann og kvinne kan det finnes ekte, ren vennskap, menneskelig kontakt. Jeg hadde også en hemmelig forelskelse i Vera, men ingen visste det.»
«Ja, ja, så var det», lo de rundt bordet, «det har vært mange samtaler den tiden.»
«Jeg vil aldri glemme første gang Solveig kom til meg, så vennlig med et smil og en mild stemme: “Sondre, kan du hjelpe elevene mine med fuglekasser?” Hun ba meg også holde meg edru. Jeg hadde lyst på en drink, men jeg lovte henne å holde ordet. Jeg lagde to fuglekasser, og tenkte at det kanskje kunne hjelpe. Men så tenkte jeg: “Hvis hun ber om mer og jeg ikke kan levere, vil jeg svikte.” Jeg var sint, men jeg drakk ikke, så tenkte jeg på at det var viktig å være til nytte. Hun fikk meg til å ta sjåførkurs, jeg fikk jobb med en gang, og så har jeg kjørt siden. Jeg er tilbake i et edru liv», vinket Sondre.
«Da jeg så Solveig flytte til Oslo med Ivar, skjønte jeg at enhver kan bygge fuglekasser, men hun trakk meg gradvis ut av tunnelen, steg for steg mot lyset. Jeg tror på en skytsengel, og for meg er det Solveig. Hun så på meg, trodde på meg, og jeg takker henne», avsluttet han og bøyde seg lett.
«Da jeg sto på egne ben, så det ut som om Gud ville at jeg skulle klare alt selv. Jeg gikk på beina som alle andre, og kunne ikke krype på alle fire. Jeg savnet deg, Solveig, men alt ordnet seg med Vera, vi giftet oss, hun trodde på meg, og med barnet vårt er jeg takknemlig for Solveig. Så må vi alle elske og ta vare på henne, med hennes store hjerte og gode sjel. Du, Ivar, er en stjerne, jeg beundrer deg. Du elsker henne, og hun elsker deg. Alt blir bra», sa han.
Tiden gikk. Ivar fortsatte på verkstedet, og Solveig jobbet med barna på skolen. En dag kom hun hjem fra skolen bleken og svak i beina, og la seg på sofaen.
«Solveig, hva skjer? Jeg har aldri sett deg ligge ned på dagen før. Er du syk?»
«Jeg vet ikke, jeg føler meg svimmel og kvalm.»
Sigrid tenkte seg om og smilte.
«Er du kanskje gravid, Solveig?»
«Jeg håper det, men jeg tror ikke lenger»
«Aldri gi opp, hoppet du i morgen til fastlegen i distriktet.»
Solveig dro til byen, og legen bekreftet nyheten.
«Gratulerer, dere får en baby. Jeg sa jo det»
Ivar kom hjem fra verkstedet, og så sin glade kone stå i døren, strålende.
«Hurra! Du trenger ikke svare, jeg ser det i ansiktet ditt», sa han og klemte henne hardt.
Noen uker senere ble Solveig fraktet med ambulanse til distriktssykehuset. Ivar fulgte med. Om natten fødte hun en gutt. Tidlig neste morgen kom Sigrid til sykehuset, så den lille gutten på benken og satte seg.
«Mamma, alt er bra, du har fått en sønn. Jeg kan ikke tro at dette skjer med meg. Jeg elsker Solveig så høyt, det blir noen ganger skremmende, men er det normalt?» spurte hun.
«Ja, det er normalt. Når du virkelig elsker, mister du hodet», svarte moren med et smil.
«Vi tar med Solveig og gutten hjem, jeg skal hjelpe», sa Ivar, mens moren tenkte: «Utenpå er han en mann, men inni er han fortsatt et barn.»
Alt gikk bra, og alle var lykkelige. Noen måneder senere kom også en liten datter, og gledene strømmet over.
Ivar fullførte senere studiene på avstand og ble hovedagronom på området. Solveig fikk tilbud om å bli rektor, men hun trengte ikke lenger den stillingen.
Historien endte slik: Når du virkelig elsker noen, mister du hodet men du finner også veien hjem igjen.
