Anders, kan du gi meg bilnøklene, vær så snill? Mamma må hastig til legevakten, sier Ingrid mens hun strekker hånden mot mannen som slapper av på sofaen. Jeg får det gjort på to timer, leverer din skjønne urettet og uskadd.
Anders løfter ikke blikket fra mobilen.
Nei.
Hva mener du, nei? Ingrid senker hånden. Du har fri, du skal ikke etere noe sted. Men mamma er virkelig dårlig, blodtrykket hennes er i taket.
Jeg sa nei, så er det nei, Anders endelig trekker seg fra skjermen og ser på kona. En kvinne bak rattet er alltid en fare. Du kutter noen, du farer inn i en stolpe, du gjør annet rot.
Ingrid går nærmere sofaen, knytter nevene.
Anders, hva holder du på med?!
Hva er så galt med det jeg sa? På den bilen har jeg tre år med billån. Jeg skal ikke risikere min egen økonomi, han dveler igjen i mobilen, som om samtalen er over.
Ingrid stirrer tålmodig på hodet hans, snur seg og smeller døren i seg selv da hun går ut av stuen. I gangen tar hun frem telefonen og bestiller en drosje. Turen frem og tilbake koster rundt ett tusen fem hundre kroner. Mamma beklager hele veien for bryet hun påfører. Ingrid holder hardt leppene sammen og tenker på hvor lett Anders kunne ha løst problemet, om han bare ville.
Når hun kommer hjem, møter Anders henne i gangen med et skyldbetent uttrykk.
Unnskyld meg, jeg forstår at jeg oppførte meg dårlig. Jeg tenkte ikke på at mamma virkelig trengte hjelp, han prøver å omfavne henne, men hun trekker seg unna.
Hold deg unna.
Kom igjen, Ingrid, ikke vær så sint. Jeg beklager! Jeg skjønner at jeg tok feil.
Ingrid går forbi ham inn på kjøkkenet uten å si et ord. Anders følger etter, fortsetter sine forsøk på forsoning.
Kanskje vi lager kaffe? Eller et glass vin? Vi kan snakke rolig.
Ingrid skrur på vannkjelen og begynner å vaske opp med en slik raseri at hun nesten knuser tallerkenene. Anders står ved siden av et par minutter, før han trekker seg tilbake til rommet.
To måneder går i dette anspente tausheten. Ingrid svarer kort, bare når det er nødvendig. Anders prøver flere ganger å ta opp forsoning, men møter alltid en mur av kald likegyldighet.
På en lørdag morgen står Ingrid på kjøkkenet og kutter grønnsaker til suppe. Regnet siler utenfor, og leiligheten fylles av en stille, nesten koselig atmosfære. Hun skrur på lav musikk og lar seg rive med i matlagingen, endelig slappe av etter en hard arbeidsuke.
Et skråstilt dørklokke får henne til å skvette. Hun tørker hendene på et håndkle og går for å åpne, undrende over hvem som kunne komme så tidlig.
Kari? Ingrid trekker et skritt tilbake da hun ser svigermoren, rød av sinne, i døråpningen.
Du har mistet all samvittighet! brøler Kari inn i leiligheten. Du tenker bare på hvordan du kan få min sønn til å havne i gjeld! Hva bryr du deg om hvordan han skal klare seg videre?
Ingrid blunker forvirret, prøver å forstå hva som foregår.
Kari, hva snakker du om? Hva har skjedd?
Hva har skjedd? Kari vender hele kroppen mot henne, øynene brenner av rettferdig vrede. Du knuste Anders bil! Nå må han betale lånet i tre år for en haug med skrot!
Ingrid kjenner hvordan bakken forsvinner under føttene.
Kari, jeg har aldri sittet bak rattet på Anders bil. Aldri! Han nektet meg da jeg spurte om nøklene.
Du lyver! spyr Kari. Min sønn fortalte alt! Hvordan fikk du tak i bilen, for så å knuse den i stykker!
I akkurat det øyeblikket høres skritt i gangen, og Anders dukker opp. Kari kaster seg straks mot sønnen.
Hun nekter å innrømme! Anders, kjære, hvordan skal du leve nå? Tre år for en knust bil! Ingen bil, ingen penger!
Ingrid stirrer på mannen, håper han vil forklare. Han senker bare hodet og nikker svakt.
Anders? Ingrids stemme er hes. Fortell moren sannheten. Fortell henne at jeg aldri har tatt bilen din.
Anders forblir stille, stirrer på sine tøfler.
Når skal jeg ha påstått at jeg knuste bilen? Ingrid vender seg mot svigermoren, stemmen får en metallisk tone. Gi meg en eksakt dato.
Kari trekker stolt frem mobilen.
Det var på tirsdag klokken to! Jeg har all korrespondansen med Anders lagret! Her! hun presser telefonen inn i Ingrids hånd.
Ingrid blar raskt gjennom minnene fra tirsdag. Arbeidskonferansen
Tirsdag? hun ler, og latteren får Kari til å holde kjeft. Jeg var på en uttrekk-konferanse hele dagen, fra syv om morgenen til ni om kvelden.
Karis ansiktsuttrykk blir forvirret.
Men Anders sa
Anders løy, Ingrid går mot mannen. Ikke sant, kjære? Fortell oss sannheten. Hvem knuste egentlig den dyrebare bilen din?
Anders løfter hodet, ansiktet blir rødt.
Mamma, unnskyld. Jeg knuste bilen selv, stemmen hans vakler. Jeg ville ikke at du skulle bli såret og sint, tenkte jeg kunne skylde på Ingrid
Du skylder på en uskyldig! Ingrid kjenner en bølge av raseri bygge seg opp. Du har også dratt moren inn i konflikten!
Kari synker ned på en stol, ansiktet blekt.
Anders, hvordan kunne du? Hvorfor lyve? Hvorfor? hun spør.
Mamma, du vet jo at jeg er uheldig bak rattet. Husker du da jeg som 18-åring skrapte farens bil? Du snakket ikke med meg i en uke, Anders prøver å ta morens hånd, men hun trekker den vekk.
Så du tenkte det var best å legge skylden på Ingrid? Kari reiser seg sakte. Du er en voksen mann! Hvordan kan du legge ansvaret på en kvinne?
Ingrid står med armene krysset, ser på den familiescenen. Raseren hennes endrer seg til tretthet og skuffelse.
Vet du hva, Anders? Da du nektet å gi meg bilen for å kjøre mamma til legen, tenkte jeg du bare var en egoistisk grådig mann. Men du er enda verre. Du er feig.
Ingrid, vær så snill, ikke, Anders prøver å komme nærmere.
Stopp! hun løfter hånden. Ikke gjør det. Du var klar til å ødelegge forholdet vårt bare for å ikke innrømme feilen overfor moren.
Jeg ville være ærlig, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle begynne
Du visste ikke hvordan du skulle begynne? Ingrid ler, men latteren er kald. «Unnskyld, Ingrid» så starter ekte samtaler.
Kari bryter plutselig inn, snakker til sønnen:
Anders, forstår du at jeg hadde et dårlig bilde av Ingrid? Jeg trodde hun var egoistisk og uansvarlig! Men hun har ingenting med dette å gjøre!
Mamma, jeg skal rette opp, jeg
Rette opp? Ingrid går bort til vinduet og ser på den grå, regntunge dagen. Hvordan skal du rette opp det jeg nå vet om deg? At du i en vanskelig situasjon vil klandre meg bare for å komme deg unna?
Stillheten blir tykk.
Ingrid, roper Anders lavt, hva skal jeg gjøre nå?
Hun snur seg ikke.
Jeg vet ikke, Anders. Jeg trodde jeg hadde giftet meg med en mann jeg kunne stole på. Men det viser seg at du vil sette meg i en vanskelig posisjon ved første sjanse.
Det er ikke sant! Jeg elsker deg!
Elsker du? Ingrid snur endelig. En som elsker, oppfører seg ikke slik. En kjærlig person tvinger ikke den han elsker til å lide for sin egen trygghet.
Kari reiser seg fra stolen og går mot svigerdatteren.
Ingrid, jeg beklager. Beklager for løgnene, for at jeg ropte på deg. Jeg tok feil.
Kari, du handlet som en hvilken som helst mor. Du beskyttet ditt barn. Jeg har ingen innvendinger mot deg, Ingrid ser på svigermoren, og i øynene glitrer en gnist av medlidenhet.
Men mot Anders? spør Kari lavt.
Mot Anders har jeg, bekrefter Ingrid. Og det er alvorlig.
Anders hopper opp og løper mot kona.
Ingrid, hva skal jeg gjøre? Jeg er villig til alt for at du tilgir meg!
Du er villig nå, hun trekker seg unna hans berøring. Men du har allerede løyet og lagt skylden på meg. Det viser hvem du egentlig er, Anders.
Jeg vil forandre meg!
Folk endrer seg ikke på én dag. De som kan så grove løgner, gjør det ikke uten grunn.
Hun går tilbake til kjøkkenet, etterlater mannen og svigermoren alene med sine tanker. Bak døren høres dempede stemmer. Kari irettesetter sønnen for hans oppførsel.
Ingrid går gjennom mulighetene i hodet. Hva skal hun gjøre videre? Hvordan leve med en slik mann?
Det finnes ingen løsning. Uansett hvor hardt hun prøver, vil minnene aldri forsvinne. Ingrid åpner søkemotoren på telefonen og taster: «Hvordan få en rask skilsmisse?». Beslutningen er tatt….
