Hør nå, Ingrid Hva om vi prøver åpne forhold? foreslo Øystein forsiktig mens han lot blikket gli ut i drømmende tåke.
Hva for noe? Ingrid så ut som om hun våknet fra en annen tid. Du mener alvor?
Ja, hvorfor ikke? Det er vanlig nok, sa Øystein uspennende, og lot som om dette var like dagligdags som å pusse tennene. De sier i Europa at sånt krydrer ekteskapet. Litt som å unne seg en bit melkesjokolade når man egentlig skal slanke seg. Du har jo selv sagt variasjon gjør godt.
Ingrid blunket sakte. Å sammenligne en elskerinne med en Stratos føltes drapert i surrealisme og frekkhet.
Øystein Hvis du vil vekk, så bare gå. Jeg gir deg frihet, men dra meg ikke ned i denne gjørma.
Ingrid, hvorfor går du rett i forsvarsposisjon? Jeg elsker deg jo. Det er bare alt har visnet. Vi ligger rygg mot rygg, snakker om Kiwi-tilbud og strømregninger. Det har blitt tamt. Litt rystelse hadde gjort seg for oss begge. Jeg tvinger ikke deg til noe, altså. Du kan også, hvis du vil. Kanskje det gjør deg godt?
Ingrid myset. Hun forsto plutselig mannen løy. Øynene flakket, fingrene trommet nervøst mot eikebordet. Øystein trengte allerede frihet. Det var ikke i morgen eller neste uke det var allerede i går.
Øystein, vær ærlig nå. Har du funnet ei allerede? Vil du bare lette samvittigheten?
Nei, nå må du gi deg! han viftet hånden i lufta som om hun jaget ham med snøballer. Da hadde jeg vel ikke spurt deg. Angrer på at jeg sa noe i det hele tatt. Du er så gammeldags, Ingrid
Med skinn av fornærmet helgen reiste han seg og forsvant dypere inn i huset. Ingrid satt igjen, alene med tanker som snurret som isbjørner i polarnatten.
Tjuefem år. Hun hadde gitt ham det beste hun hadde hatt, lidd gjennom opp- og nedturer, tomme lommebøker, overtidsarbeid som plutselig fikk en mørkere farge Nå satt han mett og fornøyd og foreslo at hun skulle lufte ut trofastheten. Frisk luft For en behendig frase.
De sov den natten i hvert sitt rom. Eller sov og sov Ingrid lå bare og stirret i taket, tenkte på hvordan de endte her. Øystein hadde en gang dusjet henne i store buketter syrin, jobbet dugelig for et stilfullt bryllup, jublet da de fikk datter. Nå? Hun skulle ønsket han bare dro.
Hvor gikk det fra? Var det da hun sluttet å sminke seg hjemme? Da han glemte bryllupsdagen og la skylda på arbeidspress? Nå var det for sent å dvele. Skulle hun bare velte seg ut i en skilsmisse, kaste halve livet på dynga? Eller holdt det med vaner, felles hus og innarbeidede rutiner? Viktor var alltid et slags anker. Datteren hadde flyttet ut, alderdommen lå der og blunket i det fjerne. De hadde reddet hverandre før han hadde til og med tatt opp et lån for å hjelpe Ingrids mor. Ikke alle gjør sånt.
Ingrids indre liknet på en trykkoker. Sorg, sinne, frykt blandet i surrealistisk gryte. Kanskje trodde han hun var for gammel til å finne noen ny? At hun skulle sitte hjemme, koke fårikål og strikke sokker til barnebarn mens han løp rundt og våget seg innom når det passet? Nei. Nok fikk være nok.
Greit, sa hun neste dag ved frokosten. Vi kan prøve på din måte.
Hva mener du?
Jeg sier ja til det åpne forholdet ditt.
Øystein holdt nesten på å søle ut teen over kjøkkenbordet. Han ventet et scene, men fikk et ja.
Ja, vel. Kanskje du til og med liker det, mumlet han og blafret med avisa. Forresten, jeg blir sent hjemme i dag.
Det skar et vondt stikk gjennom hjertet. Så fort, liksom?
Kvelden var tung som skodde fra fjordene: Ingrid følte seg glemt, satt ut som et gammelt Nokia-telefon. Ved speilet så hun på seg selv. Ja, øynene var litt matte, rynkene krøp fram, huden ikke like porselenaktig. Men kroppen var fortsatt smidig, håret tjukt. Kanskje var det ikke henne, men Øystein det var noe galt med? Andre menn så da på henne. Som Espen, sjef for nabokontoret. Han hadde nylig dukket opp etter en omorganisering.
Hendig gråstenk i håret, mildt hes stemmebånd, listig blikk. Han hadde gjort kur, holdt opp dører, smilt over kaffekoppen. Noen ganger invitert henne til lunsj, til og med nylig foreslått middag ute.
Espen, jeg er på slankekur. Den heter ekteskap, svarte Ingrid.
Ingrilill, ekteskap er kun et stempel i passet, ikke noen dom, gliste han. Men jeg maser ikke.
Øystein ville hun skulle «lufte seg»? Kanskje det da var på tide.
God kveld, Espen. Gjelder invitasjonen på middag ennå? Plutselig har jeg tid og har bestemt meg for å bryte dietten, skrev hun på mobilen.
Det handlet ikke om hevn, men om å finne seg selv igjen etter å ha blitt trampet på to døgn i strekk.
Kvelden med Espen føltes drømmeaktig. Han trakk ut stolen, fylte glasset, så på henne som om hun var den eneste kvinnen i universet.
Ingrid skammet seg, men kjente hvordan noe i henne våknet: Hun ble sett. Det var endelig noe annet enn kasseroller og skitne sokker.
Skal vi dra hjem til meg? spurte Espen da desserten var spist. Vi kan kjøpe vin, se på noe på TV fortsette kvelden.
Hun nikket. Noe ropte: stopp! Men hun så samtidig for seg Øysteins blikk da han snakket om «lufting».
Så, akkurat idet de kom inn døra hos Espen, begynte mobilen å dure. Ektemannen. Hun trykket bort samtalen, så én gang til. Det hjalp ikke.
Ja?
Hvor er du? Øystein ristet i henne gjennom røret. Klokka er ti! Kjøleskapet er tomt, du er ikke hjemme! Er du blitt gal?
Ingrid stivnet. Espen skjønte at dette ikke angikk ham, og trakk diskret inn på kjøkkenet.
Jeg er på date, Øystein.
Hva sa du? På hva for noe, for pokker?!
Mener du jeg skal forklare? Du sa jeg kunne være fri. Du ba meg treffe andre. Nå gjør jeg det. Smerter det å smake din egen medisin?
Det ble stille, kun hans hikstende pust i røret.
Du Gikk du virkelig? Jeg bare tulla! Ville bare teste deg! Du har bare gått og ventet, ikke sant? Lot som du sørget, og så stormer du ut?
Ingrid var plutselig usikker.
Hvor var du selv i kveld?
Bare på kontoret! Han snøftet. Vet du hva jeg gidder ikke dette. Du pakker tingene dine, eller så gjør jeg det. Vi skilles.
Så la han på. Ingrid ble sittende, forvirret og ydmyket, stirrende på et bilde på veggen.
Går det bra? spurte Espen fra døråpningen.
Ja det er bare småting, forsøkte hun å smile, men det gikk ikke.
Ingrid han så på klokka. Kanskje det er best du ordner opp hjemme. Dette er ikke kvelden for eventyr.
Askepott forsvant, vogna ble til en gresskar, og Espen ble bare en mann med ryggsekk, som ikke ville dra med seg andres problemer. Det var forståelig han ønsket en hyggelig kveld, ikke et familiedrama.
Kanskje hun bare burde skilt seg på flekken, men den tanken kom så altfor seint.
Ingrid dro på hotell og lot huset ligge bak seg natten igjennom. Tilbake til Øystein ville hun ikke, og hun hadde behov for tid til å puste ut drømmer fra fortiden.
Tre år gikk, og livet selv som en streng skulptør skrapte bort overflødig stein.
Øystein fikk fort ny dame, før skilsmissen var gjennomført. Hun stakk riktignok av straks fellesleiligheten ble solgt, og tok med seg det meste fra felleskontoen.
Med Espen skjedde det ingenting. På kontoret nikket de bare kort. Ingrid innså: Menn som trives i elsker-rollen, tåler ikke tanken på å være følgesvenn eller beredskap i uvær.
Så hun lette ikke videre. Når hun flyttet til egen leilighet, oppdaget hun plutselig at tiden vokste som vårsnø. Før hadde alt gått med til å stelle for Øystein, nå grep hun mulighetene. Morgenene i svømmehallen jaget vekk stivheten, engelskkurset holdt hodet i ånde. Hun klippet håret, byttet garderobe.
Og viktigst: Hun ble bestemor.
Datteren, Maren, fikk barn for et halvt år siden. Under skilsmissens stormvær sto Maren imot moren. Øystein spilte offer, fantasi-malende som en norsk Snåsamann, fortalte om morens utroskap og svik.
Men tiden la alt i ro. Maren kom for å se moren i øynene. Hun så ingen utro kvinne, verken heksa faren beskrev eller en som løp etter menn bare en sliten, ærlig mor.
Ingrid forklarte alt. Det var Øystein som startet dette, det var han som snart aldri var hjemme lenger. Maren, selv gift, forsto. Da faren fant ny kjæreste på rekordtid, sto hun beinhardt på Ingrids side.
Nå satt Ingrid i Marens kjøkken, med lille Sofie i fanget. Sofie klemte hardt rundt bestemorens finger.
Forresten, pappa ringte. Ville komme en tur og hilse på Sofie, sa Maren, ristet avsmak på hodet.
Og du? spurte Ingrid stillferdig.
Sa vi var bortreist. Orker ham ikke på besøk, mamma. Enten baksnakker han deg, eller maser om å få oss sammen igjen. Jeg blir alltid nervøs når han er her. Dessuten vil jeg ikke at han skal snu Sofie mot deg. Han får leve med sin frihet…
Ingrid sa ikke mer, bare holdt Sofie enda tettere.
Øystein hadde fått frihet. Ingen maste, ingen forstyrret ham foran TV-en. Men friheten smakte besk som ensomhetens sure røyk over Lofoten før stormen. Og for ham kom den innsikten altfor sent.
