Ta på deg lua, det er ti minus ute. Du blir syk.
Ingebjørg rakte frem den strikkede lua den blå med dusk, den samme som Ingrid hadde valgt selv på Oslo City for en måned siden.
Du er ikke mammaen min! Skjønner du det?
Ingrids rop rev gjennom stillheten i gangen. Hun kastet lua i gulvet med et raseri som om den var giftig.
Ingrid, jeg vil bare
Og det blir du aldri! Skjønner du?! Aldri!
Inngangsdøren smalt så glassrutene klirret, og en kald vind trengte inn fra oppgangen.
Ingebjørg ble stående i gangen. Lua lå krøllet ved føttene hennes malplassert, ubrukelig, pinlig. Sinte, varme tårer presset seg på. Hun beit seg i leppa, løftet hodet og stirret opp i taket. Ikke gråte. Ikke nå
For et halvt år siden så hun for seg et helt annet liv. Koselige middager sammen om kvelden, dype samtaler, kanskje noen helgeturer til hytta på Hvaler. Hans Olav snakket alltid så varmt om datteren sin klok, talentfull, bare litt lukket etter at moren hennes døde. “Hun trenger tid,” sa han. “Det kommer seg.” Tiden gikk. Ingrid tinte aldri opp.
Fra første dag Ingebjørg kom inn på ordentlig, som ektefelle og ikke lenger bare besøkende, stilte Ingrid seg til motverge. Ethvert forsøk på å komme nærmere støtte på en mur av is. Ville hun hjelpe med leksene? “Jeg klarer meg.” Invitere ut på tur? “Jeg har ikke tid.” Gi et kompliment for flette eller kjole? Et langt, uinteressert blikk og taushet.
Jeg har en mamma, sa Ingrid allerede på andre dag i det nye fellesskapet. De satt rundt frokostbordet, Hans Olav stressdrakk kaffen fordi han skulle rekke kontoret.
Har og vil alltid ha. Du er ingen.
Hans Olav satte kaffen i halsen og mumlet noe forsiktig. Ingebjørg tvang frem et smil så det nesten gjorde vondt og sa ingen ting.
Det gikk fra vondt til verre etter det.
Ingrid skrek ikke lenger når faren var til stede. Hun ble mer raffinert. Gikk forbi Ingebjørg som om hun var luft. Svarte knapt, om hun svarte i det hele tatt. Forlot demonstrativt rommet dersom Ingebjørg kom inn.
Pappa var annerledes før, sa Ingrid over middagen en dag. Før deg. Da snakket vi sammen. Nå
Hun ble stille, stirret ned i tallerkenen. Men Hans Olav ble grå i ansiktet, og Ingebjørg mistet matlysten.
Hans Olav sprang mellom dem som en jeger med hareskremt blikk. På kveldene kom han til henne på soverommet soverommet deres, selv om Ingebjørg aldri helt klarte å kalle det sitt og ba henne holde ut.
Hun er et barn. Hun sørger fortsatt. Bare vent litt.
Så gikk han til Ingrid og ba datteren være snillere.
Ingebjørg er god. Hun prøver. Prøv å slippe henne inn.
Ingebjørg hørte dem gjennom veggen. Hans Olavs stemme: sliten, utbrent. Ingrid: kort, spydig, iskald.
Mannen visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Det syntes i pannen, i de dype rynkene som hadde kommet de siste månedene. Hvordan han rykket til hver gang de to befant seg i samme rom. Den evige trettheten voksende under øynene.
Han kunne ikke velge side. Eller ville ikke.
Ingebjørg plukket opp lua fra gulvet, børstet den av og hengte den på knaggen. Så gikk hun inn i stua stoppet på terskelen, som hun alltid gjorde
Bilder. Titalls bilder i rammer: i hylla, på veggen, i vinduskarmen. En blond kvinne med mildt smil. Samme kvinne med lille Ingrid på fanget. Hans Olav, ung, lykkelig, nesten ugjenkjennelig. Bryllupsbilder, feriebilder, julebilder.
Liv. Den første kona. Den døde kona
Tingene hennes lå fremdeles i skapene. Kjoler, gensere, skjerf omhyggelig lagt sammen, luktet fortsatt lavendel. Sminken sto på en egen hylle på badet. Hennes rosa, lodne tøfler stod klar i gangen.
Som om Liv bare hadde gått ut for å kjøpe melk og hvert øyeblikk kunne komme inn døra igjen.
Mamma lagde dette bedre, kunne Ingrid komme med til middag.
Sånn gjorde aldri mamma det.
Dette hadde ikke mamma likt.
Hver sammenligning var et slag i magen. Ingebjørg smilte, nikket, svelget såret sammen med kjøttkakene. Om natta lå hun våken og tenkte: hvordan vinne over et minne? Over et idealisert bilde av en kvinne som for hvert år bare blir mer perfekt?
Hans Olav elsket fortsatt Liv. Det var hun ikke i tvil om. Han kunne stirre lenge på bildene av henne med et savn i blikket som sugde pusten ut av rommet. Hørte på Ingrids historier om moren ansiktet hans ble lukket, fremmed.
Hva var egentlig Ingebjørg for ham? Et forsøk på å komme videre? Medisin mot ensomheten? Eller bare tilfeldigvis en kvinne som var der da han trengte noen?
Når Hans Olav sovnet om kvelden, ble Ingebjørg liggende i mørket og stirre i taket. Et fremmed tak i et fremmed hjem, hvor hun aldri følte hun hørte til. Hun skjønte klart, brutalt at ekteskapet raknet. At Hans Olav giftet seg uten å ha lagt fortiden bak seg. At Ingrid aldri ville åpne døra.
Og kanskje hadde hun selv gjort sitt livs største feil.
Tanken ble klar midt mellom tre og fire om natta, enda en søvnløs natt mens Hans Olavs pust gikk jevnt og tungt ved siden av. Han sov alltid lett. Snu seg mot veggen, og så borte. Hun ble liggende igjen alene med tankene sine, med skyggene fra gatelysene, med Livs bilde på kommoden som aldri hadde blitt fjernet.
Nå er det nok.
Avgjørelsen kom stille og klart. En iskald visshet: denne kampen kan ikke vinnes. Man kan ikke slåss mot et minne. Man kan ikke ta plassen til en kvinne denne familien for alltid holder hellig.
Ingebjørg satte seg opp i senga. Hans Olav sov videre.
Tre dager senere leverte hun papirene. Alene. Uten advokat, uten dramatikk. Gikk til bydelens servicetorg med pass og vigselsattest, fylte ut skjemaet og signerte. Damen bak skranken sendte henne et blikk av erfarent medynk hun ser sikkert slike som meg daglig.
Ingebjørg
Hans Olav fant papirene den kvelden. Han ble stående som fastfrosset med arket i hånden, bleik og lamslått.
Hva betyr det her?
Det står der. Jeg har begjært skilsmisse.
Hvorfor? Vi har ikke engang snakket om det
Hva er det egentlig å prate om, Hans Olav?
Hun skrudde av vannet hun vasket middagsserviset under, tørket hendene og snudde seg mot ham.
Jeg orker ikke lenger å bo i et museum. Jeg er lei av å være nummer to. Lei av å se deg drømme deg bort foran bildene hennes. Lei av å høre datteren din fortelle at jeg ikke er noe for noen av dere.
Ingrid er bare et barn, hun forstår ikke
Ingrid forstår alt sammen. Og det gjør du og. Du bare tørr ikke innrømme det.
Han tok et forsiktig steg nærmere, la hendene sine på skuldrene hennes.
Ingebjørg Vi kan snakke om det. Jeg skal fikse alt. Jeg snakker med Ingrid, jeg tar bort bildene vi kan starte på nytt
Du elsker henne fortsatt.
Ikke spørsmål et faktum. Hun møtte blikket hans og så svaret lenge før han fikk åpnet munnen.
Fortell meg at du ikke gjør det. Si at du har glemt. Kom igjen?
Stillhet.
Hans Olav slapp henne. Tok et skritt tilbake. Ansiktet svart under øynene eldes ti år på et sekund.
Ingebjørg nikket for seg selv. Noe annet hadde hun aldri forventet.
Ingrid satt på rommet sitt. Døra sto på gløtt med vilje eller ei, umulig å vite. Men da Ingebjørg gikk forbi, kikket jenta opp fra mobilen. Og smilte. Så vidt, i munnvikene. Som om hun hadde vunnet. Og det hadde hun kanskje.
Resten av timene gikk i automodus. Klesskap. Bøylehengere. Koffert. Kjolen Hans Olav ga henne på bryllupsdagen for tre måneder siden, en evighet unna. Parfymen, han valgte den etter å ha luktet på alle prøvene i butikken. Boka de aldri ble ferdig med å lese sammen.
Alt ble pakket sirlig sammen. Ikke tenke. Ikke kjenne. Bare få det unna.
Kvelden dro seg ut. Ingebjørg satt på senga ved siden av koffertene. To kofferter alt som var igjen av drømmen om en familie.
Klokken åtte om kvelden bestilte hun taxi. Dro selv med koffertene i heisen ingen dør i oppgangen knirket, ingen stoppet henne. Nøklene la hun på kommoden i gangen.
Sjåføren bar koffertene ut i bilen, og de kjørte. Ingebjørg så seg ikke tilbake.
Kvelden i byen var stille og mørk. Gatelyktene lyste, noen få travle folk hastet mot T-banen. Bak henne lå leiligheten med alle minnene og gamle bilder. Igjen var Hans Olav og hans sorg, Ingrid og hennes uoppriktige triumf.
Ingebjørg så ut av taxivinduet og trakk pusten. For første gang på lenge fritt.
Ensomheten var skremmende. Men det var verre å leve i skyggen av noen som aldri vil komme tilbake.
Nå begynner jeg på nytt. Ny side i boka. Uten ektemann og stebarn og innbilte familiehåp. Men også uten å bli målt mot en kvinne som bare finnes i fortiden.
