Jeg sitter og stirrer ut av vinduet mens jeg tenker på alt som har skjedd de siste ukene. Da jeg ser at Petter nok en gang fyller matteboka med tegninger av Edderkoppen i stedet for å løse oppgavene, går det opp for meg og Torunn at det trolig bare er katten vår, Mist, som kan forvente seg en bekymringsfri fremtid her i huset. Vi har forsøkt alt en evig strøm av privatlærere har vært innom døren, men ingen har klart å vekke kjærligheten til realfag hos sønnen vår. Snarere tvert imot med hver ny lærer har Petter forsvunnet enda lenger inn i dagdrømmer og småfilosofisk grubleri. Verden rundt oss er bare ståk og mas, synes Petter, og den rene lykke finnes i late dager, sjokoladeboller og tegnefilmer på mobil.
Helt fortvilet mente jeg det var like greit å slippe taket, da jeg plutselig kom over et heller snurrig annonser på Finn.no: Selger vektstang og gir barna dine, slekt og naboer både læring i skolefag og idrett. Egen metode. Jeg underviser i matematikk, historie, norsk og engelsk, biceps, triceps, ben, skuldre, litteratur, bryst. Jon. Jeg leste den høyt for Torunn, som bare svarte med et oppgitt blikk, men uten flere alternativer, grep jeg telefonen.
En dyp, andpusten stemme svarte, med en slags metallisk rytme i bakgrunnen. Hei. Jeg har solgt vektstanga, satt Jon i gang, og det var nær på han la på. Jeg rakk å si at det gjaldt sønnen min matematikk, norsk, litteratur og han spurte bryskt: Alder, vekt, ferdigheter? Jeg ramset opp: Ni år, 25 kilo, nesten lært seg å legge sammen tall i kolonne Hvor mange armhevinger tar han? Hæ? stammet jeg. Og hvor mange pull-ups? Eh, kanskje fem armhevinger Kan han forskjellen på prefiks og suffiks? Jeg ante ikke, det måtte jeg spørre Torunn om. Hva har dere hjemme av utstyr? Utstyr? Passer, vinkelmåler, strikk, manualer? Vi har en trelinjal. Skjønner. Send adressen, jeg er der innen en time. Så ropte han plutselig ut: Bena fra hverandre, rett i ryggen! Ikke til deg, jeg har historietime. Klikk.
Jeg sto et øyeblikk med beina litt bredere enn vanlig og veldig rak, og gikk så bort til Petter for å fortelle at han fikk ny privatlærer. Han reagerte akkurat som han pleier: skrudde opp lyden på TVen og ba om te og brødskive. Faglig entusiasme var, mildt sagt, fraværende.
Det ringte på døra. Gjennom kikkehullet så Torunn en muskuløs torso behinda av ei tettsittende t-skjorte, som fylte gangen. God dag, sa fjellet av en mann og lukta av kokosnøttsjampo. Hvor er olympieren? Torunn fikk knapt frem et ord og kalte på meg. Unnskyld, det må ha blitt en misforståelse, jeg er øyelege forhenværende. Jon Kristiansen, privatlærer nåtid. Å, det er deg, sa jeg og strakk meg etter hockeybagen hans. Da jeg løftet håndtaket, dro vekten meg nærmest i bakken, og Mist forsvant lydløst gjennom huset.
Hva har du egentlig oppi her? peset jeg mens jeg slepte bagen inn på rommet til Petter. Læremateriell. Grunnskolen og anvendt kunnskap. Petter satt selvfølgelig klistret til mobilen da vi gikk inn, men han kikket overrasket opp. Har dere drill? spurte Jon. Til hva? For å trene norsken, svarte han og pakket ut pull-up-stang, boksebag og tau. Jeg gikk ut for å låne drill hos naboen og lot dem være alene.
Petter, som rakk ham til knærne, prøvde seg: Hvordan ble du så sterk? Regnet sammen i hodet, lo Jon og stappet sammen noen vektskiver i en stabel. Kom igjen, la oss begynne.
Er du sterkere enn Edderkoppen? spurte Petter. Tar Edderkoppen 200 kilo benkpress? Petter visste ikke hva han skulle svare, men følte på seg at svaret var nei. Jeg liker ikke skole, erklærte han. Skole er for tapere. Vi trener mage. Og så la Jon seg ned for sit-ups. Petter sto og så på, og ventet på at Jon skulle gi seg, men han bare bytta tempo og la til ekstra vekt. Etter mage var det manualer, så strikk, og til slutt armhevinger. Fikk du med deg alt? Vil du bli sterk? Eller har du tenkt å surre rundt i hybelkaninene dine og sladre på bredbåndet hele livet? Petter ristet på hodet. Flott! Tre ganger så mange repetisjoner som 45 minus 39. Start med mage. Hvor mye er det? Det kan du fortelle meg. Jeg kom tilbake med drillen akkurat da Petter var i gang med sine første armhevinger noensinne, og skyndte meg stille ut igjen.
Dagen etter, halv seks om morgenen, ringte det på døra. Torunn og jeg glante søvndrukne ut Jon sto der, enda større enn sist, og så ut som han bredte seg halvveis inn i trapperommet. Vi har historie og geografi i dag. Klær: joggesko, t-skjorte, shorts. Vi skal ut på langtur med kart og se på Oslos spennende kulturminner. Men han går bare i tredje klasse, de har ikke geografi enda, gjespet jeg. Hva med et dikt også? Skal dere være med? Nei takk. Jeg var flink på skolen. Når trakk svenskene seg tilbake etter Karlstad-forhandlingene? Ehm, jeg må vekke Petter, svarte jeg og forsvant inn til ham. Da jeg kom ut igjen, sa jeg lavt: Han våkner ikke. Kle på ham. Han våkner underveis, svarte Jon.
Tre ganger i uka ble dette nye hverdagen: mandag bryst, triceps, skuldre, matte, norsk; onsdag rygg, biceps, litteratur, engelsk; fredag bein, geografi, historie. Etter tre uker kommer Petter tuslende inn på kjøkkenet, bar overkropp, og jeg dekker til dørgende mageflesket mitt med vannkokeren. Han strutter av selvtillit, retter ryggen og kjefter på oss fordi vi bare sitter stille.
Torunn, jeg liker ikke dette, sukket jeg ved middagsbordet. Vet du hva Petter nå ønsker seg til bursdagen? Xbox. Det spurte han meg også om. Nei, turnstang og blender til smoothie. Jeg tror denne Jon ikke er noen privatlærer, men en treningsgalning som ødelegger helsa til gutten vår. De driver da med matte også? Har du sett dem med skolebøker? Kaloritabeller har jeg sett. Nemlig. Du vet jo hvordan slike muskelbunter er Hvordan er de? jeg så spørrende på henne. Ikke særlig smarte, banket hun i bordet. Sånn vil vel ikke du at sønnen din skal bli? Kanskje det bedre en dum muskelbunt enn en svak nerdespire? Jeg vil ha en normal unge! Dette må ta slutt!
Telefonen ringte. Torunn så på skjermen. Det er læreren hans. Hun tok telefonen. Hei? Hva har han gjort? Ja, jeg kommer straks. Hva sa hun? Petter har vært i slåsskamp. Jeg sa jo det ikke kom til å gå bra. Jeg hev jakka og vi dro straks ned til skolen.
Vi kom inn til et møtelokale fullt av foreldre, lærere og psykolog. Dette er ikke et treningsstudio! ropte en mor. Hva har skjedd? spurte jeg. Kontaktlæreren forklarte: Petter presset klassekameratene til å leke stigen og bruke brøkregning i friminuttet. Hva betyr det? De skulle ta pull-ups etter tur og øke belastningen. Men de begynte, protesterte Petter. De ropte stygge ord, jeg forklarte bare hvordan strebere skal bøyes. Læreren avbrøt, De ønsket ikke å delta. Petter truet dem. Men jeg prøvde bare å gjøre sånn som Jon Kristiansen sier: Har du mye energi, ta flere pull-ups, ikke sloss. En av guttene hulket: Han sa han kom til å trekke kvadratroten av oss! Han hører ikke til blant barna våre! hylte en mor. Vent, sa jeg. Så det var ingen slåsskamp? Alle fra den skadde siden ristet på hodet. Så sønnen min svarte på mobbing med matte og turnstang? Han fikk oss til å løpe på banen og lese dikt! Der ser du, sa jeg til Torunn, og hun nikket ettertenksomt. Rektor kremtet. Jeg bør vel egentlig heller beklage Dere har en flink gutt. Men han flytter opp til fjerde klasse. Han ligger langt foran planen.
Louisen i rommet var til å ta og føle på, og misunnelsen spredte seg som frost på vinduet. Hei, Jon Kristiansen, vi må hente nye pensumbøker! Petter skal opp i fjerde klasse! Sa jeg på vei ut.
To uker senere var Petter ikke bare i gang med nye fag, men meldte seg på sin aller første junior crossfit-konkurranse og gikk løs på den nasjonale barne-litteraturolympiaden. En dag ringte en av de andre foreldrene visstnok han som tidligere beskyldte oss for å ødelegge sønnen hans og spurte forsiktig etter Jons nummer.
Langsomt ble det til et eget barnemiljø, der utmelding ikke handlet om tapte kamper på fotballbanen, men om dårlige karakterer på prøvene. Ja, tenkte jeg. Kanskje ikke så dumt likevel.
