Synnøve Lunde lå plutselig syk og svak. Ingen av døtrene hennes besøkte moren sin mens hun lå til sengs. Det var bare barnebarnet Ingrid som pleide henne. Da våren nærmet seg, dukket døtrene plutselig opp, akkurat som de alltid gjorde rundt påsketider for å hente hjemmelagde godsaker fra bygda, som mor alltid hadde laget til dem! Synnøve gikk ut til porten for å ta imot døtrene.
Hvorfor er dere her? sa hun kaldt.
Den eldste datteren, Ragnhild, ble stående et sekund, lamslått.
Mamma, hva sier du nå? utbrøt hun forskrekket.
Ingenting! Nå er det nok, kjære dere! Jeg har solgt hele gården min
Hva? Og vi da? døtrene forstod ingenting.
Livet i Åsmundvik var ensformig og stille. Hva enn som kunne røre opp denne smågrå tilværelsen, ble straks en stor begivenhet.
Da Ingrid, barnebarnet til butikkenes tidligere bestyrer, flyttet inn, tok det ikke lang tid før det gikk et lite sus gjennom bygda. Folk snakket lavmælt sammen, spesielt kvinnene, så åpent at du kunne høre sukk og beundring straks Ingrid viste seg.
Å, den Ingrid! Hun er ikke som oss andre, hun har virkelig klart seg! Nå kan de andre bare misunne henne.
Den lokale eliten betraktet med skjult misunnelse hvordan Ingrid kjørte glitrende forbi på bygdas veier i en mørk, blank SUV en bil som slike som oss bare kunne drømme om.
Nesten alle i Åsmundvik stimlet seg sammen for å oppleve dette øyeblikket.
De eldre måtte tørke tårene med lommetørkle, rørte over Ingrids suksess.
Tenk at det gikk slik! Akkurat som i eventyret om Askepott!
Det måtte jo bare bli slik! Hun har jo vært bygdas Askepott siden hun var liten.
Nå kunne Ingrid trygt kaste et litt overbærende blikk på de som tidligere hadde ledd henne ut.
Hun la merke til den lokale musikanten, Per, og vinket vennlig til ham fra bilvinduet.
God dag, Per Olsrud! Så hyggelig å se deg! Hvordan går det med helsa?
Det er bra, Ingrid! Stikk innom oss på klubbøvinga!
Det skal jeg love!
SUVen forsvant bak svingene, og de nysgjerrige begynte å gå hver til sitt. Per Olsrud sukket fornøyd:
Hun er flink, den jenta! Hun har klart det hun satte seg som mål. Nå får helsesøstrene holde stand mot misunnelsen!
Gammel-Marta, bygdens skravlemor, spurte spisst:
Hva har de med saken å gjøre, da?
I dag kommer grønn misunnelse smygende mange! Kjennes det ikke allerede?
Gamle Marta viftet ham vekk, kastet korsets tegn, og skyndte seg hjem. Per Olsrud brydde seg ikke, for han visste at gamle Marta mente ingenting vondt.
Han sank ned på benken utenfor klubbhuset, og gamle minner om Ingrid presset seg på
Det var faktisk Per som hadde hatt størst innflytelse på Ingrids liv. Både på godt og vondt.
Ingrid hadde tidlig blitt foreldreløs moren døde tidlig, faren forsvant enda tidligere. Ingen av slektningene ville ta ansvar, og hun bodde nesten to år på barnehjem. Men så, en dag, fikk Synnøve dårlig samvittighet og hentet barnebarnet hjem.
Folk i Åsmundvik roste Synnøve høyt for det, spesielt butikksjefen:
Tenk om vi alle hadde vært like gode som Synnøve Lunde!
Men noen var mer skeptiske.
Staten gir jo gode støtteordninger nå, så hun får seg sikkert litt ekstra, den “snille” bestemora. Tror du virkelig Synnøve gjør noe bare av godhet?
Ryktet til Synnøve var nemlig frynsete. Hun hadde snurret folk rundt lillefingeren bak butikkdisken, og kranglet stadig med naboene. Enkelte hevdet hun bare viste omtanke for sine to døtre og sønnen. Sønnen var lege i Bodø, døtrene bodde i Oslo.
Alle tre besøkte innimellom for å fylle opp matlagrene hjemme.
Om det fantes en gårdsdrift å misunne, så var det hennes: dusinvis av ender og høner, smågrisene kranglet om maten med geitene i fjøset. To mål jord arbeidet hun på selv.
Enslig og stadig eldre det ble for mye, og å leie hjelp var for dyrt. Derfor begynte Synnøve å tenke på barnebarnet. Hun delte planen med barndomsvenninnen Bjørg.
Jeg henter Ingrid hit, hva skal hun gå og rotte bort på institusjon for? Folk snakker jo stygt om meg som satte henne på barnehjem.
Bjørg støttet alltid Synnøve, og var dessuten avhengig av jobben i butikken.
Du gjør helt rett! Dessuten, jenta blir deg til stor hjelp i arbeidet.
Det var du som fikk meg på god tanke! Mens jeg er på jobb, kan Ingrid ta seg av gården.
Men hva med skolen, Synnøve? Ungene nå for tiden har alt for mye på leselista! Og fritidsaktiviteter og sport og jeg vet ikke hva!
Hun klarer seg fint uten! Jeg føder henne jo!
Lille Ingrid var lykkelig. Hun gjorde alt bestemor ba henne om, og snart kalte folk henne bare for Askepott. Mange syntes Synnøve var for hard mot henne.
Synnøve, ta deg sammen! Jenta ser ut som en staur! Er det slik man skal behandle familien?
Hun slo straks tilbake:
Dette er mitt barn, ikke bland dere! Hun har godt av å lære arbeid! Etter skolen skal hun til landbruksskolen!
Det varte og rakk inntil en hendelse skulle endre alt.
En dag begynte et nytt ansikt på det lokale samfunnshuset. Heidi var nettopp ferdig med kunsthøgskolen i Trondheim og ville finne bygdas skjulte talenter.
Hun trengte flere til opptreden, og Per meldte seg ivrig.
Heidi, bare jeg får nytt trekkspill, så kan jeg få til det meste!
Prøv dette, Per! Ikke det beste, men det duger.
Snart svingte han frem en livlig melodi.
Det gikk fort å samle et kor av bygdedamer, men solisten manglet. Per henvendte seg til Heidi.
Heidi, det er som kjøttsuppe uten kraft å være uten solist! Hvor finner vi en ung stautejente med stemme?
Heidi tenkte, og smilte så lurt.
Jeg kjenner et sted vi bør prøve! Ta med instrumentet!
På ungdomsskolen stilte alle seg opp for et rart auditionshow. Ingrid ville ikke, men læreren Siv gav seg ikke.
Kom igjen nå, Ingrid! Du synger så vakkert!
Ingrid skalv.
Siv, jeg må hjem bestemor blir sint!
Jeg ordner det, og forlanger ingen sure miner! Tenk at du trekker et vinnerlodd i dag.
Motvillig snudde Ingrid. Hun sang med tårer i øynene. Publikum var jo vanligvis griser og geiter, og småfuglene på jordet, når hun slet seg gjennom bestemorens marker.
Hun kunne folkekjære viser og pop, og alt sang hun så det traff rett i hjertet.
Heidi lot seg ikke stoppe:
For et naturtalent! Ikke en eneste sur tone!
Det var en bragd. Etter en grundig prat måtte Synnøve la Ingrid bruke mer tid på sangen.
Bestemoren fryktet at barnebarnet ville få nykker, og delte engstelsen med Bjørg.
Så nå skal jeg bare fø henne for ingenting? De drar vel henne på konserter, mens jeg skal leve på min magre pensjon?
Får du ikke støtte for Ingrid da?
Hva hjelper det, når hun skal kles og skos? Jeg håpet hun skulle jobbe på gården i sommer, ikke synge seg bort for ingenting!
Bjørg svarte drømmende:
Tenk deg at hun blir kjent, Synnøve! Hennes bilde i avisa og på fjernsyn!
Hva hjelper det meg? Jeg trenger hjelp med barn og fjøs!
Bjørg så på henne som om hun nettopp hadde avslørt sin sanne natur.
Folk sier du er som stemora i Askepott-eventyret! Se på jenta! Sliten hver dag!
Vennskapet knirket, og Synnøve mistet sin eneste allierte.
Ingrids fremgang gikk i rasende tempo. Hun og koret underholdt bønder og budeier i hele distriktet. Hun vant til og med fylkeskonkurransen. Ryktet hennes vokste, men verken berømmelsen eller oppmerksomheten endret omsorgen hennes for bestemor.
Da Synnøve plutselig falt syk, forlot ikke Ingrid sengen hennes et øyeblikk.
Døtrene kom ikke før påsken nærmet seg akkurat tidsnok til godsakene.
Synnøve gikk ut til porten.
Hva vil dere nå? spurte hun kjølig.
Ragnhild ble paff.
Mamma, hva er det du sier?
Ingenting, jeg har solgt alt! Nå er det slutt. Helseta mi holder ikke.
Men, Ingrid da skal ikke hun
Da mistet Synnøve besinnelsen.
Ingrid er ikke hushjelp, og ikke deres gratis arbeidskraft! Da jeg ble syk, kom dere ikke. Nå er det slutt. Jeg vil også ha en rolig alderdom!
Og Ingrid Jenta skal få utdanne seg og kanskje bli artist!
Søstrene dro tomhendte, og Synnøve gikk rett til Bjørg.
Takk, kjære venn, for at du fikk meg til å se! Jeg holdt på å ødelegge Ingrids liv. Nå hjelper du meg å selge kjøttet!
Kjøttet? Har du solgt alt?
Ja. Bare geita har jeg igjen!
Det var klokt! Men døtrene?
De klarer seg selv. Jeg er ferdig med dem.
Ingrid forlot aldri Åsmundvik med sorg. Hun ringte ofte til bestemor, sendte penger, men hadde sjelden tid å reise hjem med jobb og konserter. Endelig fikk hun fri en uke for å besøke den kjære bygda.
Bak i bilen våknet sønnen hennes, Lars:
Mamma, er vi snart hos oldemor?
Vi er her allerede, gutten min! Der står hun og vinker!
Synnøve, selv litt krokete, løftet barnebarnet sitt og kysset ham lykkelig.
Du er gullet mitt! Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve denne dagen!
Litt mer beskjeden klemte hun Ingrid. Ville ikke ødelegge sveisen hennes.
Jeg har sett konserten din på TV. Du er den vakreste av dem alle!
Ingrid klemte bestemoren.
Nå overdriver du, jeg er bare glad i å synge!
Nei, ikke vær beskjeden. Du er en ordentlig artist!
Hvis det ikke var for deg, og for Per, hadde jeg aldri blitt noe. Da hadde jeg fortsatt vært Askepott.
Men i eventyret forvandlet feen gresskaret til karet og ga henne prinsen Du har skapt alt selv!
Ingrid skjulte hendene de samme hendene som en gang hadde hatt arbeidssår. Synnøve så det.
Hun lente seg mot Ingrids skulder, og gråt stille mens hun ba barnebarnet om tilgivelse men gammel urett var glemt. Viktigst av alt var at de fremdeles hadde hverandre, og at Ingrid med glede ville ta vare på henne for det var den største lykken de hadde.
