Ragnhild, jeg er hjemme, ta imot meg!
L-Leif?! Hvorfor så tidlig? Du skulle jo ikke komme hjem før om tre dager…
Kvinnen, hun kunne vel akkurat ha fylt tretti, kom hastende ut i gangen mens hun hektisk dro den silkemyke morgenkåpen rundt seg. Hun så forvirret på mannen som sto i døråpningen.
Ville overraske deg, Ragnhild. Ser ut som jeg klarte det! Eller er du ikke glad? Den høye, bredskuldrede mannen smilte over hele ansiktet, stolt over effekten.
Klart jeg er glad! Gå inn på kjøkkenet, så varmer jeg opp noe mat til deg.
Leif nikket fornøyd og ruslet mot kjøkkenet. Der ventet et bugnende bord: jordbær, sjokolade, middagsmat rett fra ovnen… Det så ut som det var gjort i stand for akkurat ham.
Men kjære Ragnhild, så mye du har stelt i stand! Hvordan visste du at jeg kom hjem i dag? Du er jo nesten synsk!
Leif la rikelig med mat på tallerkenen og spiste med god appetitt. Ragnhild lot vente på seg; han tenkte hun sikkert ville skifte til noen fine klær for å glede ektemannen. Hun forsøkte iallfall…
Leif, jeg… Vi…
Nei men du verden, Ragnhild, for en deilig middag! Og salaten, pannekakene kan jo slikke fingrene etterpå… Åslaug?!
Leif snudde seg mot døren, og der sto Ragnhild sammen med Leifs egen bror, Åslaug, arm i arm. Ragnhild så skamfullt ned, mens Åslaug, bare iført shorts og singlet, gned seg søvnig over neseroten.
Ja, Leif, det er meg. Hei, bror…
God dag. Ja, kan dere to forklare meg hva som egentlig foregår her? Selv om jeg allerede skjønner tegninga…
Leif, nå må jeg bare si det rett ut. Jeg elsker din bror, Åslaug, og jeg vil bare være med ham. Beklager. Ragnhild sa det nesten som en regle, og våget ikke å løfte blikket mot sin nå tidligere ektefelle.
Leif slapp tallerkenen ut av hendene. Restene av maten raste over gulvet med et brak.
Så… Dere… Nettopp nå…
Ja. Akkurat nå var vi sammen.
Fantastisk, Ragnhild! Og du også, Åslaug du er jammen ikke dårlig! Nå skjønner jeg hvorfor du lagde så fin middag og hvem den var til!
Ragnhild klarte ikke se mannen i øynene. Hun visste at om hun møtte blikket hans, ville alt mot forsvinne.
Og Ingrid? Hva med datteren vår? Vet hun det?
Nei, hun… Hun vet ingenting.
Hvor er hun nå, da?
Hos naboen, ser på barne-TV.
Gjør du det ofte lar henne bli der?
Ja, nesten et halvt år nå…
Leif hadde ikke flere spørsmål igjen. Heller ikke følelser. Han var sliten av reisen, og så ingen vits i skandale. Av natur var han ikke bøllete, hadde et jevnt og stødig lynne.
Men hvis noen først presset ham for langt, ja, da var det best å holde seg unna riktignok skjeldent, heldigvis.
Situasjonen overrasket ham. Forvirret ble han, men bare et øyeblikk.
Du har ti minutter å forlate huset på. Tiden løper. Leif tok en slurk av teen sin, og kastet ikke et eneste blikk mot broren.
Hva er det egentlig med denne Åslaug? Utenpå er vi helt like, til og med føflekkene. Han har aldri tatt i et tak, ikke mye mellom ørene heller… Hun har ingenting å vinne ved det. Men, hennes valg! tenkte Leif videre.
Jeg går ikke før jeg har din tillatelse, brøt plutselig Åslaug inn.
Og hvilken tillatelse venter du på?
Til skilsmisse… La Ragnhild gå, hun elsker deg ikke lenger!
Ser hvem hun elsker, gjør jeg jo. Leif smilte skjevt. Skilsmisse vil dere ha? Det kan dere få men kun gjennom retten! Spennende å se hvem av dere som tømmer kontoen på advokatene først.
Leif… Ragnhild la hånden over hans håndledd. Kan vi ikke gjøre dette fredelig? Du er jo ikke slik, du er snill, det vet jeg…
Han ristet på hodet.
Greit, sånn får det bli. Men du er ikke min bror lenger, Åslaug Helgesen!
Vi… Vi har én ting til vi vil be om.
Ja, hva nå?
La meg få beholde leiligheten etter skilsmissen, Leif! Ragnhild forsøkte seg med sitt sjarmerende smil og strøk ham varsomt.
Ingrid har fått så mange venner her, og på skolen trives hun. Hvis vi må selge leiligheten, har vi ikke råd til noe nytt da må vi tilbake til bygda…
Leif la haken over hendene og tenkte hardt. Da Ragnhild så at han nølte, forsøkte hun seg på nytt:
Leif, kjære, gi datteren din en gave. Du tjener så godt, du fikser dette, du skaffer mer penger! Ingrid er jo alt du har. Det er for hennes skyld…
Nå roer du deg litt, Ragnhild, avbrøt Leif. Jeg har en bedre idé.
Og hva skulle det være? Ragnhild glitret med øynene. Du vil kanskje la oss få bilen også? Ingrid hadde vært jublet!
Ingrid skal bo med meg.
Hva?! Ragnhild trodde knapt sine egne ører. Har du blitt gal? Du kan jo ikke ta vare på barn! Du er jo nesten aldri hjemme, reiser land og strand rundt… Hun husker en gang ikke hva du heter!
Det får vi se på nå, sa Leif, og gikk mot døren.
Etter noen minutter kom han tilbake, hånd i hånd med datteren. Hun var ti år, akkurat ferdig med tredje klasse. Hun klemte farens hånd og strålte.
Hva har du henne med for? Vil du at også hun skal inn i denne diskusjonen?! Ragnhilds stemme var kald.
Leif sa ingenting. Han satte seg, løftet Ingrid på fanget og snakket rolig:
Ingrid, vennen min, kan jeg stille deg noen spørsmål, kjære?
Ja! lyste jenter opp; å bli tatt på alvor av faren var stort.
Men lov meg å svare ærlig! Jeg skal snakke med deg som om du var voksen.
Akkurat som med de karene du snakker med på kontoret?
Nettopp.
Hun nikket, ventet spent.
Har mamma vært slem med deg? Har hun slått deg sist uke?
Jenta ble flau og så til siden, hendene lekte nervøst med kjolen.
Hva i alle dager… Ragnhild ropte ut. Gå løs på barnet nå? La henne være!
Hold opp nå, Ragnhild. Jeg snakker med datteren min, sa Leif, og strøk Ingrid over håret. Vær ikke redd, min jente. Du lovet å svare ærlig?
Hun nikket, tårene truet bak øyelokkene. Hun kastet seg om halsen på faren og gråt ut mot brystet hans:
Ja, hun slo meg tre ganger! Først for en dårlig prøve, så fordi jeg sølte melk. Tredje gang fordi jeg skrek til onkel Åslaug. De kysset, mens du var borte på jobb.
Gråt ikke, jenta mi! Leif trøstet henne, strøk henne over håret. Nå er jeg her, og da skal mamma aldri skade deg mer.
Det stemmer ikke! protesterte Ragnhild. Jeg har aldri rørt henne!
Så leiligheten og bilen er bare for datterens skyld? spurte Leif, smilte lurt. Ingrid, kan du svare på enda et spørsmål?
Ja…
Hvis du fikk velge; ville du bo hos meg eller hos mamma?
Jenta tidde. Øynene vekslet mellom mor og far. Ragnhild strakte hendene ut, forsøkte trekke henne over.
Lover du å ikke reise bort i lange tider?
Jeg lover! svarte faren straks.
Da vil jeg bo hos deg, pappa.
Din bortskjemte unge! skrek Ragnhild, fremstrakte hånden, men Leif tok om datteren og dekket henne med kroppen. Åslaug, som hadde stått bak, blandet seg ikke inn.
Da har vi avgjort det, Ragnhild. Du får ikke se henne igjen, sa Leif rolig, og gikk sammen med Ingrid inn på barneværelset.
Etter noen minutter hadde Leif hjulpet datteren å pakke sakene. Heldigvis var reisebagen hans fra jobbreisen pakket. Leif tok med seg Ingrid til et hotell på andre siden av byen, et hotell han brukte i jobbsammenheng.
…Et par måneder senere var det rettsak. Fordi Ragnhild og hennes nye mann ikke hadde fast inntekt eller bolig, og ikke kunne ta vare på et barn, bestemte dommeren at Ingrid skulle bo hos faren.
Ingrid var selv tydelig på at hun ville bo hos pappa. Bare han.
Leif delte leiligheten som planlagt og solgte sin halvpart. Moren fikk treffe Ingrid i helgene, men hun bodde hos faren i deres nye leilighet.
Leif la om hele livet for å ha tid til datteren. Lange arbeidsreiser ble et avsluttet kapittel. Ingrid begynte å smile mer det var mye mer verdt enn penger eller karriere…
Hva tenker dere om dette? Skriv i kommentarfeltet, legg igjen en tommel opp.
