Naboene våre ville tydeligvis vise oss hvem som bestemmer her i oppgangen. Helt uten grunn.
Dette var for fem år siden. Da hadde kona mi og jeg allerede to barn, og hele familien levde på det lille soverommet vårt. Det var klart at vi trengte mer plass, men så langt hadde det bare blitt med praten.
Da vi fikk vite at vi ventet vårt tredje barn, skjønte vi at det ikke var noen vei utenom vi måtte få oss en større leilighet. Den eneste muligheten vi så, var å selge leiligheten vi hadde og legge til litt ekstra penger, så vi kunne få oss en treroms, i det minste i utkanten av Oslo.
Sånn ble det. Etter salget av gamleleiligheten skaffet vi oss endelig den etterlengtede treroms i en eldre bygård. Leiligheten var totalrenovert, så det eneste vi trengte å gjøre, var å få på plass møblene våre.
Vi levde godt der, men gleden ble litt dempet av at naboene fra etasjene over oss plutselig begynte å samarbeide mot oss. De skulle tydeligvis vise hvem som regjerte i gården.
Det føltes som vi aldri fikk fred, med all klagingen og de uendelige innvendingene.
Hvorfor står døra nede så lenge åpen?
Vi flyttet inn, bar møbler og kasser, så det måtte jo bli sånn av og til.
Hvorfor parkerer du bilen din under mine vinduer?
Jeg bor i første etasje, så vinduene dine er jo høyere opp jeg har ikke noe valg, sa jeg.
Men det tok helt av etter den neste klagen.
Ungene dine løper vilt når de kommer hjem fra barnehagen. De forstyrrer! Og du setter på barnetv.
Men hvordan kan de forstyrre deg når du bor over oss?
Men det som virkelig satte tålmodigheten min på prøve, var da naboene plutselig oppsøkte kona mi mens hun var høygravid, og jeg ikke var hjemme. De kom på døra midt på ettermiddagen, når hun var alene, og begynte å rope og kjefte.
Vi må ta en prat!
Eh, om hva da?
Din mann slapp inn en fremmed mann da han gikk ut for å ta seg en røyk. Denne mannen gikk rundt fra dør til dør og tilbød å lage ekstra nøkler til porten.
Mannen min røyker ikke (jeg har faktisk aldri røyket i hele mitt liv).
De la til at: hvis denne mannen lager porter-nøkler, så kan hvem som helst åpne døra etterpå!
Da jeg kom hjem og fikk høre det som hadde skjedd, gikk jeg rett opp til dem og sa klart ifra, på en måte jeg nok kunne spart meg for, at de fikk gi seg for godt.
Etter det hendte det noe rart det ble stille. Vi levde i fred, selv om de sluttet å hilse på oss.
Personlig lærte jeg at noen ganger må man bare stå opp for seg selv og familien sin, selv om det ikke alltid føles behagelig. I blant er det best å sette ned foten tidlig, slik at man får ro i eget hjem.
