Nabokona stjal møkka mi i sekker om nettene. I går strødde jeg rause mengder gjær i haugen.
Du har visst vært borte ved møkkahaugen min med bøttene igjen? sa jeg, uten å stilles spørsmål, bare fastslo det åpenbare.
Ragnhild, naboen min over hekken, rørte ikke en mine. Hun sto midt i grønnsakshagen sin, lente seg over riven, og så på meg som om det var hun som ble feilaktig anklaget.
Å, Ingrid, slapp av litt, da! Du har jo hele haugen, det er mer enn du trenger! Er det så fælt å dele litt med barndomsvenninna di?
Dette er ikke bare «bra greier», Ragnhild. Jeg betalte fem tusen kroner for den lasset pluss levering, jeg nikket mot haugen bak huset, som hadde krympet merkbart. Og det er faktisk min eiendom.
Herregud, kvel deg selv, du, svarte hun og himlet. Trodde ikke det var krise å ta et par bøtter for å gjødsle agurkene. Jeg går på minstepensjon og kan ikke svi av flere tusen på lass med møkk, sånn som du.
Hun visste nøyaktig hvor hun skulle trykke. Ragnhild kunne kunsten å spille offer: hun hadde alltid noen å skylde på politikere, værguder, solstormer, og selvfølgelig meg, fordi tomatene mine alltid modnet før hennes gjorde.
Jeg gikk inn, kjente sinnet som en klump i halsen. Det var ikke de bøttene og ikke pengene frekkheten gjorde meg gal, det å vite at hun tok meg for en tosk.
Klokka rundt to hver natt hørte jeg rasling. Dette var ikke snakk om en liten bøtte. Ragnhild tok ordentlig i: stappet svarte byggesekker fulle og slepte dem vekk, som om hun gjorde seg klar til beleiring.
Tor satt på kjøkkenet, tygde sakte på en brødskive mens han løste kryssord.
Tok hun igjen? mumlet han uten å se opp.
Igjen. Og kalte meg gjerrig også.
Sett ut en felle da.
Ja, og så skal jeg forklare hvorfor naboen mangler et bein? Nei, her trengs list, ikke rå kraft.
Jeg gikk bort til vinduet og så utover mot drivhuset hennes hele nabolagets misunnelse. Ragnhild elsket å snakke om at hun hadde «noe helt spesielt» og «lette hender». Lette hender, ja, særlig når hun graver i haugen min.
Den natta fikk jeg ikke sove. Ute gjødde en hund et sted, gresshoppene sang, og så igjen, rasle-rasle. Spade som brøt seg ned i møkka. Møkka jeg hadde holdt tørr, dekket med presenning, passet på og hun bare forsyner seg, som om det var hennes.
Om morgenen gikk jeg ut på trammen Ragnhild var allerede i gang i bedene.
God morgen, lille Ingrid! kvitret hun. Ser ut som squashen din gulner, er de blitt syke?
Hun strålte sporene over tunet tilsa at hun hadde røvet med seg minst tre sekker.
God morgen, Ragnhild. Du skal ikke tro alt ordner seg.
Jeg gikk til redskapsboden, blikket gled over hylla med hagekjemi: frøposer, gjødsel, og en stor gul pose tørrgjær til jordbær. I hodet mitt dukket det opp en plan.
Ragnhild pleide å stappe byttet sitt i tykke sekker, knytte dem godt igjen og la dem i drivhuset for at det skulle få god varme. Nå i juli var det nesten badstu i der perfekt for gjæringsprosesser.
Jeg fant et spann, fylte det med lunkent vann, helte i resten av sukkeret fra skapet, og så hele pakken med tørrgjær. Det freste og boblet med en gang, og ga en søtlig lukt av forventet rettferdighet.
Da det ble mørkt, og Ragnhild ennå ikke hadde begynt nattevakten, snek jeg meg rundt tomta. Jeg visste godt hvor hun pleide å tåke seg inn gjennom hullet i gjerdet. Akkurat der helte jeg alt over haugen, og rørte om i overflaten. Liker du å ta andres ting? Her får du litt ekstra, fra hjertet mitt.
Tilbake inne, vasket jeg meg på hendene og la meg med en tilfreds følelse av balanse.
Hva smiler du for? spurte Tor trøtt.
I natt får jeg gode drømmer, svarte jeg og dro dyna over hodet.
Natta gikk stille for seg. Jeg våknet ikke engang av den vante raslingen kanskje Ragnhild var ekstra forsiktig.
Men morgenen startet ikke med kaffe eller fuglesang, men med et skrik som om en bjørn hadde blitt fanget i grønnsakshagen.
Tor og jeg spratt opp samtidig. Mannen, kun i underbuksen, kastet seg til vinduet.
Hva i all verden skjer?
Jeg kastet på meg kåpen og gikk ut, trakk inn den friske lufta, litt syrlig i smaken. Ragnhild sto foran sitt nye polykarbonatdrivhus, dørene på vidt gap.
Hun så ganske spesiell ut. Hele dama var dekket av brune flekker, som om noen hadde brukt henne som palett. Jeg gikk til gjerdet, med uvanlig uskyldig ansikt.
Ragnhild, har du sprengt ei vannledning eller?
Hun snudde seg sakte, ansiktet et kaos av fortvilelse og samme brune materie.
Det det eksploderte! hikstet hun. Ingrid! Haugen lever sitt eget liv!
Jeg kastet et blikk over gjerdet. Scenen kunne fått selv Erling Kagge til å stusse. Der, hvor sekker med bytte lå kvelden før, hadde det utspilt seg et lite lokalapokalypse.
Gjæren i varm, fuktig, lufttett miljø gjorde jobben sin. Gass bygde seg opp til posene, blåste seg til ballonger og da fysikkens lover tok over fløy innmaten eksplosivt ut i hele drivhuset.
De gjennomsiktige veggene var kledd i et tett lag, taket likeså. Den nøye planlagte pepperrekken hennes så ut som et felt etter et artilleriangrep. Midt oppe i alt sto Ragnhild: hovedpersonen i morgens dagteater.
Hva var det som smalt, da? spurte jeg, rolig.
Sekkene sprakk! pep hun. Jeg skulle bare sjekke, så smalt det! Og så en til! Hva har du putta i møkka mi, Ingrid!?
Jeg? sa jeg med største ærlighet. Ragnhild, det er min møkk på min tomt. Ikke tilsatt noe annet enn det kua leverte.
Hvordan det havnet i drivhuset ditt, ferdig dosert og pakket, det lurer nok flere på.
Hun stivnet, tenkte fort. Innrømmer hun at det er mitt, innrømmer hun tyveriet. Sier hun det er hennes hvorfor sprenger det? Hun sto, og både bokstavelig og billedlig rant bort.
Dette er sabotasje! fikk hun til slutt hvisket frem. Du vil ta livet av meg!
Med organisk gjødsel? jeg trakk på skuldrene. Kanskje du har dårlig karma i drivhuset, eller noen har sett skjevt på deg? Du har jo alltid skrytt av dine milde hender.
Tor kom ut på trappa, slengte et blikk over scenarioet, gliste og gikk fort inn for ikke å bryte ut i latter. Ragnhild grep hageslangen og begynte å spyle seg febrilsk. Vannet rant, men den syrprengte lukta satt fast som et bevis på hennes foretak.
Hele dagen løp ryktene om de underlige smellene hjemme hos Ragnhild. Noen snakket om hjemmebrenning, andre om meteoritt. Ragnhild selv sa ingenting, men skrubbet drivhus og spirer stille.
Hun måtte kassere all småplantene, bytte ut overflatejorda konsentrasjonen av tilskudd var for sterk selv for de seigeste grønne. På kvelden var det ikke et kjærlig vink til terassen over hekken. Det er sjeldent.
En uke seinere kom det ny lastebil med møkk, og jeg pekte dem til samme plass. Nattestid våknet jeg det var uvanlig stille. Ikke et knips, ikke et spadetak, ikke en pose, ikke en skygge.
Jeg gikk ut. Måneskinnet lyste på en helt uberørt møkkhaug.
Morgenen etter gikk Ragnhild forbi hun så bort. Nå kjøpte hun kunstgjødsel fra butikken, plettfri pose for egne penger.
Hei, nabo! ropte jeg. Hvordan går det med paprikaen?
Hun stanset, sendte meg et blikk ingen anger, bare ren frykt for kjemiske prosesser hun ikke lenger styrte.
Går fint, mumlet hun. Fikser det lett uten dine små godbiter.
Godt å høre. Du har jo oppskriften på noe unikt, om du trenger.
Hun snudde seg bort, spyttet på stien og nesten løp hjem. Jeg gikk inn og lagde sterk, svart kaffe.
Alt var rolig i magen ikke skadefryd, ikke triumf. Bare balanse. Mitt fikk være mitt, andres fikk ligge i fred.
Grenser avgjøres ikke av høyde på gjerdet, men av kloke lærepenger. Ikke grav i noens haug hvis du ikke tåler konsekvensene.
Og på øverste hylle har jeg alltid tørrgjær på lur. Man vet aldri kanskje en annen koloradobille får lyst til å teste min raushet. Da får vi ta praten på mitt vis.
