Det finnes et kjent ordtak som sier: «Naivitet er verre enn tyveri». Før synes jeg det var en overdrivelse, men livet har gitt meg anledning til å erfare hva som egentlig ligger bak disse ordene.
For omtrent et halvt år siden flyttet det inn en ny nabo i leiligheten vis-à-vis. En dame rundt førti, velstelt og alltid smilende når vi møttes i gangen. Vi hilste kort på hverandre i heisen helt vanlig, høflig nabolagskontakt.
Første gangen hun banket på døren min var to uker etter at hun hadde flyttet inn. Klokka nærmet seg ni på kvelden. Da jeg åpnet, stod Maren der med et unnskyldende smil og en tom kopp i hånden.
Unnskyld at jeg forstyrrer så sent, sa hun. Skulle til å steke pannekaker og ser at jeg er tom for salt. Har du litt å låne bort? Jeg lover å gi tilbake i morgen!
Man sier jo ikke nei til noe så lite. Jeg helte oppi nesten halve saltdåsen, hun takket blidt og forsvant ut døra.
Men det tok ikke lang tid før hun sto der igjen denne uken trengte hun sukker.
Jeg fikk lyst på te, sa hun mens hun sto der innsvøpt i en tykk morgenkåpe. Det er mørkt, det regner, og butikken er stengt Kan jeg låne et glass? Jeg kjøper en stor pakke til deg og gir tilbake senere!
Jeg solte henne sukkeret, men ble litt overrasket. Hun hadde bodd her snart en måned hvordan går det an å ikke ha kjøpt inn helt basale ting: salt, sukker, kaffe, smør og fyrstikker? Men jeg la det bort det var tross alt en bagatell.
Neste uke kom Maren og trengte egg. Siden var det litt solsikkeolje, en løk, en halv sitron, en tepose, en smertestillende tablett og til slutt en hel rull med dopapir.
Alt fulgte samme mønster: kveld, beklagende blikk, forklaring om hva hun hadde glemt å kjøpe og forsikringer om at jeg skulle få igjen i morgen. Men ingenting ble noen gang betalt tilbake. Hukommelsen hennes var slående selektiv: hun visste alltid når jeg var hjemme, men glemte nærmest umiddelbart alt hun hadde lånt så snart hun lukket døren etter seg.
En dag trengte jeg selv en gulrot til suppa. Jeg visste hun var hjemme, så jeg gikk og banket på. Maren åpnet, hørte spørsmålet mitt og laget overrasket ansikt.
Å, jeg har noen, men jeg skal lage middag selv og har akkurat nok. Jeg kan dessverre ikke gi bort.
Så smalt døra igjen.
Det var da jeg fikk nok. Mine ting kunne hun låne og bruke fritt, men ikke hennes egen gulrot? Da bestemte jeg meg for at nå var det stopp. Ikke mer lån.
Jeg tok fram en notatbok og satte opp alt jeg kom på at hun hadde lånt: sukker, egg, kaffe, olje, løk, tablett, sitron, vaskepulver. Da jeg regnet over det, utgjorde det faktisk rundt 1000 kroner.
Jeg la lappen klar i gangen, for jeg visste at det bare var et tidsspørsmål før jeg fikk bruk for den. Og jaggu fikk jeg rett.
Forrige lørdag, da jeg planla å bake eplekake, ringte det selvsagt på døra igjen. Kikket i dørkikkerten jo, der sto Maren, denne gangen med bakebolle.
Jeg tok et dypt pust, smilte og åpnet døra.
Hei hei! Jeg har gått fri for mel, og har nesten tomt for kefir tenkte å lage lapper. Kan jeg få 300 gram? Lover å gi tilbake!
Mel? spurte jeg. Jada, det har jeg.
Å, tusen takk! Du vet jeg gir deg igjen alt!
Maren, selvsagt. Men før vi går videre, kan vi ta en liten oppsummering?
Jeg rakte henne en papirlapp. Hun så forvirret på den. Vanligvis slapp hun inn og hentet det hun skulle, men nå fikk hun oversikt.
Se her, sa jeg. Her har jeg skrevet opp alt du har lånt de siste to månedene. Sukker fire kopper. Egg femten stykk. Kaffe, olje, vaskepulver, sitron, løk. Stemmer dette?
Eh Jeg har ikke telt, mumlet hun, og smilet forsvant fra ansiktet.
Jeg har telt. Jeg har regnet på gjennomsnittlige priser til og med gitt deg litt rabatt. Totalt blir det 950 kroner.
Jeg holdt ut hånden.
Når det er gjort opp, så kan du selvsagt få mel, til og med siktet.
Du mener alvor? utbrøt hun. Du sender meg regning? For salt og fyrstikker? Er du seriøs?!
Absolutt. Låner du og ikke leverer tilbake, så har du kjøpt. Så da må du betale for varene, svarte jeg rolig.
Gud, så smålig du er! ropte hun. Jeg trodde vi kunne være litt rause, men du kniper på alt!
Smålighet er å bruke penger på sushi, men tigge dorull hos naboen, svarte jeg.
Hun ble knallrød i fjeset.
Du kan ha alt melet ditt for deg selv! skrek hun og smelte døren.
Der sto jeg, med lappen i hånden, egentlig mest lettet.
Nå har det gått to uker. Maren hilser ikke, snur ryggen til i heisen og later som hun ser på mobilen. Jeg har hørt hun klager til vaktmesteren over folk som er «gjerrige og rare».
Hva ville dere gjort i min situasjon? Ville dere fortsatt å finne dere i det?
