I går gikk jeg opp én trapp for å låne en drill av naboen min, Torgeir, som har bodd alene i snart tolv år. Han åpnet døra iført joggebukser, stripete t-skjorte og tøfler.
Kom inn, jeg har akkurat spist middag, sa han.
Jeg trådte inn. Leiligheten luktet stekt kylling, alt var rent på kjøkkenet. På bordet sto laptopen hans og et glass med rødvin.
Torgeir er femtien år gammel, han har vært skilt i tolv år. Han bor alene på Rodeløkka, jobber som ingeniør og har 750 000 kroner i året.
Jeg har kjent ham i fem år, like lenge som jeg har bodd her. Jeg har aldri sett noen kvinne hos ham. Ikke engang på besøk.
Han ga meg drillen, helte litt akevitt i to glass:
Du kan jo sette deg litt, det er lenge siden sist.
Slik ble jeg sittende på kjøkkenet mens Oslo regnet hamret mot rutene.
Etter noen slurker, spurte jeg:
Torgeir, hvorfor er du fortsatt alene? Savner du ikke å ha noen?
Han smilte litt skjevt.
Jeg leter ikke. Vet du, Anders, etter tolv år alene har jeg skjønt at sånn trives jeg best. Jeg har seks grunner. Skal jeg fortelle?
Grunn én: Risiko for økonomisk ruin etter skilsmisse
Torgeir satt fremoverlent og så nøkternt på meg.
Jeg var gift med Elise i atten år. Vi fikk ei datter, Silje, hun er tjueåtte og bor i Bergen nå.
Han tok et nipp.
Skilsmissen kom etter utroskapen hennes. Jeg slang inn papirene. Det endte med at vi solgte rekkehuset, delte pengene. Jeg kjøpte denne ettromsleiligheten til fire millioner.
Han så på meg med tunge øyne.
Jeg jobbet, betalte mesteparten av lånet men loven bryr seg ikke. Hun var utro, og fikk halve verdiene. Kan du fatte? Skulle jeg finne en ny, flytte sammen, dele økonomi. Kjøpe ny bil, møbler. Hva om det skjer igjen? Orker ikke.
Jeg var taus. Han fortsatte.
Grunn to: Kvinner støtter ikke drømmene til menn
Han lente hodet mot veggen.
Jeg har en plan. Jeg vil kjøpe en gammel Tempo Corvette, sette den i stand og dure rundt i Lofoten neste sommer.
Det høres rått ut! sa jeg.
Takk. Jeg har spart i et år. Ei smule til, og så blir det motordrømmen fra syttitallet.
Han helte vann i glasset og drakk.
Da jeg var gift, fikk jeg alle drømmer avfeid. Jeg ville lære gitar. Kjøpte en, tok timer. Elise sa alltid: “Du er ingen Åge Aleksandersen, gi deg.” Slutta. Ville dra på padletur i Sogn, hun mente jeg fikk manneinfluensa av sånt pjatt. Jeg ble hjemme.
Han så ut mot Munchmuseet og regnet.
Jeg har innsett at å bo alene betyr at jeg gjør alt jeg drømmer om ingen ler av meg når jeg kjøper motorsykkel.
Grunn tre: Kvinners overdrevne selvbilde
Torgeir humret.
For tre år siden prøvde jeg nettdating. Ærlig profil: alder, jobb, lønn, interesser.
Hvordan gikk det?
Skravla med flere. Ei som het Ingvild, førtiåtte år, jobber i resepsjon, lønn på 370 000. Hun skrev: “Du virker hyggelig, men jeg søker en med millionlønn og to biler.”
Han lo tørt.
Jeg spurte: “Hvor mye tjener du selv?” Så var det blokkering. Greia er: Damekravene har skutt fart. De vil ha toppleilighet på Majorstua, bil, høyinntekt, helgeturer de tilbyr “kvinnelig energi” til gjengjeld.
Han tømte glasset sitt.
Jeg har eget krypinn, bil og helt kurant lønn. Likevel er jeg taper for mange. Hvorfor jag etter de som ikke ser min verdi?
Grunn fire: Kan å bo, trenger ingen hushjelp
Jeg tenkte på det.
Men du savner vel ikke litt hjemmehygge, noen å lage mat til?
Ser du rundt? Rent og ryddig etter én ukeplan. Jeg lager middag selv, i dag var det kylling og norske rotgrønnsaker. Klesvask? Maskinen gjør jobben. Ingen magi.
Han vinket mot skapene.
Mange av dagens kvinner kan knapt koke et egg. Halvparten bestiller bare Foodora-mat.
Finnes da dem som er flinke, protesterte jeg.
Joda, men hvorfor bytte arbeid mot hushjelp? Jeg styrer selv.
Grunn fem: Frykt for manipulasjon og løgn
Han fant frem mer akevitt.
Etter skilsmissen har jeg datet to kvinner. Begge løy.
Hva løy de om?
Første, Martha, sa hun var skilt. Viste seg å ha mann i Trondheim, ville bare ha seg en Oslo-flørt. Nummer to, Gunn, hevdet hun var barnløs plutselig hadde hun to tenåringer. Jeg fikk vite det ved en feiltagelse.
Han sukket:
Hva skal jeg med mer lureri? Kvinner skjuler og tilslører for å få en mann. Hvorfor stole?
Grunn seks: Straff for initiativ
Torgeir lente seg tilbake.
Sist jeg prøvde? For et år siden. I bokhandelen på Sagene. En dame på omtrent min alder kikket på Ibsen.
Og?
Jeg sa: “Hei, syns du Peer Gynt gir deg noe i voksen alder? Jeg har en anbefaling.” Hun stirret på meg som om jeg var et spøkelse. “Jeg klarer meg fint selv,” svarte hun kjølig, og gikk.
Han trakk på skuldrene:
Alt en mann gjør tolkes feil. Går du bort: klovn. Skriver en melding: stalker. Kaffe: sjekketriks.
Ikke alle er sånn, kommenterte jeg.
Ikke alle, men orker ikke gå rundt og bli sprø av avvisninger. Vil noen ha meg, kan de si det. Jeg ydmyker meg ikke mer.
Så reiste han seg og tømte glasset.
Anders, mange kvinner er snille og gode. Men å finne én er som å lete etter lutefisk i Sahara. Prisen er høy: tid, nerver, penger.
Han så på veggen.
Jeg har det fint. Egen lønn, krypinn, livsglede, gode venner. For meg trumfer det risikoen og sorgen over enda en skilsmisse.
Jeg gikk hjemover mens småregnet silte.
La meg. Tenkte lenge på hans ord.
Jeg, snart femti, har vært gift i tjuetre år. Vi har det stabilt. Men om jeg plutselig sto alene hadde jeg gått samme veien som Torgeir?
Antakelig hadde jeg det.
Er han modig fordi han nekter å risikere, eller feig for å sky nære relasjoner?
Blir faktisk menn ruinerte etter skilsmisse, uansett grunn, eller overdriver vi?
Kan det forsvares, dette livet alene etter femti, fordi “feil koster for mye”, eller bunner det i redsel og egoisme?
Og er det sant at kvinner ler av menn sine drømmer, eller velger menn helt feil kvinner?
