Naboen har besluttet at hun kan be om alt! Nå er alt hun mangler bare å flytte inn i leiligheten min.
Jeg trenger en nøytral mening. Slik er situasjonen: Datteren min, Emma, er venner med gutten i nabohuset, Lars, som er noen måneder eldre. Jeg treffer noen ganger på Lars mor, Kari, men jeg ville ikke kalle henne en venn.
Vi begynte å ha jevnlige møter med Kari på grunn av barna. På turer i Østre Aker ga hun meg klær som var for små for lille Lars, så jeg leverte dem tilbake og tok med juice og småkaker til ham som en takk. Til slutt bestemte jeg meg for å ta imot ingenting mer det var lettere å kjøpe alt selv enn å føle seg forpliktet.
Etter hvert ble de fredelige spaserturene til en merkelig avhengighet. Kari begynte å be meg om småting hver dag. Den daglige bønnen utviklet seg til: Gi meg en kopp kaffe!. Hvis noen drikker kaffe så mye, bør de kjøpe den selv i stedet for å be om den hver eneste morgen. Hun kommer på besøk selv om jeg aldri har invitert henne hjem. Når hun ser leketøysesken til Emma, blir hun begeistret og tar stadig med seg leker tilbake til sitt eget hus. Hun vil ha alt. Hun har allerede tatt så mange ting fra oss.
Kari nekter å invitere seg selv inn med unnskyldning om at moren hennes er syk, selv om moren bor i et eget rom i leiligheten. Hun nøler ikke med å be om medisiner når lille Lars er forkjølet, og spør etter ting som enhver vanlig førstehjelpsskrin inneholder. Noen ganger krever hun til og med noe for seg selv. Jeg forstår ikke hvordan noen kan leve sånn. Et enkelt paracetamol bør hver mor ha i skapet. Hun gir bort nesten tomme pakker og flasker, og har kjøpt dem til mitt eget barn, som jeg nå ikke kan behandle.
Det stopper ikke der. Hun spør jevnlig om vi har mat til lille Lars, men jeg spør aldri henne eller de andre naboene! Jeg lager mat til Emma, og det er alt. Hun tar vår handlekurv uten å spørre, vil ha ting hun ikke har, og mangler alltid noe.
En dag rystet hennes frekkhet meg. Hele familien var syk, og jeg fikk en telefon: Kari sa hun skulle komme for en kopp kaffe, men at hun måtte være hjemme med Lars. Jeg elsker barn, men jeg er lei av at andres barn strømmer inn i huset vårt som i en butikk, roter gjennom Emmas leker og velger hva de vil leke med. Jeg fortalte henne at vi alle var syke og at vi kunne smitte henne. Jeg burde ha sagt at vi ikke inviterte henne.
Ingen av hennes besøk starter med Kan vi få komme inn? Hun kommer alltid uten invitasjon og krever: Gi meg det. Det spiller ingen rolle om jeg er opptatt eller om jeg egentlig vil se henne eller gi henne noe. Det er som om hun tar over mitt private rom.
Jeg har ikke ringt henne på lenge, og jeg har ikke invitert henne på turer. Men hun ringer selv. En av mine venner sier at jeg bare har to valg: å tolerere hennes uforskammethet videre eller kutte all kontakt. Jeg vil ikke krangle med henne barna er venner, vi bor rett ved hverandre, og snart skal vi levere dem til skolen sammen. Jeg vet ikke hvordan man konfronterer folk.
