Naboen fra etasjen over
Marit, hvor har du gjort av gryta mi? Den store, den jeg koker fårikål i?
Sigrid Johansdatter, den stod midt i veien. Jeg satte den der borte, på nederste hylle.
På nederste hylle! Dit kommer jeg meg ikke ned, ryggen svikter jo! Tenker du egentlig over hva du gjør når du flytter på andres ting?
Jeg stod ved kjøkkenbenken og så ut av vinduet. Oktoberregnet lå som et grått slør over Oslo, og inni meg regnet det også. Ikke sinne, ikke ennå. Mer den følelsen som kommer når man forstår: dette er bare starten.
***
Sigrid Johansdatter kom på fredag kveld. Geir møtte henne ved heisen, bar inn to tunge handleposer og en svær rutete bag, sånn som alltid dukker opp hos eldre damer, det man kaller «en flytteveske». Jeg smilte. Smilte oppriktig, fordi jeg forstod: hun var syttisju år. Oppussingen i leiligheten hennes ble plutselig nødvendig, fordi naboene under hadde oversvømt badet, og sameiet brukte et halvt år på å komme i gang. Nå var betongen bar, og det fantes ikke én plass å bo. Dette var ikke et innbrudd, sa jeg til meg selv. Det var midlertidig.
Ordet «midlertidig» skulle få en spesiell smak i munnen min etter hvert.
Jeg er femtiseks år. Verken gammel eller ung, akkurat midt mellom. Skjønner mitt eget verd, og fortsatt smidig nok til ikke å knekke i hver storm. Jeg jobber hjemmefra: tar oppdrag i frihåndsbroderi for private samlere og små gallerier. Dette er ikke hobby, det er kroner, og ganske mange. I tillegg holder jeg nettkurs for dem som vil lære engelsk broderi og gullbroderi. Mitt arbeidssted, kroken min i soverommet, med dagslyset fra nordvinduet, garn, rammer, tekstiler, utskrifter det er mer enn bare «plassen der jeg sitter». Det er mitt verksted, min forsørger.
Leiligheten vår er en god toroms. Geir og jeg flyttet inn for åtte år siden, da barna dro ut i verden. De første to årene ryddet jeg iherdig bort alt overflødig, ga bort, solgte, kastet det som ikke tjente oss. Kvar ble det nødvendigste og det som var pent. Lyse vegger, minimalt med møbler, ingen filleryer på veggen, ingen skjenk med krystall, ingen utgåtte pynteblomster i gamle vaser. Kun levende planter: en fiolfikus, en svigermors tunge og en liten rosmarinbusk på kjøkkenet. Hver hylle vet hva den rommer. Hver skuff lukker seg uten kamp, fordi den bare inneholder akkurat passe mye.
Geir knurret i starten. Sa det var som å bo på hotell. Etter hvert ble han også irritert hvis noe stod på feil plass. Vi fant vår rytme, vår luft, vår måte å puste sammen på.
I denne luften kom Sigrid Johansdatter.
***
De to første dagene gikk det nesten greit. Hun gjorde sitt i gjesterommet, som vi raskt hadde gjort klart: satt opp sovesofaen, tømt halve skapet. Jeg la fram en ekstra lampe, satte et glass vann og en bok på nattbordet. Jeg følte det var omsorg og omtanke.
Tredje dagen fant jeg en heklet brikke i gangen. Rund, kremgul, delikat kant. Den lå under telefonen til Sigrid Johansdatter, nesten som en permanent installasjon, som om den alltid hadde vært der.
Jeg fjernet brikken. Rullet den pent sammen og la den på nattbordet i hennes rom.
Neste morgen lå den stille på vinduskarmen.
Det slo meg at det ikke var for å irritere. Det var bare slik hun levde. For henne var det orden og trivsel å ha en brikke under telefonen. Hun vokste opp i en verden der mange ting betydde et rikt hjem. En tom vinduskarm, derimot, betydde fattigdom eller slurv. Fem glass med byggkorn betød god husmor, ikke rot.
Jeg vokste opp i samme verden men hadde brutt ut av den med vilje.
***
Innen første uka var over, var kjøkkenet ugjenkjennelig. Tre emaljerte gryter i forskjellige størrelser stod stabla på benken, siden de ikke fikk plass i noen kjøkkenskap. Ved siden av: en plastikkholder for lokk, formet som et gult tre. Kjøleskapet en eksotisk markedsplass: glass med hjemmelaget sylteagurk, boks med spekekjøtt i hvitløkslake, pose med bløtlagt bønner, matboks med noe ukjent, innpakket så grundig at jeg ikke turte sjekke. Mine yoghurter var forvist til nederst i døra, bak ett glass med pepperrot og en flaske hjemmebrygget bringebærsaft.
Jeg flyttet yoghurtene tilbake. Hun flyttet dem igjen.
Om kvelden luktet det surkål, stekt løk, og noe annet. Næring, men tungt. Ikke helt min lukt, ikke min kveld, ikke mitt pust.
Geir kom hjem, snuste inn duften og sa:
Du, mamma har laga middag! Dufter kjempegodt.
Jeg svarte ikke.
***
Mot slutten av andre uken lå det plutselig et teppe med roser på gulvet foran sofaen i stua. Syntetisk, typisk fra Nille, litt for spraglete. Sigrid Johansdatter forklarte at hun alltid hadde hatt teppe ved senga, at det var for ikke å fryse på beina om morgenen. Hva skulle jeg si? At jeg ikke likte teppet? Det hadde blitt smålig.
Jeg sa ingenting.
Så dukket hennes rutete fleecejakke opp på knaggen i gangen, ikke i skapet der jeg hadde gjort plass til henne rett på knaggen ved siden av Geirs kåpe. Den var stor, beige med blått, hang sidelengs og falt halvveis ned på Geirs jakke.
Jeg flyttet jakka til en ledig knagg borte ved baderomsdøra.
Sigrid Johansdatter fant den raskt og flyttet den tilbake.
Det er så langt å strekke seg dit, sa hun.
Jeg nikket.
Senere på kvelden spurte Geir:
Går det bra med deg? Du er så stille.
Alt er fint, sa jeg.
Det var løgn, og vi visste det begge. Men vi valgte å late som.
***
Jeg må fortelle om soverommet. Mitt arbeidsrom, altså min inntekt, og nå var det ikke lenger snakk om smak eller tepper.
Ved nordvendt vindu sto arbeidsbordet mitt. Spesiallaget, av bjørkekryssfiner, med hyller til oppskrifter og småskuffer til garn. Over bordet: dagslyslampe med fleksibel arm, nøytral i lyset viktig for at trådfargen skal bli riktig. Ved siden av: reol med garnnøster og silke i farger, fra kalde til varme, i system. Ikke pynt, men orden.
I broderirammen satt et stort arbeid fastklemt. En viktig bestilling: kopi av et gammelt prosesjonsbanner for en samler i Bergen, i gullbroderi og japansk silke. Frist: slutten av november. Første delbetaling var allerede inne. Beløp: førti tusen kroner.
Jeg hadde jobbet tre måneder med dette.
Ingen fikk røre broderirammen, alt sto i balanse. Geir visste det. Vi har ingen katt. Barna bor et annet sted. Alt var under kontroll.
Helt til Sigrid Johansdatter kom.
***
Det var torsdag, litt over lunsjtid. Jeg hadde reist til Stoff & Stil for å kjøpe en bestemt trådfarge brent oransje med gullskjær sånt må sees, ikke bestilles. Borte en time, kanskje litt mer, rakk også apoteket.
Da jeg kom hjem, gikk jeg inn på soverommet. Der stod Sigrid Johansdatter bøyd over mini-garnlageret mitt, sorterte om alle nøstene, ryddet etter sitt eget hode. Ved siden av rammen lå en rull japansk silke, delvis snurret ut, tråden hadde floket seg og strukket seg. Det var den eksakte roségull-fargen jeg bare hadde én av. Verst av alt: hjørnet av broderiet i rammen var trykket flatt, som om noen hadde lent seg eller kommet borti.
Jeg ble stående i døråpningen. Fikk ikke frem et ord.
Sigrid Johansdatter snudde seg og sa helt rolig:
Marit, det var så rotete her. Men se, nå har jeg ordnet alt etter farge!
Sigrid Johansdatter, sa jeg lavt, kan du være så snill å gå ut herfra?
Hva? Jeg ville jo bare hjelpe…
Jeg vet. Men vær så snill og gå.
Hun gikk. Fornærmet, leppene stramme.
Jeg lukket døren, satte meg på gulvet foran rammen og gransket arbeidet. Tråden hadde heldigvis ikke hektet seg. Stoffet var bare litt klemt, jeg fikk strammet det opp. Silkerullen var tapt for en tredel; jeg måtte klippe av det som hadde floket seg. Silken er syltynn som spindelvev, tåler ingenting.
Det var ingen katastrofe. Men det var punktet der jeg visste at dette kunne jeg ikke godta lenger.
***
Senere den kvelden spurte Geir hvorfor moren hans var så stille til middag.
Jeg fortalte.
Han lyttet, tygde på leppen og sa:
Men hun mente det ikke vondt, bare ville være hjelpsom.
Jeg vet at det ikke var vondt ment.
Marit, prøv å holde ut litt. Hun har det ikke lett. Det er ikke hennes hjem.
Geir, det er mitt arbeidsrom. Min inntekt.
Jeg skjønner. Men det er ikke så lenge igjen.
Det hadde jeg hørt i to uker nå. Jeg spurte rett ut:
Hvor lenge?
Tømreren sier de skal være ferdig i desember.
Desember. Halvannen måned til. Jeg så på ham, det blikket jeg kjente så godt. Han elsket oss begge, ville ikke velge. Han var en mann som oppriktig trodde at med et smil og litt tålmodighet, ordnet alt seg.
Men jeg innså at det var jeg som måtte ordne.
***
Den natten fikk jeg ikke sove. Tankene kvernet. Åpen samtale med svigermor? Hun ville bli knust, kanskje gråte. Lage spetakkel? Ville bare bli verre. Ultimatum til Geir? Han ville trekkes mellom oss ikke rettferdig, ikke bra. Bare holde ut? Nei, den muligheten forsvant sammen med den ødelagte silketråden.
Det var én vei igjen. Forsiktig. Tålmodig. Men eneste fornuftige: Sette Sigrid Johansdatter i aktivitet utenfor huset, og fremskynde oppussingen hjemme hos henne så hun hadde lyst til å flytte tilbake, helst før hun måtte.
Ikke hevn. Overlevelse. Diplomatisk og ærlig: jeg ville ikke hende henne noe vondt, bare ha tilbake mitt hjem.
***
Fritid først.
Jeg visste hun likte å være aktiv. I sin egen bydel gikk hun i biblioteket og av og til i kirken; sommerstid fjasa hun i hagen til datteren ute i Ski. Her hos oss kjedet hun seg, og kjedsomhet hos eldre blir gjerne til overaktivitet på et for trangt område altså vår leilighet.
Jeg ringte Ingebjørg, venninnen min som jobbet på eldresenteret på St. Hanshaugen. Spurte hvilke tilbud de hadde.
Mye, svarte hun. Kor på onsdager og fredager, strikkegruppe, foredrag og trim, til og med kurs i toving. Alt gratis, bare ta med legitimasjon og fødselsnummer.
Hvordan melder man seg på?
Bare møt opp!
Jeg sa ikke til Sigrid Johansdatter at «her kan du gå», det hadde virket åpenbart. Jeg la opp til det.
Under middagen nevnte jeg tilfeldig:
Sigrid, du sang jo mye i din tid? Geir fortalte det da vi traff hverandre.
Hun lyste opp. Det var sant; hun hadde vært med i amatørkoret, stemme som ung.
Jeg har hørt at de har voksenkor her i bydelen. Venninnen min sier dirigenten er dyktig, og miljøet veldig hyggelig. Og det er gratis. Kanskje noe for deg? Du er jo ny her, det er viktig å bli kjent.
Hun viftet det bort. Snakket om at det var for rart å gå alene et fremmed sted.
Jeg maste ikke. Lot det ligge.
Men etter tre dager mente jeg forresten at det koret visstnok skulle synge på julearrangementet til bydelen, og at deltagerne kom i lokalavisen. Da var det som hun våknet: lokalavisen var stas.
Neste uke ba hun meg tegne kart over veien til senteret.
Onsdagen reiste hun ut klokka ti og kom hjem klokka tre. Rød i kinnene og klar i blikket.
Så mange hyggelige damer! Og dirigenten, Hans Oskar, er streng men morsom. Vi sang Alf Prøysen og noen folketoner. Han sa jeg hadde god altstemme, jeg fikk beskjed om å komme igjen.
Så flott! svarte jeg, og mente det.
Fra da av var hun borte hver onsdag og fredag noen timer. Så begynte hun med turlagstrim på tirsdager, sammen med den nye venninnen Alice fra koret, som bodde like ved.
Hjemme ble det stadig stillere. Ikke tomt, men roligere.
***
Andre etappe krevde mer arbeid og litt list.
Jeg ringte Sigrids datter, Lene. Vi var ikke nære, men hadde alltid vært høflige med hverandre. Nå sa jeg det rett ut, uten særlig innpakning:
Lene, vi er glade for at mor kan bo hos oss, men hun får det bedre hjemme. Ingen eldre mennesker liker å være utenfor rutinen så lenge.
Hun var enig, men sa at håndverkerne dro ut tiden og aldri ble ferdige.
Følger du selv opp, eller overlater du det til noen?
Viste seg å gå via en bekjent av mannen, som «passet på» prosjektet. Null kontroll.
La meg hjelpe, sa jeg. Jeg kjenner noen i bransjen som kan komme å si hva som faktisk gjenstår og hvor lang tid det skal ta.
Lene takket ja hun var også drittlei.
Min kontakt var ikke oppspinn; naboen under, Arne Pettersen, hadde vært byggeleder i en mannsalder, og tok ofte oppdrag privat. Jeg fortalte ham hele historien over en kopp kaffe.
Sliping, maling, litt rør og nytt gulv? Det tar tre uker med folk som gidder, ikke tre måneder.
Han ble med, inspiserte, tok en runde med håndverkeren. Fant ut at de egentlig jobbet på to steder, var der bare et par ganger i uka, og hadde fått halve summen forskuddsbetalt.
Arne snakket på sin måte, rolig men bestemt, og sa klart ifra: ferdig om tre uker, ellers dagmulktskrav. Han kom innom ukentlig for kontroll.
Lene ordnet om på kontrakten plutselig gikk jobben fort.
Dette fortalte jeg ikke Geir. Ikke for å skjule noe, men fordi han da måtte «velge side». Dette var min kamp, og min løsning.
***
De neste tre ukene var opp og ned.
Noen kvelder var fine: Sigrid kom hjem fra korprøve, var lykkelig, fortalte om Alice, om kake på kafé og at Hans Oskar roste henne. Da var hun lett, og Geir og jeg kunne sitte sammen med henne ved bordet og lytte til historier fra den gangen alt var annerledes.
Andre dager var tunge.
En morgen fant jeg at min kjære fiolfikus var ryddet vekk fra vinduskarmen og satt på gulvet innerst i kroken. Der i vinduet stod nå Sigrids egen geranium, den hun hadde smuglet med i bagen. Rosa og kjempefin. Forklaringen: «Ficusen tok for mye sol, og geranium liker dagslys.»
Ficusen fikk gulne blader allerede samme kveld.
Jeg flyttet den rolig tilbake, og satt geraniumen i hennes rom. Vi møttes i døra.
Hun sa:
Du kunne ha spurt først.
Jeg svarte:
Det kunne du også.
Det var eneste gang det gnistret skikkelig. Ikke krangel, ikke gråt, bare to kvinner som så hverandre. Så gikk hun inn på sitt, jeg på kjøkkenet. Det roet seg. Til middag snakket vi om annet.
Geir så det, men sa ikke noe. Av og til irriterte stillheten hans meg mer enn alt annet. Det virket som om han trodde at ingenting må bli snakket om for at det ordner seg. Ofte tror menn det: ser du ikke sprekken, så finnes den ikke.
Men det gjør den. Alltid.
***
En kveld gikk Sigrid og la seg tidlig. Jeg satt ved skrivebordet mitt og broderte. Det var stille, lampen lyste gult, tråden gled jevnt. Geir kom inn, stod et øyeblikk bak meg, satte seg på sengekanten.
Du er sint på meg, sa han. Ikke et spørsmål, bare fakta.
Litt, svarte jeg. Ikke på deg som person. På alt dette.
Jeg vet det er tungt.
Du forstår, nikket jeg, og så ikke engang opp fra arbeidet. Men forståelse og deltagelse, det er ikke det samme.
Han var stille lenge.
Hva vil du at jeg skal gjøre?
Ingenting, Geir. Jeg ordner dette selv.
Han spurte ikke mer. Kanskje han ikke ville vite hva jeg gjorde. Han la seg, leste litt, sovnet. Jeg jobbet videre, hørte klokka tikke, og bak veggen pustet den gamle damen som bare hadde sittet fast i vår verden fordi veggene hennes var flådd hjemme.
Jeg tenkte: Det verste i familiekonflikter er ikke hatet. Hatet er ærlig. Det verste er når alle er snille og bryr seg, men alle har det vondt. For da vet ingen hvem som har skyld.
***
Oppussingen ble ferdig tidligere enn Arne Pettersen hadde spådd.
Lene ringte til meg, ikke Geir. Håndverkerne er ferdige, alt er malt og klart, bare litt utlufting og vask igjen.
Jeg takket og vi pratet litt til. Det var som om Lene plutselig forstod hvem jeg var, ikke bare «kona til broren». En som faktisk løste problemer.
Så måtte jeg finne ordene for å fortelle Sigrid at hun kunne dra hjem uten at det føltes som om jeg kastet henne ut.
Jeg tenkte på det hele lørdagen.
Til kvelds satt vi sammen og hun dro historier fra koret, at de skulle ha nyttårskonsert. Jeg smilte og sa:
Sigrid, nå har jeg noe hyggelig å fortelle. Ikke bli skremt, det er gode nyheter.
Hun ble stille, så på meg.
Jeg forhandlet litt med en dyktig byggmester her i bydelen, bare for å se om oppussingen kunne gå kjappere. Og nå sier Lene at alt er klart. Du kan flytte hjem når du vil.
Sigrid så på meg, så på Geir, så på meg igjen.
Du ordnet alt sammen selv?
Nesten, naboen hjalp og alt det der. Ville bare ikke at du skulle føle deg til bry her lenger enn nødvendig. Du trives jo best hjemme, blant veggene dine. Det er jo ditt sted.
Geir så på meg som om jeg var en fremmed.
Sigrid reiste seg, kom bort og tok hånden min mellom sine. Hendene var tørre, varme, hele livet synlig i sporene.
Marit, sa hun, du er god.
Jeg ante ikke hva jeg skulle svare. Klemte bare hånden hennes.
***
Flyttingen var på søndag. Geir kjørte og bar inn tingene, sjekket at alt var i orden. Jeg ble hjemme og laget middag. Ville bare være alene i mitt eget hjem.
Da de dro, gikk jeg fra rom til rom. Kjenne veggene. Stå foran arbeidsbenken under nordvinduet og se på broderiet.
Så ryddet jeg bort det rødmønstrede teppet fra gjesterommet; det lå der, som en forlatt katt. Tok ned den siste heklebrikken fra vinduskarmen hun hadde vel bare glemt den da hun pakket. Åpnet vinduet, slapp inn oktober.
På kjøkkenet såg jeg en matboks, pent pakket og lagt i kjøleskapet. Jeg åpnet. Inni: lapskaus, akkurat slik Geir elsker den, Sigrid sin spesialitet, tre typer kjøtt. Hun hadde latt igjen mat til oss for to dager.
Jeg lukket kjøleskapet og lente meg mot døren.
Mennesker er rare. Kan irritere vettet av hverandre i ukevis og likevel etterlate seg kjære matrester.
***
Geir kom hjem. Vi spiste. Snakket lite, men fredelig. Han vasket opp, jeg tørket, dagene gikk videre.
Før vi la oss, stirret han i taket og sa:
Så du ordnet det altså, hele oppussingen.
Ja, sa jeg.
Hvorfor sa du det ikke til meg?
Jeg tenkte meg om.
Du ba meg holde ut. Jeg ville bare handle. Og jeg visste du ville føle deg forpliktet til å velge side om du involverte deg.
Han var stille lenge.
Det var smart, men litt trist, sa han til slutt.
Jeg vet, sa jeg. Beklager.
Vi lå sammen i mørket. Ingen hadde sagt alt som burde vært sagt. Ingen hadde tatt den åpne samtalen, sånn som bøkene foreslår. Alt ble løst i stillhet, uten show. Er det bra eller dårlig? Jeg vet ikke helt.
***
Sigrid ringte uken etter. Hun hørtes fornøyd ut. Alt var nytt og lyst og hun hadde endelig fått satt frem koppene sine og besøkt naboen, som hadde vært syk og savnet henne.
Jeg skal fortsette i koret, sa hun. Vi skal konkurrere i februar med bydelen. Alice og jeg skal synge sammen.
Det er flott, svarte jeg.
Marit… jeg skjønner at jeg kanskje var til bry hos dere.
Jeg sa ikke: nei da, alt var fint. Det ville vært usant.
Vi er bare forskjellige, Sigrid. Viktigste er at du har det bra nå.
Hun sukket mykt.
Ja. Det er sant.
***
Av og til tenker jeg tilbake på de syv ukene. Teppet med roser. De store grytene. Geraniumen min vinduskarm. Lapskaus i kjøleskapet. At gamle hender tok min, tørre og varme. At Geir sa «litt trist» og det var det ærligste hele perioden.
Jeg vant ingen krig. Det var aldri en krig. Det var bare en oppgave jeg løste. Et hjem jeg vant tilbake uten å såre, uten å kaste noen ut i kulden.
Ingen heltedåd. Noe man bare må gjøre: holde taket i sin egen hverdag når noen andre, uten ondt, knuger den ukjent.
Grenser er ikke vegger eller kjefting. Det er bare å vite klart hva du vil og stille, stabe gå den veien.
Familie… Det er noe rart. Overlever de snåleste forhold, puster gjennom glipper, forlater deg med en matboks i kjøleskapet når de går.
***
I november leverte jeg prosjektsømmen. Kunde var fornøyd og betalte det siste. Jeg kjøpte ny japansk silke, gyllen som løvet i oktober, og la det i skuffen under bordet. På sin plass.
På vinduskarmen står tre potter: fiolfikus, svigermors tunge og rosmarin. Ingen brikker.
Det er rolig i leiligheten. Lukter kaffe og svakt av stearin om kvelden. Geir leser bok i stolen. Ute er det nesten vinter.
alt er der det skal være.
***
En måned senere besøkte vi Sigrid Johansdatter. Jeg hadde med en boks marsipan fra konditoriet hun fortalte om sammen med Alice. Hun åpnet og viste oss stolt frem: lyse vegger, alt som hun ville. På hver vinduskarm: heklebrikker. Ved sofaen det gamle teppet med roser.
Jeg så på alt det og følte ingenting verken irritasjon eller ironi.
Dette var hennes hjem.
Kom og hør på oss i februar, sa Sigrid til oss over teen. Vi synger Prøysens «Du ska få en dag i mårå». Jeg vil dere skal høre på.
Geir sa:
Klart vi gjør det, mamma.
Jeg sa:
Selvsagt.
