Du, jeg må bare fortelle deg hva som skjedde med naboen min han var interessert i rock, men på de absolutt verste tidspunktene. Hver kveld, akkurat klokka halv to om natten, begynte taket i soverommet mitt å vibrere. Først kom en dyp rumling, som om det var et torden på avstand, så slo basstonene inn og fikk både glass, krystall og nerver til å klirre og skjelve.
Naboen over meg heter Lars. Han er en ekte entusiast for musikk eller rettere sagt, evig og nøye gjennomgang av Rammstein og gammel TNT, helst sammen med tvilsom øl og til alle døgnets tider.
Du vet jo at jeg ikke er den som liker å krangle. Jeg er jo regnskapsfører, alenemor til sju år gamle Ingrid og det jeg ønsker aller mest i verden, er bare å få sove ordentlig. Men når du våkner midt på natten, med følelsen av at Till Lindemann hyler Du Hast inn i øret ditt, da mister selv den snilleste pasifist tålmodigheten.
Første gangen tok jeg meg opp til ham rundt to om natten i morgenkåpe og tøfler. Døren ble åpnet av en mann på rundt tretti, bustete, med sløvt blikk. Det luktet røyk og rock fra leiligheten hans.
Lars, nå må du vise litt hensyn, sa jeg, så rolig jeg kunne. Det er natt, jeg skal på jobb i morgen, og Ingrid må på skolen.
Hæ? Hva er problemet? svarte han overrasket mens han lente seg i dørkarmen. Det er jo ikke så høyt, anlegget er topp, bassene er myke.
Lysekronen min gynger, svarte jeg.
Greit, jeg skrur ned, mumlet han, og slamret igjen døra.
Ti minutter senere var det pån igjen. Alt tilbake til det normale.
Dagen etter fulgte jeg boka og ringte politiet. De kom etter omtrent halvannen time, da musikkmaratonet var over og Lars lå og snorket. Politiet trakk bare på skuldrene: «Ingen lyd nå, så da er det ikke noe å gjøre. Ta kontakt med borettslaget, de kan snakke med ham.»
Og borettslagslederen kom faktisk etter en uke.
Jeg tok en prat med ham, fortalte han på telefonen. Han lovet å være roligere, men du må forstå, det er mest bare symbolsk han bryr seg ikke om eventuelle bøter.
Og det fortsatte. Hver eneste natt banket det samme rytmen på nervene mine: bom-bom-bom. Jeg begynte å drikke kamillete før jeg la meg, kom på jobb som et spøkelse, og hatet både huset, Lars og min egen hjelpeløshet.
Ingrid har jo talent det må dyrkes
Så en lørdag morgen på kjøkkenet, kaffekoppen i hånda, ser jeg mørke ringer under øynene til Ingrid. Hun var også trøtt.
Mamma, kan jeg lære å spille fiolin? spurte hun plutselig, mens hun bladde i telefonen.
Har du noen gang hørt en nybegynner på fiolin? Det er ikke musikk, det er lyd man vil flykte fra: pipende og grusende, som om virkeligheten sprekker opp.
Klart du skal det, vennen, sa jeg og ga henne et ekte, glisende smil. Vi skal kjøpe et skikkelig instrument.
Vi dro til musikksjappa samme dag. En eldre, hyggelig mann hjalp oss å finne en kvartfiolin.
Har jenta musikalitet? spurte han.
Hun har fantastisk motivasjon, svarte jeg.
Samtidig studerte jeg den norske Lov om nattefred nøye. På hverdager kan man bråke fra klokka 08, i helger litt senere.
Lars pleide å bli stille rundt fire om natten. Men klokka åtte sov han dypest.
Mandag morgen. Jeg og Ingrid står midt i stua.
Ingrid, spill dur-skalaen. Høyt, med innlevelse.
Det som skjedde etterpå er vanskelig å forklare. Lyden minnet om en katt som får halen i døra, bakgrunnsskrik pluss negler mot glass. Fiolinen, helt udempet, resonnerte gjennom betongveggene og sendte alle vibrasjoner rett til Lars sitt soverom.
Etter ti minutter smalt det et eller annet oppe. Kanskje var det Lars selv. Fem minutter senere banket det i radiatoren. Vi fortsatte, for loven var på vår side.
Klokka 08.20 ringte det på døra. Lars sto der, i singlet og bokser, med røde øyne og et ansikt som hadde vært gjennom krig.
Hva i all verden holder dere på med?! brølte han. Det er åtte på morgenen! Folk sover!
God morgen, Lars! svarte jeg blidt. Vi har øvelse. Ingrid har talent, læreren hennes sa vi bør spille litt hver morgen før skolen. Minst én time.
Tuller dere? Jeg har vondt i hodet!
Rart, sa jeg. Vi spiller jo ikke høyt. Forresten, hvordan synes du Du Hast var i natt? Jeg synes bassene var litt svake.
Han så på meg, så på Ingrid, som sto med fiolinen klar som en liten kriger.
Gjør dere dette med vilje?
Kunst, Lars. Det har sin pris.
Musikken som våpen
Vi holdt på i én uke. Hver morgen, punktlig klokka åtte. Allerede på tredje dag var det slutt på nattlige rockekonserter Lars håpet at hvis han holdt seg stille, ville vi stoppe. Men opplæringa måtte jo gå sin gang.
Fredag kveld kom Lars ned til oss. Edru, i jeans og skjorte.
Hør her, nabo, sa han trøtt. Kan vi inngå en avtale? Jeg er desperat. Den pipingen setter seg i hodet hele dagen.
Jeg lytter, svarte jeg, og slapp ham inn på kjøkkenet.
Jeg la frem et ark og en penn.
Vilkårene er enkle. Fullstendig stillhet etter klokka 22.
Men hva med gjester? prøvde han.
Og om Ingrid får lyst til å spille søndag klokka sju? svarte jeg rolig.
Lars rykket til.
Greit. Etter ti stillhet. Avtale. Kan du selge fiolinen?
Nei, sa jeg. Den blir stående. Som garantist for avtalen, alltid klar og ladet.
Vi signerte vårt lille stillhetspakt, og den har fungert i et halvt år allerede. Ingrid har lagt fiolinen til side og er blitt hekta på sjakk.
Det er så fredelig i oppgangen nå. Noen ganger hilser jeg og Lars i heisen. Han ser på Ingrid med forsiktighet, på meg med respekt. Jeg tror han har skjønt at en stille regnskapsfører med en oppegående datter kan være langt skumlere enn hvilken som helst rockefan.
