Jeg orker deg ikke lenger! Alt jeg gjør er visst galt, maten er feil, klærne er feil, og visstnok gjør jeg alt feil! Ivar mistet besinnelsen, stemmen bar gjennom stua som et ekko fra en fjern dal.
Du får jo ingenting til! Ikke klarer du å tjene skikkelige penger engang! Jeg får aldri hjelp fra deg her hjemme! Hulket Ingrid, og stemmen ble nesten borte i gråten. Og vi har jo ingen barn, hvisket hun så lavt at bare vemodet kunne høre det.
Katten Sissel en hvit og rødrandet pus på nærmere ti år hadde klatret opp på toppen av garderobeskapet, hvor hun satt musestille og fulgte denne nye «tragedien» med egne klare øyne. Hun visste, hun kunne nesten kjenne på de svake strømmene i huset, at pappa og mamma elsket hverandre, enda så veldig Derfor skjønte hun ikke hvorfor de gang på gang måtte slenge ut slike bitre ord, ord som kun gjorde alt mørkere for alle.
Mamma løp gråtende inn på soverommet, og pappa tente seg en sigarett, så en til, og enda en etter det.
Sissel, som kjente huset begynte å smuldre sammen rundt dem, tenkte: «Vi trenger lykke i hjemmet Lykke er barn vi må finne barn et sted»
Hun selv kunne ikke få kattunger det hadde folkene bestemt for lenge siden og mamma legene hadde sagt hun kanskje kunne, men det ble aldri noe av det.
Da morgenen kom og de voksne hadde gått på arbeid, smatt Sissel for første gang ut gjennom lufteluka på kjøkkenet, og listet seg inn til nabokatten Frøya for å søke råd.
Hvorfor i alle dager vil dere ha barn?! fnyste Frøya og snudde den elegante nesa mot Sissel Se på mine! Hver dag må jeg gjemme meg, ungene kliner rød lebestift i pelsen min og drar i værhårene til jeg nesten besvimer!
Sissel sukket: Men vi trenger vanlige, fine barn Vet du hvor jeg kan finne noen?
Tjaaa Den villkatten Kaisa har fått fem unger nå, sa Frøya drømmende, Bare å velge!
Sissel listet seg ut, hoppet fra balkong til balkong ned til bakgården. Med skjærende nerver trengte hun seg gjennom sprinklene foran kjellervinduet og ropte lavt:
Kaisa, kan du komme et øyeblikk?
Langt inne fra mørket lød en svak og sulten pipelyd.
Hun listet seg forsiktig frem, så seg om på alle kanter, og så startet de tynne gråtene: rett under radiatoren, på grov pukk, lå fem blindføtte nøster og snuste i lufta, og ropte på mammaen. Sissel forstod straks Kaisa hadde ikke vært her på flere dager, og ungene var sultne
Nesten gråtende løftet hun én etter én, og dro hver kattunge ut mot oppgangen.
Med hele viljen tvang hun det jamrende kullet til å holde seg samlet, mens hun la seg tett inntil dem og ventet, blikket festet på porten der hun visste at mamma og pappa snart ville komme.
Ivar hentet Ingrid etter jobb, begge tause i kveldsskrotet. Da de nærmet seg huset, ble de stående målløse: På trappa lå Sissel, som aldri før hadde rørt seg ut alene, og fem nøster i alle farger forsøkte sultent å die henne.
Hva i all verden? mumlet Ivar fortumlet.
Et mirakel gjentok Ingrid blekt før de tok med katten og ungene inn.
De så til at Sissel malte tilfreds i pappesken med kattungene. Ivar spurte:
Hva gjør vi med dem nå?
Jeg gir dem flaske når de blir større gir vi dem bort Jeg ringer venninnene mine svarte Ingrid mykt.
Tre måneder senere satt Ingrid, nesten fortumlet av overraskelse, og oste kattenflokken, og så tomt ut i lufta mens hun gjentok: Dette er ikke mulig dette er ikke mulig
Men så gråt de sammen av lykke. Ivar løftet Ingrid og snurret rundt. Ordene brøyt seg ut:
Godt jeg fikk bygd ferdig huset!
Ja, det blir akkurat perfekt til en liten å vokse opp i!
Kattungene får løpe hvor de vil!
Vi får plass alle sammen!
Jeg elsker deg!
Og jeg elsker deg så uendelig mye mer!
Den kloke Sissel tørket en tåre fra snuten for nå gikk livet endelig riktig vei igjen.
