Mange unge svigerdøtre har fått lide under svigermødre, men de har ingen å klage sin nød til.
Jeg husker det som om det var i går det nærmet seg vårt første bryllupsjubileum, men forholdet til svigermor min var fortsatt langt fra stabilt. Vi forsto hverandre dårlig; det var slett ikke noe perfekt forhold, det kan jeg si med hånden på hjertet.
Jeg hadde spurt min mann Eirik flere ganger om han kunne introdusere meg for moren sin før bryllupet. Han kjente allerede mine foreldre. Han skjøv det bare foran seg: enten hadde vi ikke tid, eller så var moren min opptatt, eller så kom det noe annet i veien. «Dere får god tid til å bli kjent,» sa folk. Til slutt møttes vi faktisk først på selve bryllupsdagen. Møtet forløp tørt: jeg hilste oppriktig og smilende «God morgen!» Hun svarte knapt hørbart mer mellom tennene «God morgen.»
Tidligere hadde Eirik sagt at moren hans var fantastisk en forståelsesfull og varm dame. Men jeg hadde nevnt at jeg var litt urolig for at hun kunne komme til å blande seg inn i livene våre. Jeg hadde nemlig sett mye av slik innblanding før. Men Eirik forsikret meg gang på gang om at moren hans slett ikke var sånn. Hun hadde alltid sagt at han selv skulle velge sin kone og danne familie, og hun hadde aldri kritisert hans valg eller kommet trekkende med livsvisdom på upassende tidspunkt.
Noen dager etter bryllupet kom Eirik hjem fra arbeid, satt med tekoppen på kjøkkenet og så tankefull ut. Jeg spurte hva som plaget ham. Svaret kom overraskende:
Jeg tror mamma kanskje ikke liker deg, sa han.
Det hadde altså kommet frem at svigermoren min ikke satte pris på at jeg ikke vasket eggene med natron før bruk. At jeg lot serviset stå i oppvaskkummen, fordi jeg syntes det var greit. At jeg la oppvaskbørsten rett på benken og ikke på et eget fat. At jeg laget kraft på én gang i stedet for å helle ut det første vannet. For ikke å snakke om en rekke andre småting. Jeg var rett og slett målløs.
Jeg spurte Eirik:
Hvorfor skulle det være noe å ikke like? Du og jeg har jo vår egen familie nå. Moren din bor jo ikke med oss.
Men jeg er jo hennes sønn! Jeg er vant til å leve slik som henne, så du må jo gjøre det på hennes måte, svarte han.
Jeg protesterte, naturligvis, og sa at mitt kjøkken ikke var det samme som i hans barndomshjem. Jeg lever som jeg vil i mitt eget hus.
Men Eirik mente at vi måtte skape en ny orden sammen, og at jeg måtte venne meg til det.
Så bodde vi sammen fire måneder uten større problemer. Når jeg traff svigermor, smilte hun pent og spurte høflig om hvordan det gikk med meg, om vårt samliv, og om hennes sønn tok sin tørn hjemme. Da vi fikk oss en hund, gikk det knapt halvannen uke før halve bygda visste at jeg ikke kokte bein og kjøtt til hunden. At jeg visstnok var dum som ga hunden råfôr. At stakkars svigermor ikke kunne forstå hvordan hun skulle hanskes med en sånn ubetenksom svigerdatter. Tydeligvis var jeg fullstendig ubrukelig!
Dette visste jeg ikke før jeg hørte det tilfeldig fra en venn jeg møtte da jeg luftet hunden den morgenen. Det var vondt å høre sånt om seg selv fra andre. Jeg ba Eirik snakke med moren sin om dette, men han bare lo og rådet meg til å glemme saken. Nå er svigermor etter hvert blitt direkte sur. Jeg er bestandig hyggelig og høflig mot henne, men hun kan knapt svare med noe mer enn et kaldt «God dag.»
Nå mener Eirik at jeg ikke respekterer moren hans for jeg nekter visst å adoptere deres familievaner eller anstrenge meg for å bli venner med henne. Det ser ut til at det er hunden vår hun savner aller mest Forresten, foreldrene hans dukket gjerne opp uanmeldt for å drikke kaffe hos oss.
Og det blir bare mer utfordrende fremover vi må nemlig flytte inn hos foreldrene hans en tid. Jeg gruer meg for å tenke på hvordan det skal gå. Jeg tør nesten ikke forestille meg hvordan det blir når vi får barn kanskje kommer hele borettslaget til å vite hvordan jeg steller og mater ungen. Kanskje må jeg flytte hjem til mine egne foreldre igjen. Jeg tviler på at svigermor lar meg bo i fred under hennes tak.
