Nora står ved kanten av graven og ser på at kisten senkes ned i jorden.
Det er surt. Novembervinden rusker med svarte bånd på kransen, kryper inn under kåpen hennes og får henne til å trekke skuldrene opp.
Ved siden av snufser tante Sissel en fjern slektning Nora kun har møtt et par ganger i livet.
Mor holder masken, men fingrene hennes, som klemmer Noras hånd, er iskald.
Far…
Nora stirrer på kisten og forsøker å finne ut hva hun kjenner.
Ingenting.
En total, klirrende tomhet på innsiden. Som et gammelt hus der det for lengst er slutt på varme.
Han var en god mann, sier noen bak henne. Får han hvile i fred.
Nora holder på å le høyt.
God?!
Hvordan skulle de vite det?!
De har sett ham på familiefester, edru, smilende, spillet trekkspill. “Gullhender”, “sjelen i selskapet”, “trivelig kar”.
Og bare det.
De vet ikke hvordan han var hjemme.
Nora lukker øynene, og minnene dukker opp: hun er rundt syv, våkner om natten til høyt bråk. Far ramler inn i gangen, bommer på døra, stinker av alkohol og noe surt. Mor sleper ham inn, han slår seg løs, veiver med hendene og roper: “Du respekterer meg ikke!” Nora klemmer øynene sammen og trekker dynen helt opp til ansiktet, vil ikke se eller høre.
Neste morgen sitter far på kjøkkenet med en skyldfølt mine, drikker surmelk og sier: “Unnskyld, jenta mi, det skjedde bare. Det skjer ikke igjen.”
Men det skjedde igjen.
Alltid.
Nora åpner øynene. Kisten er dekket med jord, kransene ligger på gravhaugen. Folk går mot utgangen av kirkegården. Mor gir henne et lett puff på albuen:
Kom, Nora. Nå skal vi samles
Ved minnesamlingen sitter Nora som en fremmed. Hun spiser, nikker, svarer på kondolanser. Men på innsiden er det én tanke hun ikke klarer å jage vekk:
“Hvorfor føler jeg ingenting? Hvorfor gjør det ikke vondt?”
Senere, da alle har gått, er hun igjen på kjøkkenet med mor. De drikker te og tier mens klokken tikker. Så sier mor:
Du jeg tenkte på noe litt rart.
Nora ser opp.
Jeg tenkte at nå trenger vi ikke være redde mer. At han ikke faller om ute og fryser, ikke forsvinner. At vi bare… kan leve.
Nora ser på mor og kjenner den samme frykten. Frykten for at det ikke er sorg, men lettelse i hjertet.
Er jeg ond? spør mor stille.
Nora setter seg tett inntil henne og omfavner.
Nei, mamma. Vi er ikke onde. Vi er bare utslitte.
De blir sittende slik til det lysner. De minnes. Ikke han som drakk, men: da han lagde dukkehus til Nora, lærte henne å sykle, da han kom hjem fra torget med en enorm vannmelon og de satt på gulvet alle tre og spiste, fordi frukten ikke gikk på bordet.
Han var mangfoldig. Det er også sannheten.
Senere går mor til sengs og Nora blir alene. Hun tar frem mobilen og skriver til mannen sin: “Alt er greit. Jeg kommer hjem i morgen.”
Og plutselig merker hun at hun puster jevnt for første gang på lenge. Uten uro. Uten å vente på en telefon med dårlige nyheter. Uten den evige, utmattende bakgrunnsstøyen.
Far er død. Endelig er livet rolig.
Hun vet at denne tanken vil komme tilbake. At hun mange netter vil våkne med skyldfølelse. At tante Sissel og andre i slekta fremdeles vil hviske: “Så kald, hun gråt ikke engang.”
Men nå, i denne stille leiligheten der det ikke lukter alkohol eller raser nemre nattestøy, tillater Nora seg ett øyeblikk av ærlighet.
Unnskyld, pappa, hvisker hun ut i tomheten. Jeg elsket deg. Virkelig. Men jeg var så sliten av å hate deg.
Om morgenen reiser hun.
På toget stirrer hun lenge ut på det grå novemberlandskapet, så tar hun frem notatboken og skriver ned svaret hun fant:
“Barn av alkoholikere gråter ikke i begravelser. De har grått gjennom årene med sykdommen. Og de er ikke harde. De har bare overlevd.”
Nora lukker boken og smiler for første gang på evigheter.
Toget fører henne mot et nytt liv. Et liv der hun ikke lenger trenger å se seg over skulderen.
