6. september
Jeg og Kari hadde et godt liv sammen. Vi giftet oss da vi var 30 år gamle, og snart kom sønnen vår, Eirik, til verden. Familien vår var harmonisk og trygg. Vi hadde det romslig økonomisk kjøpte oss en leilighet i Oslo, og vi pusset opp familiestedet mitt utenfor Drøbak til å bli en moderne og koselig hytte. Flere somre reiste vi til Syden og nøt livet på fine hotell. Jeg var trofast mot Kari, og det falt meg aldri inn å se på andre kvinner.
Da Eirik vokste opp, traff han ei hyggelig jente, Ingrid like norske som oss. De var i begynnelsen av tyveårene da de giftet seg. Temperaturen i laget var slett ikke ulikt slik det var for Kari og meg, bare at de startet livet sammen noen år tidligere. Vi var glade på deres vegne, og for å hjelpe dem på vei kjøpte vi et lite krypinn til dem i Oslo.
Livsgleden var med oss, men etter hvert merket jeg at Kari ble mer engstelig. Kanskje var det alderen, eller de gamle norske overtroene hun hadde hørt som barn? En uro vokste, som om lykken ikke kunne vare evig.
Og som fryktet, en dag døde Kari så altfor tidlig.
Den sorgen tok tid å fordøye. Men litt etter litt lærte jeg å leve igjen jeg begynte å jobbe, etter mange år som hjemmeværende.
Alle sa at arveoppgjøret måtte i gang. Jeg dro til notar i byen sammen med Eirik. Det virket unødvendig for meg jeg tenkte tross alt at vi eide alt sammen, og Eirik var eneste arving.
Hos notaren begynte ting å bli merkelig. I mellom oss satte en eldre kvinne, ukjent for både meg og sønnen min. Hun var rundt femti, og ikke tiltrekkende på noen måte men det var åpenbart et eller annet bånd til Kari.
Notaren forklarte at Kari hadde skrevet et testament for 27 år siden som aldri var opphevet. Derfor stod denne kvinnen, Liv, oppført som arving til Karis halvdel.
Det var nesten som å møte en fremmed…
—
Så skriver jeg tilbake i tid.
Kari og Liv traff hverandre på universitetet. De forelsket seg som bare unge kan. Kari hadde aldri vært sammen med noen annen, og Liv satte pris på det, kalte henne for lille jenta mi, selv om de var like gamle. Kari lo alltid av det.
En kveld, mens de så på en romantisk film der parene skrev testamenter til hverandre, bestemte de seg for å gjøre det samme: Alt som er mitt, er ditt for alltid. Kari mente det ikke var nok med et papir; de begge ville det skulle være formelt. Så de gikk til notaren i Bergen, drakk champagne og lo at de var gale.
Men så tok livet en brå vending. Livs far ble alvorlig syk, og hun flyttet med ham og moren utenlands for behandling.
Kari og Liv møttes bare noen få ganger etter det, og en dag innså Kari at hun var gravid. Liv svarte aldri på brevene hennes. Verden fortsatte, og Kari ble gift med meg det var min faste jobb som gjorde at vi flyttet til Oslo. Vi fikk Eirik. Ekteskapet med meg var lykkelig, men Kari nevnte en gang, langt senere, at hun hadde skrevet et nytt testament til fordel for Eirik.
Sannheten var at både Kari og Liv hadde vært så unge da de skrev det første testamentet og livet førte dem helt forskjellige veier. Liv hadde giftet seg, fått en datter selv, og virket å ha glemt den kjærligheten de hadde i ungdomstiden.
Men så en dag, etter Karis død, dukket det opp et brev til Liv. Hun hadde glemt alt om Kari, trodde hun men da hun så navnet, kom minnene tilbake: forelskelsen, latteren, sorgen over tapet.
Jeg, på min side, visste ingenting før notaren forklarte oss at testamentet fremdeles var gyldig. Alt Kari eide, skulle deles med Liv.
Jeg ble i sjokk. I alle disse årene hadde jeg aldri tenkt at hun gikk og tenkte på Liv! Hvordan kunne noe sånt skje, etter et helt liv sammen?
Tankene raste: Skulle Liv virkelig motta halvparten? Leiligheten i Oslo, hytta ved fjorden, bilen, pengene i banken. Jeg følte på svik først Karis død, så dette.
Jeg forsøkte å få testamentet kjent ugyldig, men ingenting nyttet. All rett tilhørte Liv. Hun solgte seg ut, kjøpte seg en ny leilighet og dro til sjøen sammen med datteren sin.
Hver dag sendte hun meg en e-post: Takk.
På slutten av denne reisen har jeg lært noe viktig. Livet er fullt av overraskelser, og fortiden kan innhente oss på de mest uventede måter. Ikke alt kan kontrolleres, og det gjelder å møte alt med åpent sinn selv når hjertet er tungt.
