Ole, irritert, rev i kjøleskapsdøren så hardt at innholdet nesten falt av hyllene, og et av magnetene falt med et klikk på gulvet.
Synnøve sto i motsatt ende, bleken, med knyttede knoker.
Sånn lett nå? sukket hun mens hun løftet haken i en utfordrende gest.
Du driver meg helt til vanvidd, raspet Ole, selv om han prøvde å holde stemmen rolig. Er dette livet? En grå hverdag uten noen gnist.
Så jeg er skyldig igjen? svarte Synnøve med et bittert smil. Ja, for ingenting skjer som du vil.
Ole bet tennene sammen, skulle si noe, men viftet bare med hånden. Han banket av plastlokket på en flaske med mineralvann, drakk rett fra halsen og kastet den med et dunk på bordet.
Ole, slutt å tie, gikk det med en skarp tone av smerte i Synnøves stemme. Forklar hva som plager deg.
Hva skal jeg forklare? svarte han med et bittert smil. Du forstår uansett ingenting. Hvor lenge skal jeg holde ut denne håpløsheten? Alt er ferdig!
Et øyeblikk stod de og så på hverandre uten ord. Synnøve tok et dypt pust og gikk mot badet. Ole sank ned på sofaen. Bak lukkede dører hørte han et høyt plask kanskje hun hadde åpnet kranen for å overdøve sin egen gråt.
Han brydde seg ikke.
Tre år tilbake hadde de giftet seg og flyttet inn i en leilighet som hadde blitt arvet fra Synnøves foreldre. Da foreldrene gikk av med pensjon, flyttet de til en gård i Gudbrandsdalen og overlot leiligheten til datteren. Selve leiligheten var romslig, men den bar fortsatt preg av gammelt sovjetisk preg: slitte møbler, avskallet tapet og slitt linoleum.
Ole tenkte i begynnelsen ikke så mye på det leiligheten lå midt i sentrum, i et flott nabolag, kun et steinkast fra kontoret. Men etter hvert ble det kjedelig. Synnøve trivdes i «foreldrenes rede», mens Ole følte at tiden hadde stått stille og at han begynte å kvele.
Synnøve, innrøm det, begynte han ofte, plager du deg ikke i dette miljøet? Vi burde bytte tapet, legge nytt linoleum, innføre noen moderne løsninger.
Selvsagt vil jeg det, svarte hun rolig. Men vi må spare opp eller vente på en arv.
Igjen «vente»?! Din strategi er bare å sitte stille og håpe på mirakler!
Ole pleide å skryte av at han hadde «gravd frem en knop» som en dag skulle blomstre. Nå var han sikker på at knoppen allerede var visnet uten å ha åpnet seg.
Synnøve levde etter prinsippet om å nyte enkle gleder: en kopp nybrygget te, kveldslitteratur, et nytt kjøkkenhåndkle. For Ole var alt dette en kjedelig stillstand.
Han turte ikke gå fra henne han ville ikke flytte tilbake under foreldrenes vinger, et forhold som allerede var anstrengt. Moren, Tora, støttet alltid Synnøve.
Sønn, du har ingen rett i saken, sa hun. Synnøve er en flott, fornuftig kvinne. Hvorfor er du så misfornøyd når du bor i leiligheten hennes?
Mamma, du og Synnøve er som to dråper vann fast i et steinalder, spurte Ole sint.
Faren, Ivar, ristet bare på hodet: La dem avklare dette selv.
Når Ole så på Synnøve, tenkte han av og til: «Som en skygge som fortsatt holder meg fast i dette rommet.»
Tålmodigheten brøt til slutt.
Synnøve, jeg orker ikke mer, hvisket han ved vinduet.
Hvorfor det? spurte hun rolig, selv om tårene truet med å trille.
Denne hverdagen! Du tilbringer all din tid med gryter og kluter, og jeg vil ikke kaste bort livet mitt på dette!
Uten et ord greide Synnøve å rive en søppelsekk, smalt døren og gikk ut.
Ole ble igjen og trodde hun snart skulle komme tilbake og be ham bli. Men da Synnøve kom tilbake, var hun rolig som før.
Kanskje det er best at du bor for deg selv, sa hun avstandsløst. Så pakk sammen det du har.
Så du blir her alene mens jeg drar? protesterte Ole. Dette er også mitt hjem!
Du tar feil, Ole, svarte Synnøve med et kaldt smil. Det er foreldrenes eiendom.
Et par uker senere flyttet han inn hos sine foreldre. De fikk endelig slutt på ekteskapet.
Tre år passerte. Ole bodde fortsatt i foreldrenes hus og fortalte seg selv at han snart skulle få sin egen leilighet og alt ville ordne seg. Men jobben ga ingen gjennombrudd, nye bekjentskaper førte ingen varige forhold, og foreldrene påpekte stadig at han nå var en «fullvoksen onkel», ikke lenger en ung gutt.
En vårkveld, da han kom hjem sent, fanget et lite kafé med mykt lys og behagelig musikk oppmerksomheten hans. Han skulle gå inn, men stoppet opp.
Ved inngangen sto Synnøve.
Men denne Synnøve var ikke den samme kvinnen han husket. Hun hadde en stilig frakk, elegant frisyre, bilnøkler i hånden og et rolig blikk alt som ropte selvsikkerhet og… lykke?
Synnøve? kom Ole til å si.
Hun snudde seg, så ham et øyeblikk og gjenkjente ham.
Hei, Ole, sa hun med jevn stemme.
Hei Du ser fantastisk ut, klarte han å si.
Takk, lo hun. Jeg lever nå som jeg alltid har ønsket.
Er du fortsatt på den gamle jobben? fortsatte han.
Nei, jeg har åpnet min egen blomsterbutikk, hennes tone bar preg av stolthet. Jeg nølte lenge, men så fant jeg noen som støttet meg.
Og hvem er det? spurte han, uten helt å forstå hvorfor.
Fra kaféens dør kom en mann. Han ga Synnøve en myk omfavnelse rundt skuldrene og sa:
Min kjære, vi har et ledig bord. Skal vi gå inn?
Synnøve vendte seg mot Ole:
Dette er Vegar. Dette er Ole.
Så hyggelig å se deg igjen, Ole, la hun legge til. Jeg håper du også har det bra.
Ole nikket stille. Munnen hans beveget seg, men ordene satt fast. Han så dem gå inn i kaféen, hånd i hånd, mens han selv følte en brennende sjalusi. Tidligere hadde han sagt: «Jeg lever med en knop som aldri blomstrer» Men nå forsto han at knoppen endelig har blomstret bare uten ham.
Livet viser at vi ikke alltid får det vi tror vi vil ha, men at ekte vekst kan skje på andres veg. Å holde fast på gammelt misnøye gjør bare at man går glipp av andres lykke, og den innsikt som kommer med det, er den mest verdifulle gaven.
