Jeg har alltid sett på meg selv som en god person, og grådighet har aldri vært min greie. Hvis jeg har hatt noe jeg kunne gi videre til folk som trengte det mer, har jeg gjort det helt uten å nøle noen ganger må vi dele med hverandre, slik Bibelen sier.
En dag bestemte jeg meg for å gi bort en jakke helt gratis. Kanskje noen manglet ei vinterjakke, mens den bare hang og støvet ned hos meg. Jeg hadde kanskje brukt den et par ganger, og den kostet litt penger da jeg kjøpte den.
Uansett, jeg la ut et innlegg på Finn.no, i en av de lokale gruppene. Det tok ikke lang tid før jeg fikk melding fra en dame, og vi avtalte å møtes klokka ni på kvelden.
Plutselig, rundt midnatt, ringte det på døra. Hvem der? spurte jeg. Vi avtalte at du skulle gi meg jakka, svarte hun. Vi ble enige om klokka ni, nå er det tolv på natta. Synes du ikke folk kanskje sover på denne tiden? Kunne vi ikke bare tatt det i morgen?
Nei, jeg skal ha den i dag!
Hun var overraskende frekk, men jeg bestemte meg likevel for å gi henne jakka. Da jeg rakte den til henne, utbrøt hun: Jeg kan ikke prøve den ute, jeg må ta den på først.
Jeg tenkte for meg selv, hva er det å prøve? Jeg gir jo bort jakka gratis. Hvor skal jeg liksom prøve den, i trappeoppgangen? Kan jeg ikke få komme inn? Barna mine sover, svarte jeg. Da tar jeg den bare, sa hun og gikk inn i heisen.
Damen bare dro avgårde med jakka uten å si takk eller noen ting.
Selv om jeg faktisk ga bort jakka, har jeg aldri møtt på en slik frekkhet før. Jeg bestemte der og da at jeg aldri skal gi bort noe mer. Folk klarer ikke å sette pris på det!
